Da folket valgte folket

Det er den 25. september 1972. I NRK på Marienlyst jobber fire hundre mennesker for at alt skal funke, for i dag, etter to års forbitret kamp, er det folkeavstemning om EEC/EF (EU), og det er et kjempearrangement som finner sted. I tillegg til de norske er også to hundre utenlandske mediefolk til stede, og det surrer i fremmede språk – også polsk og russisk. I studio er det folk fra næringslivet, partier og ulike kommentatorer, og i Brussel har ambassadør Jahn Halvorsen kjøpt inn champagne - for det blir jo ja. En svær pil på TV-skjermen hviler mellom ja og nei over hodet på programlederne Geir Helljesen og Lars Jacob Krogh. Krogh er sammen med Halle Jørn Hansen NRKs EF-kommentatorer og med i Europabevegelsen -– forgjeves har Folkebevegelsen mot EEC bedt om balanse i NRK. Dagens pressefoto viser Albert Nordengen (H) og statsminister Bratteli med frue foran et valglokale – i bakgrunnen en gutt i cord og halvlangt hår med STEM NEI! Folket mot dressene, som vi sier på nei-sida. 

Vi er en ti-tolv ungdommer som flokker oss om TV-apparatet på valgvake i Bogstadveien i Oslo mens øl og vin plasker i glassene. To års intens strid med aksjoner av alle slag er over – stands, demonstrasjoner, døraksjoner, debattinnlegg, postkasseutdeling, ulovlige plakatoppslag, et hav av veggaviser på Blindern og store mengder fantasifulle og imponerende aktiviteter over hele Norge – aldri har landet sett maken, for Norge skal styres fra Norge! Og vi er ikke spesielt urolige for resultatet, for Dagbladets eksperter spår 54-46 for nei. Folkebevegelsen har sin valgvake i Folkets Hus, mens den ml-dominerte AKMED holder til på Kroa. Og Ja til EF («JATEF») ruger i Håndverkeren. Også AUF sier innbitt nei og er i eget Eurora-senter sammen med AIK - motstandere fra Ap - og Ungdomsfronten mot EF (11 organisasjoner med 80.000 medlemmer). Ap-ledelsen sitter som vanlig på Youngstorget. 

Det har vært en lang strid, og med en språkbruk som får kampen i 1994 til å se ut som et dannet teselskap, særlig når ja-sida skremmer med kommunismen, og det gjør de hele tida. For stortingsmann Platou (H) er overbevist om at Folkebevegelsen vil ha oss inn i Warszawa-pakten, biskop Birkeli er redd for en utvikling «i østlig retning» mens biskop Norderval sier han forstår at de som vil ha Norge bak jernteppet stemmer nei, men de andre forstår han ikke. Og Lars Roar Langslet (H) advarer: «SF og SUF(ml) og kommunistene er mot EF. Tror noen at det er den nasjonale selvråderett som står i hodet på disse menneskene?» Selv har de gitt ut plate med trygge folk som Kjell Bækkelund, Nora Brockstedt, Toralf Maurstad, Karin Krog og Wenche Foss – sistnevnte sier at alle våre beste politikere er for. Men ja-mannen Jacob Weidemann er kanskje ikke noe pluss, han håner nei-sida hvor han bare ser «noen melkeskvetter og litt sild på Vestlandet.» Og vi er glade fordi den gamle hedersmann Harald Sæverud nekter JATEF å bruke Kjempeviseslotten – skrevet under krigen for Norges frihet.  

Vi snakker om det som har skjedd de siste dagene. «Nei-agitasjonen bryter alle grenser,» sier Aftenposten og andre aviser om den opphetete atmosfæren som nå hersker på Blindern. Indignerte konservative klager over nei-agitasjon i forelesninger på Det samfunnsvitenskapelige fakultet – studenter mot EF tar seg til rette – og mange lærere venter med undervisningen til etter den 25. fordi studentene er opptatt: Parolen er visstnok «Kjemp nå – studér seinere,» sier avisene – nu må rektor gripe inn! Rektor beklager, men hele universitetet er preget av det voldsomme engasjementet, det koker overalt, klistres overalt, og ledelsen har ingen sjanse til å stoppe dette. Og lærerne er med: Over en helside i Dagbladet sier 1357 forskere og lærere ved universiteter og høyskoler NEI; her står de fram, også lektorer, dosenter og professorer i fremmedspråk, disse «europafiendtlige» som vil isolere Norge. JATEF svarer med en halv side folk i «anvendt forskning» fra næringslivet, som igjen feies vekk av nesten tusen arkitekter og planleggere som over en helside sier nei til dette EF som vil motvirke samfunnsplanlegging og distriktspolitikk. 

