Nei til EU advarer mot forsøk på forskuttert innføring av EUs fjerde energimarkedspakke

Høringssvar fra organisasjonen Nei til EU

vedrørende forslag til endringer i fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet.

Vi viser til Olje- og energidepartementets høringsbrev angående de tre forannevnte endringsdirektivene.

Endringsforslagene fra EU-kommisjonen er tett forbundet med initiativet REPowerEU, som igjen er begrunnet med EUs ønske om å frigjøre seg fra avhengighet av russisk gass og olje. En konsekvens er at unionen vil ha forsikringer om enda større norske gassleveranser, etter at EU nå har klassifisert gass og atomkraft som «grønn energi».

I det følgende vil vi rette oppmerksomheten spesielt mot endringsforslaget til fornybardirektivet.

Et uttalt virkemiddel for å styrke fornybarandelen er en svært omfattende utbygging av havvind og vindkraft på land. Flere EU-land planlegger gigantiske prosjekter i sine økonomiske soner. Likevel mener EU-kommisjonen at det går for langsomt, og vil ha fortgang i prosedyrene.

En ny artikkel (15b) i Fornybardirektivet forplikter medlemsstatene til å utpeke land- og havområder som er nødvendige for installasjon av anlegg til produksjon av energi fra fornybare energikilder for å oppfylle deres nasjonale bidrag til oppfyllelsen av 2030-målet for fornybar energi i EU.

Gjennom en annen tilføyd artikkel (3) forplikter Norge seg, om det ikke gjøres EØS-unntak, sammen med EUs medlemsstater til å sørge for at fornybare energikilder senest i 2030 utgjør minst 45 % av Unionens endelige bruttoenergiforbruk. Selv om fornybarandelen i EU øker raskt, er dette et ambisiøst mål som Norge kan bli medansvarlig for at EU når. Det vil måtte skje gjennom økt strømeksport, med tilhørende økt strømprisnivå i Norge, og i verste fall på bekostning av egne norske kraftbehov.

Norge kan bli medansvarlig for at EU når sine klimamål gjennom økt strømeksport, med tilhørende økt strømprisnivå i Norge, og i verste fall på bekostning av egne norske kraftbehov.

Det er grunn til å minne om at Hurdalsplattformen sier at regjeringa vil «sørge for at beslutninger om utbygging av kraft og sammensetningen av den norske kraftmiksen forblir norske, nasjonale beslutninger». Et potensielt norsk medansvar for at EU når sine mål om mer fornybar energi, vil gi sterke føringer som kan undergrave en objektiv, demokratisk og nasjonal beslutningsprosess.

Norge er som kjent mer enn selvforsynt med energi, og har aldri hatt behov for russisk gass. Når disse forslagene likevel blir et tema for Norge i EØS er det fordi Norge er blitt del av energiunionen, og i denne egenskap vil forplikte seg til å bli en enda større krafteksportør til EU enn vi er i dag. I Kommisjonens forslag ligger også et mål om at importert fossilt brensel fra tredjeland erstattes av fornybar energi.

Tilsynelatende har regjeringen allerede begynt å forskuttere forslagene fra EU.

Statsministeren har i et eget brev gitt EU lovnader om at en stor del av energien fra den storstilte norske havvindssatsingen vil bli eksportert til kontinentet. Også olje- og energiministeren gir løfter om økt norsk energieksport i form av bl.a. gass og havvind i en felleserklæring med EUs energikommissær den 23. juni i år.

Slike løfter harmonerer dårlig med intensjoner om at krafta i første rekke skal komme norsk industri til gode. De harmonerer heller ikke med garantier gitt av regjeringen om at det ikke er aktuelt med såkalte hybridkabler. Det er vanskelig å se for seg hvordan eksport av kraft fra havvind skal foregå rasjonelt uten slike kabler, hvis hensikten også er å forsyne landbasert næringsliv og forbrukere i Norge.

Alle tre endringsforslag fra Kommisjonen refererer til direktiver som inngår i EUs fjerde energimarkedspakke (Ren energi-pakken). Ingen av disse direktivene fra “pakken” er tatt inn i EØS-avtalen. Når disse legges ut på høring med kort frist, kan det oppfattes som et forsøk på å forskuttere innføring av fjerde energimarkedspakke. Det vil Nei til EU på det sterkeste advare imot.

Vi stiller oss også undrende til at departementet har slikt hastverk at dokumentene som ligger til grunn, ikke er oversatt til norsk. Det er ikke tillitvekkende når frivillige organisasjoner ser seg nødt til å påta seg oversetteroppgaven.

EU-kommisjonen anbefaler i en egen henstilling i tilknytning til regelverket «å fremskynde tillatelsesprosedyrene for fornybare energiprosjekter og fremme kraftkjøpsavtaler».[1] Den ser på «administrative hindringer» som en alvorlig flaskehals for nye prosjekter, og vil derfor ha hurtigere konsesjonsbehandling. Dette innebærer nødvendigvis mindre omfattende forundersøkelser og konsekvensanalyser, noe som blant annet bekymrer fiskerinæringa og mange kystkommuner.

Rundt 200 naturressurskommuner frykter for at EU-forslagene innebærer gjeninnføring av nasjonal ramme for vindkraft, hvor lokaldemokratiet blir overkjørt. NVE-forslaget om å klarere 13 områder for vindkraft, er som kjent midlertidig parkert av regjeringa.

Den akutte krisa på det norske kraftmarkedet er langt på vei en direkte følge av norsk tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke i 2018/19. Norske myndigheters manglende evne til å møte denne krisa viser med all tydelighet at det nasjonale handlingsrommet er innsnevret. Med EUs fjerde energimarkedspakke vil handlingsrommet stenges ytterligere.

Til Energi og Klima sa olje- og energiministeren i slutten av juni at han ikke er begeistret for EU-kommisjonens forslag om hastebehandling av vindkraftkonsesjoner. Denne manglende begeistringen bør følges opp med norsk avvisning av endringsdirektivene så vel som Ren energi-pakken de inngår i.

Når det gjelder revideringene av energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet kan Norge i stedet videreutvikle eget regelverk for energisparing, som tilpasses norsk situasjon og nasjonale klimamål.

Nei til EU, 16. august 2022.

• Høringssvaret på regjeringens nettsider.

Stort bilde i toppen: Vannkraftverk. (© Statkraft)