Fra forsiden til Thomas Hobbes' "Leviathan" (1651), illustrasjon av Abraham Bosse.

Leviathan stiger fram

En skapning fra en for lengst glemt fortid begynner å røre på seg igjen.

Lukk øynene og se for deg overkroppen til den allmektige Leviathan reise seg, med sverdet hevet, over åsene bak byen. I oldtidsfablene hadde han vært det største uhyret av dem alle, men i hovedverket til den politiske filosofen Thomas Hobbes var Leviathan (1651) blitt til symbolet på en framvoksende maktstat, som brøt naturtilstandens kaos og innførte det kongelige eneveldet basert på rasjonell fornuft. Uten skikkelsen over åsen ville tilværelsen bli en alles kamp mot alle. Bare han kunne sørge for orden og gi folket trygghet.

Eneveldets tid er for lengst over. I våre dager er det demokratisk valgte forsamlinger og parlamenter som, akkurat nå, kjemper for å få bukt med pandemien og økonomien på fote igjen. Arbeidsløsheten er skyhøy og de private sparekontoene for lengst tømt i mange europeiske land. Både husholdningene, bedriftene og det offentlige trenger sårt gjenoppstartingsfinansiering. Utenom Norge er det få som har verdens største oljefond å falle tilbake på. I Europa og i EU har politiske myndigheter på nasjonalt nivå begrenset kapasitet til å ta opp nye lån og hjelpe befolkningen med ekspansiv økonomisk politikk. Den muligheten gikk fløyten etter å ha punget ut for å berge de europeiske storbankene og hele euro-valutaen under forrige store finanskrise (2008-12).

Det er her skapningen fra en for lengst glemt fortid begynner å røre på seg igjen. For kan det ikke hende at det er Den europeiske union som vil få slutt på kaoset og skape etterlengtet trygghet i koronaens kjølvann? I fjor sommer sikret Rådet og Kommisjonen gjennomslag for at EU kunne gå til de internasjonale pengemarkedene og foreta et massivt låneopptak på 750 milliarder euro med egne statsobligasjoner som sikkerhet. Denne felles låneinvesteringen er så blitt brukt til å opprette det økonomiske programmet ‘Next Generation EU’ som skal fordele støtte og lån til medlemsstatene. På denne måten er koronapandemien blitt foranledningen til et historisk sprang for unionsprosjektet, der EU sikrer seg styring, makt og kontroll over nasjonale politiske myndigheter på et helt annet nivå enn tidligere.

Tilsagn om lån og økonomisk støtte blir til et politisk maktmiddel for EU, fordi det i neste omgang kan brukes til å stille absolutte krav overfor medlemslandene som har mottatt støtten. Spania og Italia skal etter planen motta nærmere 70 milliarder euro hver i støtte og lån. Sammen med Hellas, Kroatia og Portugal er dette landene som mottar de største bidragene i forhold til befolkningsstørrelsen. Det har lenge vært taust om hvilke forpliktelser som følger med deltakelse i låneprogrammet. Nå tyder signaler fra sonderingene mellom Brussel og den venstreorienterte PSOE-Podemos-regjeringen i Madrid på at EU presser på om de samme områdene som tidligere: Nye pensjonskutt, avvikling boligstøtteordninger, ‘liberalisering’ og svekkelse av stillingsvernet i arbeidslivet og krav om tettere budsjettdisiplin så snart koronakrisa er over.

Metodene som benyttes for å tilegne egne institusjoner på unionsnivå mer makt gir assosiasjoner til en før-demokratisk tidsalder: At den nyliberale konkurranse- og innsparingspolitikken som EU så ofte står for, har gått av moten ikke lenger har særlig oppslutning i europeiske valg, er ikke en hindring å ta hensyn til. At det ikke er formulert noe sted i EUs omfattende traktatverk at EU-institusjonene kan pålegge medlemsstatene å føre en bestemt type økonomisk politikk, er heller ingen hindring. Det er i realiteten en ny form for europeisk maktstat som tar form foran øynene våre. Den er kjennetegnet ved at den bryter båndene til folkesuvereniteten og mangler demokratisk forankring. Derimot er maktbåndene foruroligende tette mellom kapitalinteressene knyttet til finans, industri og digitaløkonomi, regjeringene i de to dominerende EU-maktene Frankrike og Tyskland og en teknokratisk styringselite i Brussel.

Det politiske maskineriet i Brussel arbeider uavbrutt, også overfor et land som Norge. Innad i unionen er det etter hvert blitt sjelden at det blir bråk om innføring av nye direktiver og forordninger som skrur til og skjerper konkurransen i det indre markedet. I tilfellet med det såkalte meldepliktdirektivet (COM2016-821) skjedde nettopp det. Direktivet går kort fortalt ut på at nasjonale og lokale myndigheter har plikt til å innrapportere enhver politisk avgjørelse som kan tenkes å være i strid med fri flyt av tjenester eller etableringsfriheten i EU og EØS-området. EU vil altså ha forhåndskontroll før nasjonale lover og nasjonale og lokale reguleringer kan vedtas. Det vil innebære et drastisk inngrep i folkestyret slik det praktiseres i titusenvis av folkevalgte forsamlinger i hele EU og avtalelandene i EØS. 