På ja-sida er de rasende, og fråden har nærmest stått om munnen på Aftenposten - «den gamle tanta».

Folkebevegelsen sammenliknes der med meslinger og røde hunder, «tverrpolitiske bevegelser er sykdomstegn i demokratiets organisme» - i strid med demokratiets blodomløp og nervesystem…Folkebevegelsen er hemmet av overtro, fordommer, mistankens gift, den vil skape uvilje… og lider av døvhet, blindhet og forbigående sinnsforvirring, noe sykt og unormalt som ikke bør få statsstøtte…Man må kanskje tåle Folkebevegelsen, men ikke oppmuntre, «vi trenger en grensedragning mot det et demokratisk samfunn kan gi positiv støtte.» Og avisa skremmer: «Ingen som virkelig har støtt på SUF-gruppenes fremmarsj i EF-saken vil være i stand til å tro… at det er ufarlig hvis de får støtte for sitt nei.» Avisa mener Folkebevegelsen står i fare for å bli overtatt av «de røde» og kommer med brønnpissing: De «har hørt» om et møte i Sosialistisk Folkeparti hvor det ble snakket om «bruk av vold». I VG er de røde av raseri over at Oslos finansrådmann («rådmenn mot EF») og ordfører Bull (Ap) sier nei. I dette selskapet befinner også folkerettseksperten professor Frede Castberg og professor Gunnar Bøe (Ap) seg: «EF representerer etter mitt syn et reaksjonært, økonomisk system.» I en synkronisert kriminaliseringskampanje fra tre aviser (Arbeiderbladet, Aftenposten og VG) har det de to siste ukene veltet ut ormer og padder i et mccarhyistisk omfang vi ikke har sett siden Gerhardsens Kråkerøy-tale. En voldsom «sleggekampanje» hvor slegga er SUF og ambolten Folkebevegelsen. Folk må ikke stemme nei, for det gjør også de farlige SUFerne. Og de må ikke høre på FB, for der sitter også SUF. Og Arbeiderbladets horror-avdeling skriver: «SUF kjemper for kontroll over FB… vil sikre apparatet for ny partidannelse…FB er gjennomfiltrert av SUF.» Og de hevder at SUF sier nei fordi de er redde for at finanskrisene vil opphøre i EF – «og da blir det vanskeligere for revolusjonen.» Oppspinn! sier Folkebevegelsens leder Arne Haugestad. Avisa går helt av skaftet om disse farlige radikalerne og Nato-motstanderne som ikke må få makt, og navngir dem, også egne partifeller(!), i beste McCarthy-stil: Rune Gerhardsen, Finn Gustavsen, Bjørn Tore Godal, Sigurd Allern, Reidar T. Larsen, Karl Evang, Ole Kopreitan, Sigurd Evensmo, Tron Øgrim, Torbjørn Berntsen, Trond Hegna – farlig! farlig! Men det går nok bra, tror de – for «Europas sosialister venter ja fra Norge.»  

Men mest dreier det seg om at nei-sida kommer med løgner. «Nei-folkene sprer løgn, frykt og hets», sier Ap-sekretær Ronald Bye. Og hevder at når alle innen jordbruk og fiske hevder de kommer i faresonen, så er det løgn. Og snakket om union er bare løgn. «FBs propaganda i de siste tilspissede månedene har vært preget av dette mønsteret. Det er SUFs mønster.» Og i Bergen sier Bratteli: «Nei-folkets bruk av løgn er skremmende.» Før det var han blitt møtt av plakaten: FØLG JESUS – STEM NEI! 

Og Europabevegelsen følger opp: «Folkebevegelsen har i løpet av kort tid klart å tilgrise norsk samfunnsdebatt langt ut over hva man trodde var mulig.» Og helt på tampen har de en siste skremselsmeningsmåling: «Mener De eller mener De ikke at et nei er et brudd med det vestlige samarbeid og en glidning østover?»  Ja-sidas aggresjon får også plass i Scandinavian Times som deles ut av SAS. Der er nei-sida (også i Danmark) langhåra Vietnam-demonstranter med sterke nasjonale drag, supplert med forvirrede avholdsfolk mot rødvin, kvinner som frykter dårligere prevensjon og tilbakestående og sterkt subsidierte fjellbønder; disse frykter at den skandinaviske velferden skal synke til siciliansk nivå. 

Når det gjelder statsstøtte til Folkebevegelsen, så har Aftenposten langt på vei fått sin vilje: Av 12 millioner til informasjon har regjeringen «ordnet» det slik at ja-sida får 80% av midlene – «en grotesk, politisk uanstendighet,» sier professor Thomas Chr. Wyller.  

