Fra forsiden til Thomas Hobbes' "Leviathan" (1651), illustrasjon av Abraham Bosse.

Leviathan stiger fram

En skapning fra en for lengst glemt fortid begynner å røre på seg igjen.

Lukk øynene og se for deg overkroppen til den allmektige Leviathan reise seg, med sverdet hevet, over åsene bak byen. I oldtidsfablene hadde han vært det største uhyret av dem alle, men i hovedverket til den politiske filosofen Thomas Hobbes var Leviathan (1651) blitt til symbolet på en framvoksende maktstat, som brøt naturtilstandens kaos og innførte det kongelige eneveldet basert på rasjonell fornuft. Uten skikkelsen over åsen ville tilværelsen bli en alles kamp mot alle. Bare han kunne sørge for orden og gi folket trygghet.

Eneveldets tid er for lengst over. I våre dager er det demokratisk valgte forsamlinger og parlamenter som, akkurat nå, kjemper for å få bukt med pandemien og økonomien på fote igjen. Arbeidsløsheten er skyhøy og de private sparekontoene for lengst tømt i mange europeiske land. Både husholdningene, bedriftene og det offentlige trenger sårt gjenoppstartingsfinansiering. Utenom Norge er det få som har verdens største oljefond å falle tilbake på. I Europa og i EU har politiske myndigheter på nasjonalt nivå begrenset kapasitet til å ta opp nye lån og hjelpe befolkningen med ekspansiv økonomisk politikk. Den muligheten gikk fløyten etter å ha punget ut for å berge de europeiske storbankene og hele euro-valutaen under forrige store finanskrise (2008-12).

Det er her skapningen fra en for lengst glemt fortid begynner å røre på seg igjen. For kan det ikke hende at det er Den europeiske union som vil få slutt på kaoset og skape etterlengtet trygghet i koronaens kjølvann? I fjor sommer sikret Rådet og Kommisjonen gjennomslag for at EU kunne gå til de internasjonale pengemarkedene og foreta et massivt låneopptak på 750 milliarder euro med egne statsobligasjoner som sikkerhet. Denne felles låneinvesteringen er så blitt brukt til å opprette det økonomiske programmet ‘Next Generation EU’ som skal fordele støtte og lån til medlemsstatene. På denne måten er koronapandemien blitt foranledningen til et historisk sprang for unionsprosjektet, der EU sikrer seg styring, makt og kontroll over nasjonale politiske myndigheter på et helt annet nivå enn tidligere.

Tilsagn om lån og økonomisk støtte blir til et politisk maktmiddel for EU, fordi det i neste omgang kan brukes til å stille absolutte krav overfor medlemslandene som har mottatt støtten. Spania og Italia skal etter planen motta nærmere 70 milliarder euro hver i støtte og lån. Sammen med Hellas, Kroatia og Portugal er dette landene som mottar de største bidragene i forhold til befolkningsstørrelsen. Det har lenge vært taust om hvilke forpliktelser som følger med deltakelse i låneprogrammet. Nå tyder signaler fra sonderingene mellom Brussel og den venstreorienterte PSOE-Podemos-regjeringen i Madrid på at EU presser på om de samme områdene som tidligere: Nye pensjonskutt, avvikling boligstøtteordninger, ‘liberalisering’ og svekkelse av stillingsvernet i arbeidslivet og krav om tettere budsjettdisiplin så snart koronakrisa er over.

Metodene som benyttes for å tilegne egne institusjoner på unionsnivå mer makt gir assosiasjoner til en før-demokratisk tidsalder: At den nyliberale konkurranse- og innsparingspolitikken som EU så ofte står for, har gått av moten ikke lenger har særlig oppslutning i europeiske valg, er ikke en hindring å ta hensyn til. At det ikke er formulert noe sted i EUs omfattende traktatverk at EU-institusjonene kan pålegge medlemsstatene å føre en bestemt type økonomisk politikk, er heller ingen hindring. Det er i realiteten en ny form for europeisk maktstat som tar form foran øynene våre. Den er kjennetegnet ved at den bryter båndene til folkesuvereniteten og mangler demokratisk forankring. Derimot er maktbåndene foruroligende tette mellom kapitalinteressene knyttet til finans, industri og digitaløkonomi, regjeringene i de to dominerende EU-maktene Frankrike og Tyskland og en teknokratisk styringselite i Brussel.

Det politiske maskineriet i Brussel arbeider uavbrutt, også overfor et land som Norge. Innad i unionen er det etter hvert blitt sjelden at det blir bråk om innføring av nye direktiver og forordninger som skrur til og skjerper konkurransen i det indre markedet. I tilfellet med det såkalte meldepliktdirektivet (COM2016-821) skjedde nettopp det. Direktivet går kort fortalt ut på at nasjonale og lokale myndigheter har plikt til å innrapportere enhver politisk avgjørelse som kan tenkes å være i strid med fri flyt av tjenester eller etableringsfriheten i EU og EØS-området. EU vil altså ha forhåndskontroll før nasjonale lover og nasjonale og lokale reguleringer kan vedtas. Det vil innebære et drastisk inngrep i folkestyret slik det praktiseres i titusenvis av folkevalgte forsamlinger i hele EU og avtalelandene i EØS. 

