Alle disse krisene har på den ene eller andre måten sitt opphav i EU og Unionens politiske og økonomiske føringer.

De gule vestenes gateopprør i Frankrike bunner i sosiale nedskjæringer og økonomisk forfordeling – tiltak som president Macron finner ryggdekning for i EUs arbeidsmarkeds- og budsjettpolitikk.

Mistilliten mot statsminister Theresa May i Storbritannia, også innad i hennes eget parti, skyldes hovedsaklig snublesteinene som EU har lagt ut for å vanskeliggjøre landets brudd med Unionen.

Eurolandet Italia forsøker å bruke budsjettpolitikken til å rette opp noen av de verste sosiale ulikhetene. Det blir ikke akseptert i Brussel.

Unionens skritt for å bygge en Europahær på PESCO-pilaren og en stadig mer uttalt konfrontasjonspolitikk overfor Russland, styrker heller ikke påstanden nevneverdig.

I den grad EU noensinne måtte ha vært en stabiliserende faktor i Europa, taler de politiske kjensgjerningene for at den tida for lengst er forbi.

Innlegget står også på trykk i Aftenposten.