Energimarkedspakke III innebar å knytte Norge enda tettere til EUs energimarked og at energibyrået Acer skulle få makt i Norge. Stortinget sa ja, men visste de egentlig hva de gjorde?
For nøyaktig fem år siden debatterte Stortinget hvorvidt Norge skulle slutte seg til Energimarkedspakke III og energibyrået Acer.
Debatten den 22. mars 2018 fikk stor oppmerksomhet. Det var protester, streiker og et samlet LO sa nei til energimarkedspakka. Det store presset gjorde deler av Stortinget så desperate at de var villig til å si nærmest hva som helst for å roe gemyttene.
Først ut var statsminister Erna Solberg dagen før selve debatten. I Stortingets spørretime mente hun Acer-motstanden kunne sammenlignes med de som sprer konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet på ytre Høyre.
Deretter var det statsråd Terje Søviknes fra Frp sin tur. I Stortingsdebatten uttalte han at Acer «er verken mer eller mindre enn det – et samarbeidsorgan som skal gi råd og veiledning om videreutviklingen av energimarkedene i Europa».
Statsrådene fikk deretter følge av representanten Else-May Botten fra Ap, som la vekt på at Acer kun var «et samarbeidsorgan». Representanten Lene Westgård Halle fra Høyre mente også det var uproblematisk at Acer var «gitt myndighet til å treffe bindende vedtak om strøm som krysser landegrensene» fordi det bare skulle skje «dersom landene selv ikke klarer å komme til enighet».
En rekke representanter fra særlig Senterpartiet og SV, som nok hadde lest blant annet artiklene 4, 7, 8 og 9 i Acer-forordningen, protesterte mot disse uttalelsene, men til ingen nytte. Regjeringen med venner fant trøst i egne fantasier. Høyre, Ap, Frp, Venstre og MDG stemte ja til Acer og energimarkedspakka.
Siden den gang har EU-domstolen lagt fram svaret. I en uttalelse fra februar i år slo den fast at «Acer er kompetent til å avgjøre enkeltspørsmål» og byrået er «ikke bundet av noen avtalepunkt mellom de kompetente nasjonale myndighetene». Det blir også presisert at EUs intensjon hele veien har vært å «styrke Acers individuelle beslutningsmyndighet».
Med andre ord, det var aldri tale om et «samarbeidsorgan» slik olje og energiministeren fra Frp påsto. Det var aldri tale om et organ med en «rådgivende rolle» slik Høyres representant Heglund prøvde å framstille det som, og det spiller ingen rolle om «landene er enige» slik Høyres Westgård-Halle gjemte seg bak.
Det er nå ingen tvil om at Acer alltid har vært et overnasjonalt organ med myndighet til å beslutte enkeltsaker som involverer Norge, og det er ikke av betydning om Norge og naboland blir enige seg imellom. Acer kan overprøve også disse avtalene.
Så er spørsmålet: Hva skal bli konsekvensene? Hvordan håndterer Stortinget at Norge avga suverenitet til Acer på falske premisser?
Grunnloven § 82 annet ledd slår fast at «Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget». Hva vil Stortinget gjøre med at olje og energiminister Søviknes ga uriktige opplysninger i Stortingsdebatten den 22. mars 2018?
Min mening er at Stortinget, i lys av det vi nå vet, må behandle saken på nytt. Det er klart at Stortinget bygget på feil faktisk grunnlag og at regjeringen feilinformerte Stortinget i debatten. Da burde det være i alles interesse, uavhengig av standpunkt i saken, å debattere og stemme over saken på nytt. For vi er vel alle enige om at Stortinget burde ta avgjørelser basert på fakta framfor fleip, eller?
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 22. mars.
Stort bilde i toppen: Demonstranter fra Nei til EU under aksjonsdagen for politisk styrte strømpriser 16. mars 2023 i Oslo. (Foto: Eivind Formoe)