Grunnen til direktivforslaget er at Kommisjonen sier seg misfornøyd med at det stadig dukker opp tiltak, reguleringer og lover i medlemsstatene som omgår det viktige tjenestedirektivet og EUs regler for offentlige anskaffelser. Kommisjonen hevder at dette skjer for å beskytte hjemmemarkedet og favorisere egne bedrifter. I realiteten kan det i stedet skyldes velbegrunnede forsøk på å forsvare viktige tariffregulerte eller lovbestemte lønns- og arbeidsvilkår. Det er nettopp det vi ser når LO i Oslo foran høstens stortingsvalg stiller krav overfor partiene om forbud mot bemanningsbransjen i Oslo-området, og også tar til orde for å styrke arbeidstilsynet og den partsnedsatte kontrollorganet ‘Fair Play’ i byggebransjen. Uavhengig av begrunnelse, dette er for EU omgåelser av konkurransereglene. Derfor skal Kommisjonen og i Norges tilfelle kontrollorganet ESA skal få enda flere virkemidler til å bekjempe ‘tvilsomme’ folkevalgte vedtak og reguleringer som strider mot fri bevegelse av tjenester, arbeidskraft og den frie etableringsretten.

Et talende moment i denne meldepliktaffæren er at det var Erna Solbergs høyreregjering som, i EFTAs faste komité i februar 2019, oppfordret EU-kommisjonen til å komme med skjerpede regler om varslingskontroll som vil sørge for at sjølstyret i norske kommuner blir innsnevret. Mer marked, mindre folkestyre, er en rød tråd gjennom hele Solberg-regjeringens virke, og her er den utgående norske regjeringen helt på linje med sine politisk medsammensvorne i Kommisjonen i Brussel.

Eneveldets tid i Europa ble i sin tid avløst av en lysere og mer demokratisk samfunnsorden. Den franske revolusjonen og Napoleons erobringer noen år etterpå satte de gamle regimene til side i land etter land. I ‘det lange 19. århundret’ (1789-1914) vant folkesuvereniteten og dyptgripende demokratiske og sosiale reformer fram. Når den norske stortingsvalgkampen til høsten på ny vil handle om sosiale reformer, effektive klimatiltak, en aktiv stat i nærings- og industripolitikken, og hvilket skattenivå som trengs for å redusere økonomisk ulikhet, er dette grunnleggende sett en arv fra en demokratisk styreform utviklet i nasjonalstatenes Europa. For folk over hele Europa og i andre verdensdeler er verdien av å være med å fatte politiske valg som former egen framtid like høyt verdsatt som folkestyret er hos oss. Lukk øynene på ny, og se de mange snu seg for å møte den mørke skikkelsen over åskammen, ansikt til ansikt og med knyttede never.  

Kronikken er opprinnelig trykt i Klassekampen 29. mai 2021.

Stort bilde i toppen: Fra forsiden til Thomas Hobbes' "Leviathan" (1651), illustrasjon av Abraham Bosse.

reLATERT

Se alle arrangementer

Et varig krafttak

15. aug. 2022

Regjeringen kan med ett grep ta styring i strømdebatten og utlade Høyre.

EUs digitale dilemma

11. aug. 2022

EU vil sette grenser for de store nettgigantenes bruk av europeiske data og personopplysninger. Tiltakene innebærer at Unionen også gjør den offentlige samtalen på sosiale medier til gjenstand for kontroll og lovregulering.

Utsatt høringsfrist for hastebehandling av vindkraftkonsesjoner

02. aug. 2022

EU er lei av omstendelige prosesser i utbyggingssaker og vil endre flere direktiver for å fremskynde prosedyrene. Norske myndigheter har det også travelt. Så travelt at de ikke hadde «tid» til å oversette høringsdokumentene som ble sendt ut på forsommeren.

EU-kampen handler om folk

29. juni 2022

Så lenge EUs mål er å fremme fri flyt vil unionen aldri bli en solidarisk aktør, hverken innad eller utover i resten av verden, skriver Frankie Rød.

Standpunkt 2-2022

22. juni 2022

I dette nummeret kan du lese om utsiktene til ny EU-debatt i Norge, og om ny meningsmåling som viser at bare 1 av 4 støtter EØS.

Hold EUs sikkerhetspolitikk unna EØS-avtalen!

21. juni 2022

Den utenrikspolitiske situasjonen og krigen i Ukraina blir forsøkt utnyttet til å innrullere Norge i EUs militærunion.

EU ut av Norden – for fredens skyld 

13. juni 2022

Russlands invasjon av Ukraina har satt rakettfart på EUs planer om å bli en militær stormakt. Det er dårlig nytt for verden. Og for Norden. 

Friheten utafor EU 

10. juni 2022

Når små land kan forholde seg mer solidarisk overfor fattige land enn store land.

EU-regler for dyr og mat: EØS-avtalen plager oss

09. juni 2022

Mer bruk av antibiotika og kasting av gode egg kan bli resultatet av nye mat- og dyreregler på veg fra EU.

Bare 1 av 4 støtter EØS

03. juni 2022

En fersk meningsmåling viser at det er flere som støtter en handelsavtale med EU enn EØS-avtalen.

– Skuffet, men ikke overrasket over utfallet i Danmark.  

02. juni 2022

Et flertall av de danske velgerne sa 1. juni ja til å oppheve landets forbehold mot å delta i EUs militære samarbeid og en fremtidig EU-hær.

LO-sekretariatet: «Tiltres ikke»

25. mai 2022

LO-kongressen kan i verste fall ende opp med å stille enda vagere krav enn dem som regjeringspartiene har forplikta seg til i Hurdalsplattformen.