EU sin tredje energimarkedspakkes innflytelse på det islandske energimarkeds karakter

Selvstendighetspartiets Landsmøtes næringslivsutvalgs resolusjon fra mars 2018 inneholdt blant annet følgende i kapitlet om industri- og energisaker

«Selvstendighetspartiet sier nei til mer overföring av makt over islandsk energimarked til EU sine byråer».

Spörsmålet er: har denne resolusjon med innholdet av Den tredje energimarkedspakke å gjøre?

Vi skal se först på et nytt embede, som stiftes her i landet, om Altinget godtar innlemmelse av Den tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen.

Embedet kalles foreløpig for Landsregulator, i Norge Reguleringsmyndighet for energi, RME.

Dette embede vil bli finansiert over statsbudsjettet og overta øverste makt og kontroll av funksjoner tilhørende Orkustofnun (islandske NVE) og Industridepartementet med monopolvirksomheter innenfor energisektoren (det vil si Landsnet (islandsk Statnett) og lokale kraftdistribusjonsvirksomheter) og kontrollere deres nettkoder og tariffer. 

Landsregulatorens virksomhet skal bli fullstendig uavhengig av landets myndigheter, det vil si regjeringen og dens byråer. Endelig tvistavgjørelse rundt regulatorens virksomhet blir hos EFTA-domstolen. EFTAs overvåkningsorgan, ESA, vil bli den formelle ettersyns- og kontrollinstans over Landsregulatoren, men ESA vil motta forslag, bestemmelser og tvistavgjørelser fra ACER, EUs energibyrå, og fra EU-kommisjonen. Et slikt utkast fra ACER er ikke rettslig bindende for EFTAs overvåkningsorgan. Det er likevel en underliggende forutsetning i den fremforhandlete modellen at EFTAs overvåkningsorgan kort tid etter mottak av et slikt utkast fra ACER, vil fatte en likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak. 

Landsregulatorens rolle vil blant annet bli å overvåke kraftmarkedet her til lands. Han skal se til, at dette markedet opererer så effektivt som mulig, og i EU-landene har dette vært tolket som fritt konkurransemarked, hvor selgere og kjöpere treffes digitalt på kraftbörs med deres salgs- og kjøpstilbud på bestemt energimengde i en bestemt tidsperiode. Slikt auksjonssystem praktiseres på noen regionale børser, som dekker hele EU-området, slik at auksjon på kraft er det godkjente handelssystem i EU for kraft. 

Annen slags system, som for eksempel det islandske med publiserte tariffer for elektrisitet til allmennheten og langtidskontrakter til kraftkrevende industr, er innenfor EU/ACER ikke antatt å være egnet for den gunstigste utnyttelsen av kraften til enhver tid samt å drive energien til dem, som er villige til å betale den høyeste prisen.   

Landsnet har i noen år forberedt etablering av en kraftbørs og faktisk drevet en miniaturutgave av en slik med en bestemt type tjeneste, forsyning av balanseenergi, som er differensen mellom planlagt forbruk av energi for hver time og det virkelige forbruket.

Det er sannsynlig at Landsregulatoren vil oppfordre sterkt til børshandel med kraft til allmennheten i likhet med EU-praksis, og påpeke at slik handel vil bli en god forberedelse for en potensiell tilkobling til Europa gjennom en kraftsjøkabel. Man kan man dog tydelig se store ulemper med en slik kommersialisering, blant annet på grunn av den overveldende markedsstilling som en av kraftverksbedriftene, Landsvirkjun, sitter inne med, med sin 80 % markedsandel. For sammenlikning er Statkrafts markedsandel i Norge 34 %. For å rette på den store ulikheten på markedet er det ikke utelukket, at andre markedsdeltakere vil klage til ESA, eller ESA eventuelt på eget initiativ gjør krav mot islandske myndigheter om å iverksette egnete tiltak for jevnere konkurranseforhold på markedet.   

Omtrent 80 % af det islandske kraftmarkedet er bundet med langtidskontrakter. Disse vil ikke bli berört under kontraktsperioden om Island blir medlem av energiunionen eller ikke, men det hersker større tvil om hva som da vil skje. Det vil si om nye langtidskontrakter, for eksempel på 20 år for kraft, vil bli ansett å være i henhold til reglene for fri konkurranse på kraftmarkedet. 

I denne sammenheng kan man se på ESAs stillingtaken ovenfor den norske regjering. For å tiltrekke investeringer i Norge fra den kraftkrevende industri, tilbød det statseide selskap Statkraft gjennom lang tid gunstigere kraftpriser enn det som stort sett var oppnåelig ellers i Europa, mot forpliktelser om langtids kraftkjøp i Norges vidtstrakte bygder. De fleste kontrakter utløp i perioden 2004-2011. Da regjeringen i 1999 tok initiativ til til å videreføre avtalene, kom det en klar advarsel fra overvåkningsorganet ESA: slike avtaler ville være statsstøtte, som er ulovlige ifølge EØS-avtalen. ESA mente industrikraften var konkurransevridende ved at den gir norske industribedrifter bedre vilkår enn andre europeiske industribedrifter uten å ta hensyn til andre kostnadsforhold for norske bedrifter.  Norske myndigheter fulgte ESAs instruks, og det ble bestemt, at avtalene ikke skulle forlenges. 

