30 år med indre marked 

Når markedsliberalismen overbelaster velferdspolitikken 

I førti år er nyliberale tenkemåter lagt til grunn for den økonomiske politikken i land etter land – godt hjulpet av internasjonale maktsentra som det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og konsernfinansierte tenketanker av mange slag. 

Her er erfaringene fra andre land tydelige og klare. Presset på de ansatte har økt på grunn av nedbemanning, utskilling av arbeidsoppgaver til selskap som har tvunget igjennom lavere lønn, bruk av innleide arbeidstakere og mer deltids- og korttidsarbeid.  

Den mest grunnleggende endringen av EU kom med gjennomføringen av det «indre markedet» fra 1986. I flest mulig sektorer og bransjer skulle konkurransen slippes fri - ikke bare mellom bedrifter, men også mellom mennesker på jakt etter arbeid. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa og ble i det vesentlige gjennomført i løpet av 6-7 år.  

Overalt i EU skulle det indre markedet “sikre alle EU-land markedsadgang” til det store vesteuropeiske markedet. Det var akkurat det som ble problemet. Det betydde alles kamp mot alle i stadig skarpere konkurranse om markedsandeler. Den som vant, kunne bare vinne på bekostning av andre. 

EU-kommisjonen oppsummerte resultatet slik: “Jobbtryggheten har avtatt i så godt som alle sektorer av økonomien og selv svært store, etablerte selskap finner det nå vanskelig, om ikke umulig, å garantere stabile ansettelsesforhold.” (Employment in Europe, 1993) 

EU-systemet ”bygger et indre marked uten hindringer for kapitalen”, mens det glemmes ”at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen”. 

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – halvannet  år før krisa slo til i 2007 – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra ETUC (Euro-LO), fra Social Platform, paraplyorganisasjonen for organisasjoner innen sosialsektoren og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.  (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.2006) 

Ett av EUs grunnproblem er at den stadig mer gjennomgripende markedsliberalismen produserer sosiale påkjenninger som overbelaster velferdspolitikken i alle medlemsland. EAPN, (European anti-poverty network), paraplyorganisasjonen for dem som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa, har fastslått at EU driver fram ”en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige”.  

Forskning i land etter land har vist at markedsliberalismen til EU fremmer privatisering, svekker standarder i arbeidslivet, øker sosiale forskjeller og utvikler nye former for fattigdom. Tragisk nok er alt dette spikra fast av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det.  

Gjennom EØS har Norge bundet seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser. Det er en markedsliberalisme som  

  • fremmer privatisering, 
  • svekker standarder i arbeidslivet, 
  • øker sosiale forskjeller, 
  • håndheves av en domstol med makt til å drive EU – og dermed EØS - i markedsliberal retning, 
  • er fastlagt i en traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det. 

Det indre markedet ble – også i Norge – møtt med hurrarop for de fem millioner nye arbeidsplassene som skulle bli skapt. I stedet gikk tallet på arbeidsplasser ned med fire millioner mens det indre markedet kom på plass mellom 1986 og 1992. 

Aldri hadde arbeidsløsheten i EU vært så høy som i 1993, det året da det indre markedets velsignelser skulle ha slått ut i full blomst. Da var det nesten 14 millioner arbeidsløse i de land som etter hvert skulle bli medlem av eurosonen. 

Krisa etter 2008 dreiv arbeidsløsheten i eurosonen opp i 19 millioner – på det høyeste. Men ¾ av denne arbeidsløsheten var der alt før krisa slo ut. Mesteparten av den enorme arbeidsløsheten i EU skyldes den perspektivløse konkurransen i arbeidslivet som EU har pressa fram på det indre markedet siden 1986. 

 Det blir tydelig når en ser hva ETUI, forskningsavdelingen til den europeiske fagbevegelsen ETUC (Euro-LO), advarer mot i de siste årsoversiktene sine («Benchmarking Working Europe») 

  • I årsmeldingen fra2016 var hovedbudskapet: «Utsiktene er i beste fall dystre, med et splitta Europa i en stagnerende omverden.»  