Grunnen til direktivforslaget er at Kommisjonen sier seg misfornøyd med at det stadig dukker opp tiltak, reguleringer og lover i medlemsstatene som omgår det viktige tjenestedirektivet og EUs regler for offentlige anskaffelser. Kommisjonen hevder at dette skjer for å beskytte hjemmemarkedet og favorisere egne bedrifter. I realiteten kan det i stedet skyldes velbegrunnede forsøk på å forsvare viktige tariffregulerte eller lovbestemte lønns- og arbeidsvilkår. Det er nettopp det vi ser når LO i Oslo foran høstens stortingsvalg stiller krav overfor partiene om forbud mot bemanningsbransjen i Oslo-området, og også tar til orde for å styrke arbeidstilsynet og den partsnedsatte kontrollorganet ‘Fair Play’ i byggebransjen. Uavhengig av begrunnelse, dette er for EU omgåelser av konkurransereglene. Derfor skal Kommisjonen og i Norges tilfelle kontrollorganet ESA skal få enda flere virkemidler til å bekjempe ‘tvilsomme’ folkevalgte vedtak og reguleringer som strider mot fri bevegelse av tjenester, arbeidskraft og den frie etableringsretten.

Et talende moment i denne meldepliktaffæren er at det var Erna Solbergs høyreregjering som, i EFTAs faste komité i februar 2019, oppfordret EU-kommisjonen til å komme med skjerpede regler om varslingskontroll som vil sørge for at sjølstyret i norske kommuner blir innsnevret. Mer marked, mindre folkestyre, er en rød tråd gjennom hele Solberg-regjeringens virke, og her er den utgående norske regjeringen helt på linje med sine politisk medsammensvorne i Kommisjonen i Brussel.

Eneveldets tid i Europa ble i sin tid avløst av en lysere og mer demokratisk samfunnsorden. Den franske revolusjonen og Napoleons erobringer noen år etterpå satte de gamle regimene til side i land etter land. I ‘det lange 19. århundret’ (1789-1914) vant folkesuvereniteten og dyptgripende demokratiske og sosiale reformer fram. Når den norske stortingsvalgkampen til høsten på ny vil handle om sosiale reformer, effektive klimatiltak, en aktiv stat i nærings- og industripolitikken, og hvilket skattenivå som trengs for å redusere økonomisk ulikhet, er dette grunnleggende sett en arv fra en demokratisk styreform utviklet i nasjonalstatenes Europa. For folk over hele Europa og i andre verdensdeler er verdien av å være med å fatte politiske valg som former egen framtid like høyt verdsatt som folkestyret er hos oss. Lukk øynene på ny, og se de mange snu seg for å møte den mørke skikkelsen over åskammen, ansikt til ansikt og med knyttede never.  

Kronikken er opprinnelig trykt i Klassekampen 29. mai 2021.

Stort bilde i toppen: Fra forsiden til Thomas Hobbes' "Leviathan" (1651), illustrasjon av Abraham Bosse.

reLATERT

Se alle arrangementer

Seier eller nederlag?

19. sep. 2021

Et viktig resultat av Stortingsvalget er at vi nå høyst sannsynlig får et regjeringsskifte og ei regjering med flere EU/EØS-motstandere. Viktig er også at alle Nei-partiene kom over sperregrensa. Det betyr at Nei til EU/EØS-motstanden i folket i større grad gjenspeiles på Stortinget.

Det nye Stortingets syn på EU og EØS-saker

17. sep. 2021

Hva mener de valgte stortingsrepresentantene om EU-medlemskap, EØS-avtalen, utredning av alternativer til EØS, vetoretten, ACER og minstelønnsdirektiv?

Nei til EU med klare krav til en ny regjering 

13. sep. 2021

Pressemelding etter valget – 13. september 2021.

EUs demokratidilemma i Maghreb

13. sep. 2021

EUs rolle som demokratipromotør i Nord-Afrika er motstridende, da unionens støtte til autoritære regimer for å sikre stabilitet ved egne grenser før den arabiske våren egentlig ikke kan sies å ha blitt endret selv etter at de har uttalt at de må ‘lære av sine feil’.

Tina Bru kan ikke gjøre noe med strømprisen

13. sep. 2021

En minister som intet kan gjøre med den skyhøye strømprisen så lenge vi er en del av EUs energiunion og  ACER passer på.

Se Nei til EUs partiutspørringer her!

10. sep. 2021

I Nei til EUs valgsendinger har stortingspartiene blitt spurt om aktuelle saker og hva som ellers står i partiprogrammene om EU og EØS. Her kan du se alle utspørringene.

Rødgrønt stoppsignal for jernbanepakka

09. sep. 2021

– Det skal ikke stå på oss. Vi vil prøve alle muligheter for å hindre implementering av jernbanepakka i Norge. Det sa Arbeiderpartiets transportpolitiske talsperson Sverre Myrli da de fem rødgrønne partiene torsdag var samlet i Oslo for å svare på spørsmålet: EUs fjerde jernbanepakke: Hva nå?

Støtter Ap Fellesforbundets krav om utredning av EØS-avtalen eller ikke?

09. sep. 2021

Nordland Nei til EU er svært overraska over svaret fra Bjørnar Skjæran på vårt spørsmål.

Handelsavtalen er EU tjent med

08. sep. 2021

Norges forhold til EU bør ikke styres av frykt og skremsler, men av muligheter for å styrke det norske folkestyret, kontrollen over arbeidslivet, bærekraftig næringsutvikling og et jevnbyrdig handelsforhold.

Katastrofen i Afghanistan skal sette fart på EU-hæren

06. sep. 2021

«Utenriksminister» Josep Borrell vil bruke fadesen i Afghanistan til å få fart på Europahæren.

Nei til EU med stand i Tromsø og Harstad

04. sep. 2021

Lørdag 4. september hadde Nei til EU stand på torgene både i Tromsø og Harstad. Det ble delt ut valgkampavis med istikk som viser stortingskandidatenes holdning til viktige EU- og EØS-spørsmål, og også annet relevant informasjonsmateriell fra Nei til EU. Bildet er fra standen i Tromsø.

Departement for feilinformasjon

30. aug. 2021

Hvor mange Solberg-statsråder trengs for å svare riktig om EØS og handel?