«Det regelverket som er plagsomt hos oss, er dramatisk verre i EU. Hvordan forklarer EØS-tilhengerne at det som er så ille for EU kan være bra for oss i Norge?» Spørsmålet ble stilt av Dag Seierstad da han la fram Nei til EU sin EØS-melding på 25-årsdagen for den uykksalige underskriften i Porto 2. mai 1992.
Det vel femti sider store dokumentet ble presentert av rapportens hovedskribent Dag Seierstad og av nestleder i Nei til EU, Idar Helle.
– Dette er ingen dag vi feirer, sa Kathrine Kleveland da hun åpnet møtet, men en dag vi vil markere. Det er et paradoks at vi stadig må lete etter handlingsrom for å unngå de verste virkningene av EØS-avtalen, sa hun.
Det har i årtier blitt lagt lokk på EØS-debatten. Men, som Dag Seierstad påpeker, etter at LO-kongressen vedtok sine krav i 2013 har vi – for første gang – fått en virkelig EØS-debatt.
Rapportens undertittel «konsekvenser for arbeidsliv og samfunn» peker på EØS-avtalens egendynamikk gjennom et kvart århundre. Konsekvensene har vært og er store. Snart 12000 rettsakter fra EU har i denne perioden tvunnet seg inn i norsk lovverk. Nye kommer hver eneste dag. Også på områder som ikke skulle omfattes, som landbruk og fiskeri.
EØS-avtalen var omstridt i 1992. Noen så på den som snikinnmelding i EU, andre som et nasjonalt kompromiss, atter andre som et venteværelse for fullt EU-medlemskap.
Etter at folket i 1994 en gang for alle avlyste timen Gro hadde bestilt på Brussel-klinikken, ble Norge likevel sittende på venteværelset. Som om ikke det var nok, har stortingspolitikerne villig slukt enhver medisin forskrevet av Dr. Delors og Dr. Juncker, helt uten hensyn til varseltrekant eller reseptens mørke blåfarge. Konsultasjonene har foregått i EØS-komiteen, men folket har aldri blitt konsultert.
«De som stemmer for EØS-avtalen, påtar seg et stort ansvar. Framtida vil vise hvem som har rett. De som tror eller håper at vi etter denne debatten kan legge EØS-saken bak oss, tar feil. Kontinuerlig vil vi bli konfrontert med nye direktiv fra Brussel. det blir strid, og det blir krav om veto. Folk vil etter hvert erfare EF-tenkningen på alle samfunnsområder i Norge!» Anne Enger Lahnstein (Sp), 1992.
Fagbevegelsen trues
Leder av arbeidsgruppa for EØS-meldingen, Idar Helle, la fram hovedkonklusjonene. – Vi kommer fram til at de viktigste drivkreftene i EØS-avtalen er nært knyttet til EUs strategiske mål for det europeiske arbeidsmarkedet, sa han. – Vi påviser hvordan EØS-reglene trumfer arbeidslivsgivning, ILO-konvensjoner og tariffavtaler.
Helle la særlig vekt på forholdene rundt den såkalte verftssaken og følgene for allmenngjøring av andre tariffavtaler. EØS overkjører vår eldste overenskomst, verkstedsoveronskomsten fra 1907, og dens betingelser om dekning av reise, kost og losji. Høyesterett og ESA har nå slått fast at allmenngjøringslovgivningen er underordnet EØS-avtalen. Oppsigelse av EØS er nødvendig for å unngå samme utvikling som i EU med en fagbevegelse som mister innflytelse og oppslutning, oppsummerte Helle.
En svart dag
«Det var den svarteste dagen i mitt liv da Stortinget godkjente EØS-avtalen», sa Dag Seierstad (80). – Det var til og med den verste delen av EU-systemet Stortinget godkjente, det verste for norsk arbeidsliv, la han til.
Seierstad trakk de historiske linjene ved å minne om at fagbevegelsen i Europa altfor seint innså at et utvidet indre marked med konkurranse mellom bransjer, bedrifter, banker og industrisentra også betyr konkurranse mellom de som tilbyr arbeidskraft og mellom produksjonsstedene.
«Avtalen står på egne ben og er i dag det beste alternativet for å sikre norske interesser når det indre marked trer i kraft fra 1993.»Gro Harlem Brundtland, statsminister (Ap).
Dette indre markedet har sterkt bidratt til den høye arbeidsløsheten i Europa som igjen har svekket fagbevegelsen kraftig. I dag mener Seierstad at Euro-LO og deres forkningsinstitusjoner, tross den ramsalte EU-kritikken som de ofte målbærer, er kjøpt og betalt av EU-systemet som finansierer dem. Derfor lar de aldri kritikken utvikle seg til noe som virkelig truer EU.
Norge har ved å stå utenfor hatt mindre arbeidsløshet og en tilsvarende mye sterkere fagbevegelse. Derfor øyner Seierstad håp for framtida. Han mintes Gerhardsens utsagn om at arbeidsfolk ikke skulle måtte stå med lua i handa. – Jeg kan vanskelig se for meg at Einar Gerhardsen ville godtatt slike knebøyninger som vi tvinges til med EØS, sa Dag Seierstad.
