Suverenitet på sokkelen

Gjennom åtte år sto Erna Solbergs regjeringer for den mest intensive innføringen av omstridte EU-regler i EØS-avtalens historie. Veto mot postdirektivet ble trukket tilbake, partipisken ble svingt for suverenitetsavståelse til EUs finanstilsyn, tredje energimarkedspakke ble vedtatt og som avskjedsnummer i 2021, EUs fjerde jernbanepakke med pålegg om konkurranseutsetting.

Én gang ble likevel foten satt ned, i 2017 mot EUs forordning for helikoptertransport offshore. Etter sterke advarsler fra både Luftfartstilsynet og fagorganisasjoner om faren for svekket sikkerhet, gjorde regjeringen det klart at regelverket ikke skulle innføres i EØS-avtalen. «Forordningen faller utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde, og er dermed ikke EØS-relevant», het det i pressemeldingen fra Samferdselsdepartementet i mai 2017.

Flere år senere vil EU-kommisjonen likevel innføre regelverket i EØS. Forordningen har det noe kryptiske navnet HOFO, Helicopter Offshore Operations. Mens det i dag kreves norsk driftstillatelse, sier EU-forordningen at det er luftfartsmyndighetene i operatørenes hjemland som skal gi godkjenning. Det kan ikke stilles krav om en særskilt godkjenning i Norge. Tilsynet skal også foretas fra operatørens hjemland.

Flytting av kontrollregime til selskapers hjemland, i stedet for i vertslandet, er et velkjent og omstridt grep fra EU for å øke fri flyt av tjenester og konkurranse over landegrensene. Problemet er at kompetansen om lokale forhold blir fraværende, og at dette svekker kontrollen i land som har praktisert strengere krav. Det blir et kappløp til de svakeste standardene.

Leder i LOs helikopterutvalg og forbundssekretær i IE&FLT (Industri Energi & Forbundet for Ledelse og Teknikk) forklarer problemet på denne måten til FriFagbevegelse: «Det betyr at et helikopterselskap basert i for eksempel Ungarn, et EU-land uten kyststripe, men med lavt avgiftsnivå, vil kunne tilby helikopterflyging på norsk sokkel. Tilsyn med selskapet skal i så fall utføres av ungarske luftfartsmyndigheter.» (15.01.24.)

Ulykken utenfor Sotra i februar ga en tragisk påminnelse om risiko knyttet til helikoptertransport offshore. Sikkerhetsarbeid er en kontinuerlig prosess for å bli bedre. Generelt er sikkerhetsstandarden for helikopteroperasjoner på norsk sokkel «ansett for å være verdensledende», ifølge en rapport fra SINTEF i fjor.

I et svarbrev til EU-kommisjonen 4. mars påpeker Samferdselsdepartementet at værforholdene på havet utenfor Norge er annerledes enn for EU-landene, og at de norske tilleggskravene derfor trengs for å ivareta sikkerheten. Departementet gjentar dessuten at Norges klare utgangspunkt er at EØS-avtalen ikke gjelder på den norske kontinentalsokkelen.

Forutsetningen om sokkelen som frisone fra EØS får derimot et skudd for baugen fra jusprofessorene Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs i en fyldig artikkel i tidsskriftet Lov og Rett («EØS-avtalen og kontinentalsoklene», nr. 1 2024). Deres utgangspunkt er at «EU-retten kommer til anvendelse på medlemsstatenes kontinentalsokler» og at «EØS-rettens anvendelsesområde er det samme som i EU-retten». Konklusjonen er at «EØS-avtalen omfatter norsk myndighetsutøvelse på den norske kontinentalsokkelen».

Bekkedal og Andenæs mener det ikke finnes rom for tvil: «Det er ingen holdepunkter for at EØS-avtalen innfører en geografisk tilnærmingsmåte som erstatter en funksjonell jurisdiksjonstilnærming.» Det vil si at der Norge har myndighet, gjelder også EØS-avtalen, bortsett fra Svalbard som er unntatt i avtalen.

Begrunnelsen for at sokkelen er utenfor EØS, er avtalens artikkel 126 der virkeområdet er formulert ulikt for EU-landene på den ene siden og EFTA-landene på den andre. Det står at avtalen gjelder på Norges «territorium». Ut fra den alminnelige folkeretten omfatter det bare land- og sjøterritoriet, og ikke kontinentalsokkelen eller den eksklusive økonomiske sonen.

Bekkedal og Andenæs innvender at siden EØS-avtalen er modellert etter EU-retten, og formålet er rettslikhet i det indre markedet, må også anvendelsesområdet fastsettes på samme måte. De mener artikkel 126 er en spesialbestemmelse om avtalepartenes territorier, altså kolonier og biland, og ikke en avgrensning av EØS-avtalens generelle virkeområde.

Professorene viser videre til EFTA-domstolens avgjørelse i juli 2020 i Scanteam-saken, der Norge anførte at det er andre prinsipper for anvendelsesområdet i EØS enn i EU-retten. EFTA-domstolen ga ikke tilslutning til Norges argumenter, men drøftet dem heller ikke og løste saken ut fra EU-domstolens praksis. Denne saken gjaldt imidlertid ikke kontinentalsokkelen, men handlet om EØS-regler for offentlige anskaffelser også må følges av Norges ambassade i Angola.

Artikkelen fra Bekkedal og Andenæs er rettslig interessant og grundig kildebelagt. Posisjonen de inntar er imidlertid ganske ekstrem ved at de fullstendig avviser at EØS-avtalen har særtrekk av betydning for spørsmålet. De formulerer seg overraskende skråsikkert om det som er et både sensitivt og omstridt spørsmål.

Politisk vil det være dramatisk hvis professorenes standpunkt får gjennomslag som gjeldende rett. Flere norske regjeringers posisjon om suverenitet på sokkelen vil da være satt til side.

Samferdselsdepartementets nylige brev til EU-kommisjonen om helikopterforordningen, som nevnt ovenfor, skaper tvil om Støre-regjeringen er sikker i sin sak. Etter å ha poengtert at EU-kommisjonen og EFTA-landene er uenige om den geografiske rekkevidden av EØS-avtalen, skriver departementet at Norge likevel er åpen for «en frivillig innføring av forordningen i EØS-avtalen». Rett nok med krav om tilleggsbestemmelser om sikkerhet. Hvorfor en «frivillig innføring» skulle være i norsk interesse er uklart. Enda mer uklart er det hvorfor regjeringen overhodet går inn i en slik diskusjon med EU, når forordningen ikke er EØS-relevant.

Det mest håndfaste regjeringen nå kan gjøre for å holde sokkelen utenfor EØS, er å avvise at helikopterforordningen tas inn i EØS-avtalen.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 16. mars 2024.