Ny bok om tidligere Nei til EU-leder Stein Ørnhøi

Stein Ørnhøi var nestleder i Nei til EU i perioden 1992–1993 og leder 1995–1997. Boken handler om hele Ørnhøis politiske liv, men EU-kampen får mye omtale. Her kan vi tilby et kort utdrag av boken:

Her kan vi tilby et kort utdrag av boken:

«Daglig leder» i Nei til EF

Stein ble sittende i den daglige ledelsen i Nei til EF. Kristen Nygaard, den landsmøtevalgte lederen, var ikke ansatt og hadde fortsatt sitt professorat å skjøtte på universitetet. Derfor ble Stein i praksis daglig leder ved siden av generalsekretær Guro Fjellanger. De skulle sammen med andre ildsjeler bygge opp en klassisk medlemsorganisasjon.

– Vi skrev ut medlemskort, laget lokallag, laget fylkeslag, organiserte det som en vanlig politisk organisasjon på linje med politiske partier, men med større bredde.

EF-motstanderne soknet til flere partier.

På noen måter kunne Steins arbeid minne om samlingsprosessen i SV. Ulike partier og partikulturer skulle samarbeide om ett felles mål – å holde Norge utenfor EF.

– Jeg etablerte kontakt med både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og dem i Arbeiderpartiet som hadde samme syn. Det gjaldt naturligvis å sørge for at vi var så brede som mulig. Skulle vi vinne et flertall i folket, var det viktig å nå ut til alle som var motstandere av norsk EF-medlemskap.

– Vi skulle ha med oss kristenkonservative folk, vi skulle ha med oss arbeiderpartifolk, og vi skulle ha med oss EØS-tilhengere. Det måtte vi selv om vi som organisasjon hadde vært motstandere av EØS. Å holde på hele bredden var vanskelig. Men det var det som skulle gjøres, og det greide vi jo.

Nei til EF ble etter hvert et politisk verksted der folk fra alle lag og grupperinger var med og diskuterte seg fram til et felles politisk grunnlag, samtidig som det var lov å være uenige om mye, gitt medlemmenes bakgrunn. Men organisasjonen hadde verken de store riksmediene, de store partiene eller økonomiske ressurser på sin side. Det gjaldt å mobilisere med deressurser organisasjonen rådde over.

– Vi kunne fort ha kommet på den ideen at vi skulle konsentrere oss om de områdene hvor nei-siden sto svakest. Men det ville vært feil. Det var viktigere å få høy valgdeltakelse i de områdene hvor det var nei-flertall. Det var ikke noe poeng å bruke alle kreftene på å mobilisere i Oslo. Det gjaldt å få ut så mange nei-stemmer som mulig. En sofavelger i Lofoten ville mest sannsynlig være en nei-velger, mens en sofavelger i Oslo veldig fort kunne være en ja-velger. Derfor ble det viktig å få opp valgdeltakelsen i de områdene hvor vi visste at det var et stort nei-flertall. Dette var Kristen Nygaard og jeg enige om.

Men blant enkelte i nei-miljøet var det en viss usikkerhet rundt Kristen Nygaard. Han var en fremragende, internasjonalt kjent vitenskapsmann som hadde utviklet viktige deler av it-teknologien som siden har vært et drivhjul i samfunnsutviklingen. Kristen Nygaard var dessuten en god politisk analytiker. Han visste hva som forgikk og hva slags formasjon Nei til EU skulle ha.

– Men han var ikke noen racer i mediene, kjente få på Stortinget, og var verken sjarmtroll eller hjerteknuser. Som type var han kanskje noe bedre til å snakke selv enn å høre hva andre sa. Han brukte utestemme inne. Derfor var det oppstått en slags uro i noen miljøer om hvorvidt Kristen var den beste frontfigur for EF-motstanden i Norge. Så jeg ble spurt direkte om jeg var villig til å stille mot Kristen.

Det var partifelle Oddrun Remvik, leder i Nei til EFs valgkomite, som spurte. Hun mente Stein ville være bedre i stand til å håndtere fjernsyn enn Kristen Nygaard. Gitt Steins mange år med trening både i Stortinget og i mediedebatter, hadde hun et poeng.

Stein sa nei. Men han ville gjerne bli nestleder, hvis det var mulig.

Hans oppfatning var at det man minst av alt trengte i en slik situasjon, var personkonflikter. Det var bare et par år fram til folkeavstemningen. Dessuten var AKP-erne på dette tidspunktet på plass i Nei til EF. I 1972 hadde de hatt sin egen organisasjon, Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED). Nå var de med i den nye folkebevegelsen.

– De folka kjente jeg som lusa på gangen. De ville ha støttet Kristen Nygaard 114 prosent. Å ta en åpen krig og en intern organisasjonskamp mot AKP-erne, det ville jeg ikke.

Kristen Nygaard ble fredet. I ettertid er han opphøyet til en avgjørende kraft i nei-kampanjen. Alle var enige om at Kristen Nygaard, med hans meget sterke sider, skulle være leder. Så fikk de andre ivareta hans svake, ifølge Stein. Det aksepterte Kjell Magne Bondevik i Kristelig Folkeparti, og også de sentrale folkene i Arbeiderpartiet, som Hallvard Bakke, som etter hvert skulle lede Sosialdemokrater mot EU (SME).

– Trond Giske var forsiktig, selv om han var aktiv EF-motstander. Han var opptatt av sin posisjon i partiet og ville være neimann i Ap. Han ville ikke identifiseres med Nei til EF og holdt avstand.

Stort bilde i toppen: Stein Ørnhøi var nestleder i Nei til EU i perioden 1992–1993 og leder 1995–1997. (Foto: Mimsy Møller)