Tallenes tale?

I november markerte Nei til EU 25-års jubileet for EU-kampen i 1994. Kvelden ble benyttet til tilbakeblikk, og flere av innslagene på scenen vektla dugnadsinnsatsen og bredden i alliansen som kjempet mot norsk EU-medlemskap. For meg som var sju år i 1994 var dette en lærerik kveld. Jeg har lest mye om EU-kampen, men arbeidet med jubileet har gitt meg en dypere forståelse for hva det er jeg er med på og EU-motstandens historie. Det er nyttig og viktig. Samtidig er Norge annerledes nå enn det var 25 år siden. Folk jobber i andre sektorer, de flytter på seg og mange av dagens velgere husker ikke 1994. Den erkjennelsen er viktig for at vi skal vinne neste EU-kamp.

La oss si det var folkeavstemning om norsk EU-medlemskap i morgen, hva må til for å vinne?

For det første måtte vi overbevist flere velgere om å stemme nei. I 1994 var det 52,2 prosent som stemte nei, 1 516 803 nei-stemmer i en avstemning med 89 prosent valgdeltakelse. Legger man samme stemmedeltagelse til grunn for en folkeavstemning i 2019 må over 1, 8 millioner nordmenn stemme nei for at Norge ikke skal bli med i EU. Det er 353 094 flere enn i 1994 som nei-alliansen må overbevise til å stemme nei.

• Kommentar fra Standpunkt 2-2020. 

For det andre måtte flere velgere fra sentrale strøk ha stemt nei. Folkestyre var et av de viktigste argumentene i 1994 og EU-motstanden var sterkest i distriktsnorge. De ti tydeligste nei-kommunene lå i Nord-Norge. Flakstad var den tydeligste med 93,7 prosent nei-stemmer. De ti tydeligste ja-kommunene lå på det sentrale østlandsområdet, utenom Årdal. Bærum var den tydeligste, hvor 75,2 prosent stemte ja. Siden da har nei-kommunene hatt befolkningsnedgang, mens ja-kommunene har hatt en solid befolkningsøkning på nesten 40 prosent – 300 000 flere innbyggere. For å vinne neste EU-kamp må folkestyret og viktigheten av at beslutninger tas i Norge gjøres relevant også for de som bor i sentrale strøk.

For det tredje måtte de som ikke husker 1994 ha stemt nei. Ungdommens innsats i 1994 er mye omtalt i Folket sa nei. 50 prosent av de i aldersgruppen 18–24 år sa også at de stemte nei. Av dagens stemmeberettigede er 20 prosent under 29 år, de eldste av dem var fire år i 1994. Dette er folk vi må overbevise for igjen å kunne vinne en folkeavstemning. De har aldri opplevd en reell debatt om medlemskapsspørsmålet, og mange av dem mangler basiskunnskapen om EU. De kjenner ikke til de gode nei-argumentene fra 1994 om folkestyre, miljø og solidaritet – de må gjentas.

For det fjerde måtte nye yrkesgrupper ha stemt nei. I 1994 var EU-motstanden høyest i landbrukskommuner. Nasjonal kontroll over landbrukspolitikken var også en av de viktigste argumentene mot EU. Siden den gang har antall gårdsbruk gått drastisk ned, og det er færre bønder i Norge. En ny EU-kamp må gjøres relevant for flere yrkesgrupper, men det er kanskje ikke den største utfordringen når man ser hvordan EØS-avtalen påvirker arbeidslivet.

Statistikk blir ofte omtalt som den tredje form for løgn. Man skal bruke det varsomt, men tallene sier litt om endring i velgermassen som vi må være oppmerksom på. Man må også ha med seg de positive tegnene i EU-motstanden: Flertallet i den norske befolkningen er fortsatt mot EU. EU-målingen utført av Sentio i november viste at 60 prosent av den norske befolkningen sier nei til EU. Det er et godt utgangspunkt. Bidragene fra scenen under 25-årsjubileet lover også godt for norsk EU-motstand. De viste en allianse som fortsatt er sterk, bevisst sin rolle, og som er fullt beredt til å kjempe mot EU-medlemskap når det igjen blir aktuelt. Nei til EU har det store ansvaret med å lede an i denne alliansen.

Stort bilde i toppen: Ungdommen må stemme nei for at det skal bli flertall mot EU i en ny folkeavstemning, som i 1994. Bildet viser Ungdom mot EU i 1. mai-toget i Oslo i 1993. (Foto: Fagbladet)