  • Arbeidsløsheten er «uakseptabelt høy» og investeringene «alarmerende lave». «Det er et desperat behov for ny politikk» - var konklusjonen i årsmeldingen fra 2017.  

  • 2018 var budskapet at «utjamning oppover – både mellom øst og vest i EU og mellom sør og nord kan ikke overlates til markedene»: Når de herskende tankene tviholder på at «lavtlønte tjener for godt og fagforeningene har for mye å si» - er EU fortsatt i krise. Feilslått krisepolitikk etter finanskrisa i 2008 førte til en unødvendig høy arbeidsløshet, lave investeringer, lav vekst i arbeidsproduktiviteten og sprikende lønnsutvikling rundt om i EU var de store bokstavene i 2019, 

  • I 2020 bidro Covid-19-pandemien til lavere vekst og tuil dramatisk høyere arbeidsløshet  

  • I årsmeldingen fra 2021 fastslås det at den økonomiske veksten er så vidt tilbake i Europa. Pandemien satte bom mot å bekjempe den sosiale ulikheten og for å få flere i jobb. I de fleste land havna færre mennesker i det EU har definert som «i fare for fattigdom».. Men det er fortsatt helt uvisst om det blir gjort nok for å få ned de sosiale ulikhetene og for å sikre «en sosialt rettferdig overgang fra fossil energi til fornybar energi 

reLATERT

Se alle arrangementer

En tapt sak (?) 

09. april 2021

I EU-kampen for 30 år siden var kampen mot narkotika og mot mer liberal narkotikapolitikk et relativt sentralt argument på nei-sida. Det er det kanskje ikke lenger. 

En kur for alt

01. mars 2021

EUs nye helseunion kommer med alvorlige bivirkninger.

EUs trege vaksinestrategi

03. feb. 2021

EU har i praksis kjøpt en forsikring i stedet for vaksiner. Konsekvensen er at massevaksineringen forsinkes.

Haleheng-strategien

02. feb. 2021

- EUs tafatte håndtering av koronapandemien i den innledende fasen burde fått regjeringen til å tenke seg om to ganger før Norge klistret seg fast til EU for vaksineanskaffelser, skriver dr.med. Astor Reigstad.

Nei, det er ikke EU som redder oss fra koronaviruset

27. nov. 2020

Det er Verdens helseorganisasjon (WHO) som gir rammeverket for internasjonal fordeling av koronavaksine. EU kan i verste fall gjøre tilgangen vanskeligere.

ESA bringer norsk helselovgivning inn for EFTA-domstolen

07. okt. 2020

Skal hver enkelt på egen hånd bestille dyr behandling i andre EU-land uten forhåndsgodkjennelse av det norske helsevesenet? Og kreve at det meste dekkes av vårt helsevesen?

Suverene nasjonalstater i et forpliktende internasjonalt samarbeid

08. juli 2020

God kriseberedskap er suverene nasjonalstater i et forpliktende, forutsigbart og solidarisk internasjonalt samarbeid.

Vett 2 2020: Helt krise

03. juni 2020

EU og EØS i koronaens tid.

Korona – hvorfor skjedde det?

02. juni 2020

Det er ingen økologisk overraskelse at nye varianter av farlige virus oppstår.

Korona-kamp på tvers av grenser

01. juni 2020

Korona-pandemien stiller land overfor utfordringer av enorm rekkevidde. Der hvor smitten slår til, må viktige deler av arbeidslivet stenges.

Standpunkt 2-2020

20. mai 2020

I dette nummeret av Standpunkt kan du lese om EUs fjerde jernbanepakke, om matproduksjon og kriseberedskap, og mykje meir.

EU truer testing mot pandemi

28. april 2020

Innføringen i EØS-avtalen av EUs forordning om medisinsk utstyr og testing i laboratorium svekker helseberedskapen. Norske sykehus må kjøpe standardiserte tester fra kommersielle selskaper i stedet for å kunne lage testene selv.