Alvorlig politisk krise herjer to av Europas stormakter, økonomisk krise preger en tredje.
Alle disse krisene har på den ene eller andre måten sitt opphav i EU og Unionens politiske og økonomiske føringer.
De gule vestenes gateopprør i Frankrike bunner i sosiale nedskjæringer og økonomisk forfordeling – tiltak som president Macron finner ryggdekning for i EUs arbeidsmarkeds- og budsjettpolitikk.
Mistilliten mot statsminister Theresa May i Storbritannia, også innad i hennes eget parti, skyldes hovedsaklig snublesteinene som EU har lagt ut for å vanskeliggjøre landets brudd med Unionen.
Eurolandet Italia forsøker å bruke budsjettpolitikken til å rette opp noen av de verste sosiale ulikhetene. Det blir ikke akseptert i Brussel.
Denne dystre europeiske virkeligheten harmonerer dårlig med postulatet om EU som en stabiliserende faktor i Europa.
Unionens skritt for å bygge en Europahær på PESCO-pilaren og en stadig mer uttalt konfrontasjonspolitikk overfor Russland, styrker heller ikke påstanden nevneverdig.
I den grad EU noensinne måtte ha vært en stabiliserende faktor i Europa, taler de politiske kjensgjerningene for at den tida for lengst er forbi.
Innlegget står også på trykk i Aftenposten.
