Når EØS gir EU forsprang

Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang over EU-regler. Dette har blitt vedtatt enstemmig på de tre siste LO-kongressene i 2013, 2017 og 2021.

I 2013 stritta LO-ledelsen imot i det lengste. Men i 2017 og 2021 var det LO-ledelsen som fremma forslaget om at norske tariffavtaler og norske lover for arbeidslivet måtte gis forrang over EU-regler.

Foran de siste stortingsvalga har LO stilt et femtitalls spørsmål for å avklare hva de ulike partiene går til valg på når det gjelder utviklingen i arbeidslivet. Da er det påfallende at LO aldri stiller det mest opplagte spørsmålet: Er partiet enig med LO-kongressen om at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning skal ha forrang over EU-regler?

Spørsmålet er viktig fordi de fleste velgere ikke er klar over at det er den motsatte forrangen som hersker i EØS. Den EØS-avtalen som stortingsflertallet godkjente i 1992, er krystallklar på hvilken forrang som skal herske i EØS.

Etter at Stortinget hadde godkjent EØS-avtalen i oktober 1992, vedtok Stortinget en egen EØS-lov som fastslår hva EØS skal være, og hvordan EØS-avtalen forplikter Norge.

I lovens paragraf 1 står det at «EØS-avtalens hoveddel skal gjelde som norsk lov». Det betyr at norske lover og forskrifter som er i strid med EØS-avtalens hoveddel, må vekk eller endres slik at de ikke lenger er i strid med EU sitt regelverk.

Dette følges opp i EØS-lovens paragraf 2: «Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.»

For at ingen skal være i tvil, står det samme budskapet i protokoll 35 til EØS-loven: Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverket forrang hvis norske regler er i strid med en EØS-lov.

Den forrangen som LO enstemmig har forlangt på de tre siste kongressene, går dermed helt på tvers av det EU vil med EØS-avtalen. EØS-avtalen er bygd på at Norge skal ha «samme regelverk som EU» for alt som angår det EU kaller sitt indre marked. Det omfatter først og fremst EUs regelverk for den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, EUs konkurranseregler og etableringsretten – i praksis alt som regulerer forhold innen arbeids- og produksjonslivet.

«Samme regelverk» betyr at når EU vedtar nye eller endrer tidligere regler, må vi endre våre norske regler likedan. Det er denne underkastelsen som har provosert så store deler av norsk fagbevegelse. Det veit alle som har slåss mot forordningene og direktivene som EU stadig presser inn i det norske arbeidslivet, fra tjenestedirektivet i 2009 til vikarbyrådirektivet i 2012 og Acer-reglene i 2017.

LO-kongressenes krav om at tariffavtaler og faglige rettigheter skal ha forrang over EUs markedsfriheter, er heldigvis ikke noe særnorsk krav. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter, som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Vedtaket kom etter at EU-domstolen med en serie dommer i 2007–2008 slo fast det motsatte: Faglige rettigheter må vike hvis de kolliderer mot markedsfrihetene.

Den europeiske faglige samorganisasjon, som representerer fagforeningsmedlemmer i EU, og hvor LO er medlem, har gang på gang siden 2009, men foreløpig forgjeves, krevd at en juridisk forpliktende sosialprotokoll må knyttes til EU-traktaten der kjernen er: «Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler, skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.»

Med vedtakene sine i 2013, 2017 og 2021 krevde LO-kongressen derfor det samme som Den europeiske faglige samorganisasjon, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd.

Men i EU hjelper det ikke hva EU-parlamentet vedtar hvis ikke EU-rådet der regjeringene møtes, er enig og fatter samme vedtak.

Ingen regjering fra noe EU-land har støtta Den europeiske faglige samorganisasjons krav om faglige rettigheter.

Ingen EU-land har i dag den forrangen som enstemmige LO-kongresser vil gi nasjonale lover og tariffavtaler.

Da Romatraktaten ble inngått i 1957, vågde riktig nok ikke regjeringssjefene å traktatfeste at enhver EU-lov skyver til side alle nasjonale lover som den er i strid med. De var ikke sikre nok om at de hadde velgerne med seg på noe slikt.

Det var EU-domstolen som fastslo at slik måtte det være for at EU-traktatens grunnleggende mål om «en stadig tettere union» kunne virkeliggjøres. Det skjedde ved at EU-domstolen i 1964 la til grunn at medlemsstatene ved å melde seg inn i EU hadde akseptert «en permanent begrensning i sine suverene rettigheter».

Det er derfor ledelsen i Arbeiderpartiet bør svare på det mest opplagte spørsmålet LO burde ha stilt: Er dere enig med enstemmige LO-kongresser om at norske tariffavtaler og norske lover for arbeidslivet skal ha forrang over EU-regelverket?

Det LO-kongressene i 2013, 2017 og 2021 har krevd, er at Norge går ut av rettssystemet EU og EØS er bygd opp på. Da må EØS-loven endres på de mest prinsipielle punktene. Både paragraf 1, 2 og protokoll 35 må ut av EØS-loven.

Det ville være et langt skritt i retning mot den handels- og samarbeidsavtalen som Nei til EU og andre EØS-kritiske miljøer har sett for seg som alternativ til EØS-avtalen.

Kommentaren stod også på trykk i Klassekampen 14. januar.