Siden er det gjort flere forsök på å finne ordninger, som kan kompensere for avviklingen av industrikraftregimet. Forbudet mot statsstötte har gjort det vanskelig.  Våren 2011 ble en ny statlig garantiordning etablert, som skal legge til rette for, at industrien kan forhandle frem gunstige kraftavtaler i markedet. ESA har vurdert det slik at denne ordningen ikke er statsstøtte. Man kan si at denne situasjon øker usikkerheten om nye langtidsavtaler kan oppnås i Island når eksisterende avtaler utløper og man skal prøve å komme overens med nye kraftkontrakter.

Nå er spørsmålet, hvilke endringer kan man forvente på kraftprisen i Island med auksjon på kraft uten kraftkabel til utlandet? Til det kan neppe gis noe annet enn et mystisk (Delphisk) svar: prisen vil bli bestemt av tilbud og etterspørsel. Dette medfører, at den vil fluktuere innenfor døgnet, uken og sesongen. 

Nå skal vi vende oss til kraftkoblinger over landegrensene. Et av hovedmålene med Den tredje energimarkedspakke til EU og en av hovedrollene til EUs energibyrå ACER er å øke kraftoverføringskapasiteten mellom EU-landene fra nåværende 10 % av kraftproduksjonsevnen til 30 %, og derved rydde bort overføringssystemets flaskehalser slik at grunnlaget blir lagt for utjevning av kraftprisen mellom EU-landene. Man refererer til 2 EUR/MWh eller 0,25 ISK/kWh som maks prisforskjell. For å utføre dette systematisk har EU-kommisjonen laget en 10 års systemutviklingsplan over ønskverdige mellomlandsforbindelser, og alle medlemslandene skal tilpasse deres systemplaner til denne og støtte dens realisering med råd og dåd. 

Nå er det slik at på en liste om prioriterte prosjekter for EU/ACER sin systemutviklingsplan er det en kraftsjøkabel mellom Island og Storbritannia. Kabelen er på et teknisk og økonomisk utredningstrinn («feasibility study»), og dens overføringsevne er derfor ikke klarlagt. Om denne sjøkabel går opp til ingeniørtrinnet («design») og Den tredje energimarkedspakke blir vedtatt av Alltinget, da må Landsnet tilføye den til sin systemplan. 

Det vil bli Landsregulatorens oppgave å stille de krav som skal oppfylles for å få konsesjon for forlegning av sjøkabelen. Om søkeren oppfyller alle vilkår, da kan man ikke se hvordan konsesjonsgiveren, Orkustofnun, kan avvise søknaden.  En avvisning ville bli dårlig mottatt av ACER, og islandske myndigheter ville bli ansett å legge hindringer i veien for den felles systemutviklingsplanen. Det er meget sannsynlig at søkeren vil klage en slik avvisning til ESA, og det hersker liten tvil om hva ESA og EFTA-domstolen vil bestemme om denne sjökabel.

Om en kraftsjøkabel mellom Island og utlandet blir lagt, vil det bli Landsregulatoren som bestemmer hvilken kraftbörs Island skal tilhöre, og Landsregulatoren vil sette kriterier for strømkontrollen inn og ut av kabelen. Island vil sannsynlig bli integrert i Nord Pool kraftbørsen, hvor det er nå 20 europeiske land representert, der i blant de andre nordiske land, Storbritannia og Tyskland. 

Det er sannsynlig at det svært lite, alminnelige (uten langtidskontrakter) kraftmarkedet i Island vil bli hardt rammet av koblingen til Nord Pool. Den nåværende prisen bestemmes hovedsakelig av prisen på fossile brensler og tilbudet på uregelmessige,  fornybare energikilder som sol og vind.  Kraftprisen i landet vil uten tvil økes,  og engrosprisen bli et lite stykke under den britiske prisen. Kraftprisen i UK varierer mer enn i Norden, og det vil man merke også her til lands. Det vil ikke forbedre saken at Landsnets tariffer til allmennheten og til den kraftkrevende industrien vil forhøyes, fordi ifølge EU/ACER-reglementet må Island selv bære omkostninger av overføringssystemets nødvendige forsterkninger fra kraftverker til sjøkabelens landingssted. 

Spørsmålet som ble presentert her i begynnelsen kan derfor kun med rette besvares slik: den refererte Landsmøteresolusjon har svært mye å gjøre med EU sin tredje energimarkedspakke. Den medfører faktisk maktoverføring fra Island til EU sitt energibyrå. 

Ovenstående er en tale av elektrosivilingeniør Bjarni Jonsson på Selvstendighetspartiets møte om EUs tredje energimarkedspakkes implikasjoner på Island, som fant sted i Valhalla/Reykjavik den 30. august 2018. 

Gardabær, 31.08.2018 / Bjarni Jonsson