Vi sitter der på valgvaken i Bogstadveien, er forbauset over de siste dagene hvor ja-sida i en voldsom kampanje hevder de vinner – til tross for meningsmålingene - er det en slags desperasjon? «Vi merker det overalt, omslaget er kommet,» sier Erling Norvik (H). Mens stortingsmann Buvik (H) spår ja i Nord-Norge, og Rostoft (H) uttaler: «Jeg tror det er et klart flertall i det norske folk nu.» Og Ja-leder Ola H. Metliaas (V): «Vi er sikre på at det blir ja-flertall i de fleste fylker.» Mens Halvor Stenstadvold i Ungdomskampanjen for EF tipper 60-40 for ja-sida. Og VG hevder at folk «har satt seg inn i sakene og er blitt klar over hvilket selskap de har havnet i.» «La ikke Norge komme i drift,» sier Oslo Forsvarsforening og trøster seg nok med stortingspresident Guttorm Hansen (Ap): «Det går mot ja-flertall.» Mens Reidar Carlsen i Ja til EF mener 65% ikke er urealistisk. Og i Morgenbladet («Det går mot ja») tror de at når man på mandag skal vurdere ja-flertallet, da vil sanseløs propaganda fra FB være forklaringen. «…alle løgnene slo tilbake.» Derfor har også Folkebevegelsens «lurvete innspurt» vært bra for tvilere. Det lurvete er at noen ville tenne varder på kysten: Professor A. Strømme Svendsen: «Politiske fanatikere har alltid latt seg tiltrekke av bål og brann i nattens mulm og mørke. Det være seg Ku Klux Klan eller Krystallnattens riddere.» Men Knut Frydenlund (Ap) i utenrikskomitéen kan berolige: «Som i Irland vil et stort flertall si ja på dagen.» Og Paul Thyness (H) advarer nok en gang: «Et nei mandag vil stenge oss ute fra Europa for alltid.» 

Og så er det i gang, på skjermen strømmer resultatene fra distriktene inn; ved 21-tida leder nei-sida 70-30, og i Bogstadveien skåler vi for femtiende gang - på Youngstorget er ansiktene askegrå. Men tidligere statsminister Per Borten (Sp) er likevel pessimist, og klokka 21.30 tipper han det blir 53% ja - og vi forstår ingenting. Men langsomt, langsomt skjer det noe, og klokka 22.15 kommer de første ja-seirene – i Horten og Moss får de 63 og 65% - og klokka 22.45 når ja-sida 47%. Vi synker sammen, dette er umulig, sånn er det bare ikke! Men sånn er det. Og klokka 22.56 bikker pila over, ja-sida tar ledelsen, og de to programlederne smiler bredt. Fra Brussel meldes det nå at embetsmennene lar champagnekorkene sprette, og Luxemburgs statsminister sier at dette er bra for Norge, ellers ville vi om tre år ha måttet betale dyrt. På Håndverkeren danser nå JA TIL EF, og på Youngstorget er stemningen nesten løssluppen – Bratteli-paret smiler på skjermen, statsrådene Gjærevoll og Christiansen er lykkelige, og formannen i Jatef, direktør Reidar Carlsen (Ap), kommer smilende inn for å gratulere og bli gratulert. Faen, faen – nå får de likevel sitt Deutschnyland!  

Klokka 23.30 har Finn Gustavsen (SF) i Folkets Hus gitt opp. Og nå trer Helge Seip (V) fram i studio, valgeksperten med hjerne som en regnemaskin, og han smiler til Willoch og bekrefter at det blir ja – forhåndsstemmer medregnet. Og dette går ut over hele verden: Til internasjonale TV-stasjoner, radioer og aviser melder nå NRK, Norges offisielle radio og fjernsyn, at Norge har stemt ja til EF og vil bli medlem fra 1. januar 1973!  

Vi orker ikke sitte mer her i Bogstadveien og deppe, dette er uutholdelig - vi må ut. Vi drar bortover til Chateau Neuf hvor 3000 har pakket seg sammen i en enorm valgvake. Her er det panel med FB, AKMED, AIK, SF og nei-folk fra Stortinget, og det er TV-skjermer i flere rom. Det har vært kamprop, allsang og underholdning av Samspill («Fløtt deg EEC, du står i veien for sola»). Utrolig nok er det også enkelte ja-merker her, de smiler, men ellers er stemningen dempet og laber. 

I døra står Egil med en halvliter i handa. «Alt er kanskje ikke tapt», sier han, «det er folk her som får inn løpende data fra Blindern, prognoser fra norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. De hevder at det blir nei, uansett NRKs påstander, det er visstnok også de som samarbeider med Dagbladet. Du ser han som står der framme på scenen, han har hatt ordet flere ganger, og står på sitt. Hva skal vi tro – tør vi stole på dem – stikk i strid med NRK?» 

