Brusselbobla

Har EØS-avtalen tjent Norge? Spørsmålet holder kanskje ikke så mange våken om nettene, men kan bli en politisk snakkis utover året. Rundt påske kommer det regjeringsoppnevnte EØS-utvalget med sin rapport, og i mars presenterer Nei til EUs Folkestyreutvalg sluttrapporten om EØS og handelsalternativer.

Allerede nå i januar kom rapporten Blikk på EØS 30 år, utarbeidet av Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) for Næringslivets hovedorganisasjon (NHO). Her anfører Arne Melchior og Hildegunn Kyvik Nordås at «EØS-avtalen gir betydelige gevinster», og skriver at «eksisterende forskning tilsier at EØS betyr en kraftig økning i handelen (i størrelsesorden 35-65%) og en velferdsgevinst relatert til dette på 2-6%».

Usikkerheten ved disse tallene er stor, som vi ser ved at forskjellen fra lavt til høyt anslag for «velferdsgevinst» er tregangen. Som grunnlag henviser NUPI-forskerne i hovedsak til et fåtall studier som er av generell karakter om virkninger av EUs indre marked.

Deriblant en studie med data fra 1960 til 2000, som dermed stanser før euroen ble innført for fullt med den negative innvirkningen dette hadde på økonomi og velferdsutvikling i mange EU-land.

Det vises også til en studie om redusert brutto nasjonalprodukt i Storbritannia på grunn av brexit, uten å problematisere hvor omstridt beregningene er og at de har blitt tilbakevist i andre beregninger av økonomen Julian Jessop.

Usikkerheten rundt økonomiske effekter av EØS understrekes ved at en av studiene finner at Schengen-avtalen er viktigere for velferdsutviklingen enn deltagelsen i EUs indre marked.

Nupi-rapportens skråsikre konklusjon samsvarer dårlig med den faktiske utviklingen i EU gjennom tiårene med EØS-avtalen. Utenforlandet Sveits har hatt en høyere økonomisk vekst enn EU fra 1994 til 2022 ifølge Verdensbankens tall. EUs indre marked har opplevd stagnasjon sammenlignet med andre deler av verden, der også Kina har passert EU i økonomisk størrelse.

Nupi legger ensidig vekt på handelsprognoser for å måle økt velferd. Virkninger for offentlig sektor er fraværende, selv om fordeling gjennom skattefinansierte, universelle tjenester er helt sentralt for velferdsutviklingen i et samfunn.

En mer beskrivende metode kunne være å måle ulikheten i befolkningen, som Statisk sentralbyrå (SSB) gjør i Norge. Her kommet det frem hvordan innbyggerne ivaretas økonomisk, med fellesskapsløsninger som billig barnehage og gratis skole. I denne statistikken kommer Norge godt ut sammen med Sverige, i forhold til andre land i Europa. Forskjellene har imidlertid økt markant også i Norge de siste tiårene. Hvilken metode man benytter, og forutsetninger man legger til grunn, har stor betydning for målt «velferdsgevinst».

Den kommende rapporten fra regjeringens EØS-utvalg er bakteppet for fjorårets fjerde og siste utgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk. I lederartikkelen hevder Elsa Lilja Gunnarsdottir, som er vitenskapelig assistent ved Nupi, og Pernille Rieker, leder av Nupis senter for europastudier, at det er «ingen god faglig begrunnelse» for at EØS-utvalget ikke skal utrede EU-medlemskap. Det sterkt retoriske budskapet deres er at EU har blitt mye viktigere de siste årene og det er mer komplisert i dag for Norge å ha fungerende avtaler med EU uten å være medlem.

Etter et lite forbehold om at det er «fordeler og ulemper ved fullt medlemskap» formuleres konklusjonen entydig som at «det likevel er mer å tjene på å være medlem enn ikke-medlem. Det er også tydelig at det er få eller ingen fordeler ved å erstatte EØS-avtalen med en løsere tilknytning.»

Hvor faglig fundert er egentlig dette? Tidsskriftet har ikke bidrag om erfaringer fra land utenfor EØS, og bortsett fra en artikkel om arbeidsliv behandles EØS-avtalen nesten ikke i tidsskriftet. Likevel er det altså «tydelig at det er få eller ingen fordeler» av å se på alternativer til EØS.

Tidsskriftet har artikler om erfaringene fra Sverige, Finland og Østerrike, som ble medlem etter at Norge sa nei i 1994, samt om enkelte tema som utenriks og sikkerhet, helseberedskap og klima.

Et av de mest sensitive spørsmålene om norsk EU-medlemskap, der forskjellen er markant mellom EØS og EU-medlemskap, er nesten ikke behandlet. Euro og pengeunionen omtales bare overfladisk i artikler fra Østerrike og Finland. Det er overraskende og lite faglig begrunnet at pengeunionen ikke er behandlet i en egen artikkel, hvis formålet er å søke kunnskap om konsekvenser ved et eventuelt medlemskap.

Drøftingen av demokrati og folkestyre i EU er dessuten fraværende. Maktforskyvningen i Sverige og Østerrike fra nasjonale parlamenter til regjeringskontorene blir omtalt, men i liten grad utviklingen innenfor EUs sentrale organer og byråer, og hvilke andre aktører som særlig påvirker EUs politikk.

Den knappe omtalen av kritisk debatt om EU i medlemslandene formulerer Rieker og Gunnarsdottir på denne måten: «Utviklingen i enkelte medlemsland viser imidlertid at ikke alle er like positive til EU og at det fortsatt finnes krefter som ønsker å undergrave de grunnleggende demokratiske prinsippene EU er bygget på.»

EU-kritikk blir likestilt med undergravende virksomhet. Hva med kritikken fra europeisk miljøbevegelse mot manglene ved EUs klimapolitikk? Eller de danske og svenske nei-organisasjonene som har folkestyre som hovedargument?

Brusselbobla er et begrep som beskriver både sentraliseringen av de toneangivende aktørene i EU-hovedstaden og ensrettingen av måten man analyserer og utvikler politikk. En boble som, ifølge kritikerne, er fjernt fra folk flest. Den ferske EØS-rapporten og agitasjonen for EU-medlemskap i Internasjonal Politikk tyder på at denne bobla har fått en avlegger hos Nupi.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 20. januar 2024.