Må bygging og drift av vannkraftverk følge reglene til EUs tjenestedirektiv?
Vannkrafta vår er til stadig debatt både i Norge og i EU.
- I år er det konsesjonsordningene våre som skaper misnøye i Brussel.
- I fjor var det medlemskapet i EUs energiunion og underordningen under energibyrået ACER som utløste den store debatten: hadde ACER overnasjonal myndighet eller var det bare et nødvendig samarbeidsorgan for at strøm skulle flyte fritt nok over grensene?
- I 2007 var det hjemfallsordningen som måtte forsvares både mot overvåkingsorganet ESA og mot Høyre og Fremskrittspartiet.
Om den aktuelle debatten: Overvåkingsorganet ESA, der de aller fleste er norske statsborgere, har sendt et brev til Olje- og energidepartementet vårt. Der står det at en vannkraftkonsesjon innebærer å gi en «tillatelse til å utøve en tjenestevirksomhet». Siden handelen med tjenester er regulert av EUs tjenestedirektiv, vil ESA vil ha svar på om ordningene våre er i samsvar med artikkel etter artikkel i tjenestedirektivet.
Da er det mye som må være i orden. Ordningene må blant annet være ikke-diskriminerende, objektive og transparente. ESA markerer tydelig at det for eksempel ikke kan være noen restriksjoner på adgangen til å etablere seg i Norge. ESA spør: Fins det slike restriksjoner?
Spørsmålslista avsluttes med spørsmålet om private selskap har rett til å bygge ut vannkraftverk på offentlig eid grunn. Fristen for svar var 3 juni.
Tilsvarende søkelys har EU-kommisjonen retta mot Island og åtte EU-land (Frankrike, Italia, Polen, Portugal, Storbritannia, Sverige og Tyskland). Det betyr at brevet fra ESA er del av et samordna opplegg innafor den energiunionen som ble satt i gang i fjor. Det er et opplegg som tar for gitt at handel med strøm er handel med tjenester og ikke med varer.
Om energiunionen og ACER: I fjor raste debatten om hva det ville bety om Norge slutta seg til EUs energiunion. Debatten endte med et enstemmig nei fra LO. Likevel var det et knapt flertall i stortingsgruppa til Arbeiderpartiet som godtok ACER og som ville at Norge skulle gå inn i energiunionen.
Den største bløffen sto AP-ledelsen for. Den la fram åtte såkalte «ufravikelige krav» som skulle «avklares» før Arbeiderpartiet tok endelig standpunkt.
Det oppsiktsvekkende og meningsløse var at krava skulle avklares med Høyre, og ikke med noen EU-instans. Men Høyre kunne sjølsagt ikke garantere noe på vegne av makthaverne i EU.
Tvert imot: I en nylig pressemelding fra EU-kommisjonen i forbindelse med den aktuelle vannkraftssaka er det vist til at energiunionen skal sikre «at det er like vilkår på det indre markedet og garantier for at foretak kan produsere vannkraft i hele EU».
Det sentrale styringsorganet i denne energiunionen er energibyrået ACER. ACER har rett til å godkjenne vilkår som binder medlemsstatene f.eks. ved tildeling av kapasitet ved grensekryssende virksomhet. Hvis nasjonale myndigheter ikke kan bli enige på tvers av grenser, kan ACER fatte vedtak både om «adgang til nettverk og om operasjonell sikkerhet».
Det er sannsynlig at energibyrået ACER om noen år vil kunne fatte vedtak som går langt utover det som en i dag kan se for seg. Den prosessen skjer stadig i andre EU-byråer. Da hjelper det lite å løpe til Høyre for å få vite hva norske politikere kan avklare.
Om angrepet på hjemfallsordningen: Siden 1909 har vi hatt en hjemfallsordning for privateide kraftverk. Slike kraftverk faller vederlagsfritt til staten etter 60 år – som gjenytelse for den konsesjonen de drives på grunnlag av.
Overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen reagerte på denne ordningen fordi den forskjellsbehandla kraftverk eid av private og kraftverk eid av kommuner og fylkeskommuner. For kommuner og fylkeskommuner var konsesjonene evigvarende.
Norges offisielle standpunkt hadde vært at konsesjonsreglene for kraftverk og reglene om hjemfall lå utafor EØS-avtalen. ”Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten” står det i EØS-avtalens artikkel 125.
”Statens rett til hjemfall berøres ikke av EØS-avtalen”, sto det da også i den stortingsmeldinga som Brundtland-regjeringen la fram høsten 1992 for å få Stortinget til å godta EØS-avtalen. (St.meld.nr.100 (1991-92))
Da debatten raste som hardest, gikk Kåre Willoch ut mot sitt eget parti med en kraftig advarsel mot å svekke hjemfallsretten: «Det ville være en gavepakke til utenlandske storkonserner. Hvis slike aktiva først blir solgt til fremmede, vet man ikke noe om hvor eierskap til slutt kan havne.» (Aftenposten 24.1.2005)
Etter mange år med juridiske dragkamper fastslo EFTA-domstolen i juni 2007 at forskjellsbehandling av offentlige og private vannkrafteiere var i strid med EØS-reglene. Men samtidig erkjente EFTA-domstolen at EU ikke har noe forbud mot at det offentlige eier ALLE produksjonsmidlene i en næring.
Dette ble ei overraskende gavepakke til den rødgrønne regjeringa. Allerede i august 2007 vedtok den en provisorisk anordning om at private eiere ikke lenger ville få konsesjon på å bygge eller kjøpe vannkraftverk. Et alt for stort unntak ble gjort for såkalte småkraftverk.
I tillegg ble det vedtatt
- at vannfall som er hjemfalt til staten ikke lenger vil kunne selges tilbake til gamle eller nye private eiere
- at vannfall som er hjemfalt til staten – inntil videre – ikke skal kunne leies ut til private selskap,
- at private ikke lenger kan kjøpe mer enn 1/3 av offentlig eide kraftverk.
Nedbetalte kraftverk produserte i 2006 strøm til en kostpris på tre øre per kilowattime. Gjennomsnittlig spotpris var på 40 øre. Norske vannkraftverk var regulære pengemaskiner som gir eierne enorme inntekter. Det gjør de fortsatt.
Det er ingen grunn til å la private eiere stikke av gårde med en så enorm profitt når pengene kunne brukes på viktige samfunnsformål i kommuner og fylkeskommuner.
Kommentaren har stått på trykk i Klassekampen.
Stort bilde i toppen: (CC0)