Handel med tvangstrøye
EØS-tilhengerne diskuterer ikke innholdet i avtalen. De fører bare én debatt, og den dreier seg om markedsadgang. Det er en vedvarende tvangsforestilling at vi må ha EØS-avtalen for å få solgt varer til EU, sa Seierstad. – Har noe land noensinne lagt på toll for import av olje eller gass, spurte Seierstad retorisk, og viste til at EU nok vil foretrekke norsk gass fremfor russisk.
I 1972 fikk vi høre at det var farlig å stemme nei, for «da ville vi ikke få solgt varene våre». Vi fikk en frihandelsavtale i 1973. Avtalen ga full tollfrihet for industrivarer, med begrensninger for landbruk og fisk. I denne perioden økte eksporten vår, fram til 1994. Ser vi bort fra olje og gass var 1994 toppåret for norsk eksport til EU. Siden har eksporten sunket. Hvordan kan det være? Markedet har vokst mye mer helt andre steder, særlig i Asia og Afrika.
Rapporten påviser det absurde faktum at ingen andre land enn Island, Norge og Liechtenstein må legge om lovverk og arbeidsliv for å handle med EU. Seierstad minner om at handel i liten grad foregår mellom regjeringer, men mellom bedrifter og markedsaktører. Handel oppstår når noen har bruk for noe og andre har skjønt det!
EU har tjent på EØS, det har ikke Norge. Sektor for sektor har EU utkonkurrert norsk industri.
– EØS-regelverket er identisk med reglene for det indre marked, det er ikke en tøddel forskjell. Det regelverket som er plagsomt hos oss, er dramatisk verre i EU. Hvordan forklarer EØS-tilhengerne at det som er så ille for EU kan være bra for oss i Norge, spurte Seierstad.
Nei til EU-veteranen kom med en dårlig skjult oppfordring til pressefolkene i salen: – Det kunne være en øyeåpner å lese stortingsdokumentene fra 25 år siden. Man vil finne ut at det er veldig mye som ikke er blitt slik som man spådde!
Ny situasjon med ny regjering?
Svein Roald Hansen (Ap og Europabevegelsen) og Hallvard Bakke måtte dessverre på kort varsel melde avbud til den etterfølgende debatten. Men selv uten EØS-tilhengere til stede, sørget Kirsti Bergstø (SV), Sigbjørn Gjelsvik (Sp) og Silje Josten Kjosbakken (Rødt) for en bra diskusjon.
Partiene ble særlig utfordret på hvor hardt de vil stå på sitt nei til EØS i eventuelle regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet.
Bergstø mente det ville være klokt å avvente LO-kongressen. Selv om ingen av SVs fem hovedkrav for regjeringssamarbeid dreier seg om EØS, poengterte hun at disse kravene handler om inngangsbilletten for samarbeid. Hva som skal ligge i en regjeringserklæring, bør partier som ønsker et alternativ til EØS samarbeide om, sa hun med et inviterende smil til Senterpartiet.
– Hvert enkelt parti oppnår lite med å stille ultimative krav uten at vi har samsnakk og har en bevegelse bak oss for å nå disse målene.
Sigbjørn Gjelsvik sa seg enig med SV i at bevegelser utafor er viktige, men partier har også et viktig ansvar for å vise hva slags politikk en står for, sa han. Gjelsvik la mye vekt på den nye situasjonen når Storbritannia forlater EU.
– Jeg hadde ikke sett for meg at en konservativ britisk statsminister skulle bli den viktigste alliansepartneren for å få Norge ut av EØSt. Britene krever en ny og bedre avtale og sier at ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale. Alle seriøse politikere i Norge er nødt til å ta denne nye situasjonen inn over seg og lage nye avtaler med EU for Norge sin del, sa Gjelsvik. – For Norge er det peanuts å gå ut av EØS sammenliknet med de langt mer omfattende følgene av britenes uttreden av EU etter førti år som medlemmer. Det er bedre å knytte forbindelse med Storbritannia enn å sitte fast i EØS, mente han.
Salen ville også vite hva partiene ville gjøre i forhold til bemanningsselskaper og hvordan de skal fronte EØS i et nytt regjeringssamarbeid.
Alle tre partier ville reversere endringer i arbeidsmiljøloven og begrense mulighetene til bemanningsbyråene. SV vil ha tilbake kravene fra før år 2000. Rødt har vedtak om å begrense arbeidsinnvandringen.
– Vi har ingenting imot arbeidsinnvandrere, men det må være på norske vilkår, sa Silje Kjosbakken. – EU har knekt fagbevegelsens arm bak på ryggen, la hun til. Kjosbakken understreket at det er kjempeviktig å legge kraftig press på LO-kongressen. Rapporten som er presentert viser tydelig at denne EØS-avtalen trenger vi ikke, sa hun.
Avslutningsvis reiste Idar Helle spørsmålet om EØS-avtalen vil forvitre uansett. Om fem år er det kanskje ingen partier som forsvarer den? Kan man få Ap med på nødlovgivning som bryter med EØS-avtalen for å verne om norsk arbeidsliv? Det ville i så fall innebære at spørsmålet blir stilt skarpt både overfor EU og i opinionen.