Merkelig. Men jeg føler en ørliten sitring når jeg går ned i Kjellern for å kjøpe øl. Og mens jeg står der, går det som et sus gjennom huset, som om alle samtidig puster dypt. Klokka er kvart på tolv, og ja-pila synker ørlite. Og studenten fra Blindern, Steinar, han står der og står fast – det blir nei, forsikrer han. Jeg er imponert, det er noe nesten heroisk over dette, gutten som utfordrer trollet og ser det som trollet ikke ser: At NRK feilinformerer verden, at sola kommer og sprekker trollet. At han tør! sier de bak meg. Men han tør. Og får han rett, er det en toppskandale! Kan disse studentene på Blindern slå ut ekspertene? Så flytter pila seg enda litt, jeg kjenner en varme i kroppen, og nå går folk amok, ja-sida er på tilbaketog og begynner å skli. Hjertene står stille og det brøles – det er håp, for faen, det er håp! – kapitalen får ikke sitt paradis! Og spenningen er uutholdelig når stillingen klokka 24.16 er 50-50. Herregud, vi klarer ikke mer - blodkarene sprenges! 

Og plutselig har det skjedd! – det har skjedd! – nei-sida siger ifra. Til trampeklapp og brøl (og «hatsk EF-allsang» som VG skriver).

Og en voldsom glede som løfter hele huset og dundrer i veggene. På skjermen strømmer nå Nord-Norge inn, hurra-hurra, vi elsker dere! - og det er brutal knock-out over hele linja. Finn Gustavsen smiler breiere, Willoch retter på slipset, Erling Norvik virker sjenert, og Helge Seip er (naturlig nok) stum. Mens programlederne har mistet mye av smilet. I Brussel korker de nå trolig sjampisen, men på Chateau Neuf koker det overalt, og køene ved øldiskene blir milelange – nå skal det feires! Og så kommer Morgenbladets førsteutgave på skjermen - til voldsom latter i studio og på Chateau Neuf: NORGE SIER JA – herregud! den forsida blir historie – der var de litt for raske og har dummet seg ut! Hos Folkebevegelsen er det nå ellevill jubel, et kaos av folk som synger Seiern er vår, som danser og omfavner hverandre. Hos Jatef er det motsatt - fra jubel til gravøl. Folket hadde trosset eliten. Folket hadde valgt folket. Utkant-Norge reddet Norge!  

Vi har vunnet over alle som har makt i Norge! 86% av samlet avisopplag var for et ja, mens store millionbeløp rullet inn fra kapitalsida: «Det skal ikke stå på penger,» hadde direktør Melander i DNC sagt. Nå tenner programleder Lars-Jacob Krogh en sigar for den seirende Gustavsen. «Direktørenes blåmandag,» sier denne. Og Venstre-formann Gunnar Garbo: «Aldri før har grasrota seiret slik mot den etablerte maktelite – enestående i norgeshistorien». «En strålende dag og et fantastisk resultat,» sier Torbjørn Berntsen (Ap). Mens Torolf Solheim (SF) kaller det «en enorm styrking av folkestyret». 

På Chateau Neuf syder det i salen mens allsangen ljomer, og det er slett ikke som VG sier det, at Studentersamfundets valgvake var dominert av (fæle) stalinister, maoister og leninister, og at Grønt Gras-ledelsen (som styrte i Studentersamfundet) hadde vansker med å kontrollere forsamlingen. Tvert imot, her bruser det i blodet av uhemmet, overstrømmende glede, av fellesskap og jubel, og med akklamasjon sender forsamlingen et telegram til Kongen – selv om styret ellers ikke støtter monarkiet: «Hjertelig til lykke med at Deres Majestet fortsatt er regjerende konge i det frie, selvstendige Norge.» Vi jubler, hopper og danser. Vi klarte det, vi slo dem! Kapitalen, bankene, parasittene på børsen, Arbeidsgiverforeningen, reder-Norge, direktør-Norge, finans- og snylter-Norge, utsuger- og skattesnyter-Norge – feid av banen! Oljefrakterne til Vietnam, USA-diggerne, apartheid-profitørene, bondemorderne, klyse-Norge, LO- og Ap-pampene – tvunget i kne! Blokka på Grorud hadde slått ut velfriserte Montebello, Grønlandsleiret knekte Bygdø Allé, Ankertorget hadde senka fisefine Bærum, glattsleika Holmenkollen og Høyres Hus! Folket, grasrota og utkanten hadde vunnet over de rike og mektige som hadde brukt millioner for å få ja, vi hadde vunnet over avisene, pengene, NRK, bank, finans og Industriforbundet. Fiskeren, studenten, småbrukeren og arbeideren hadde tatt balletak på silkedressene. Lorry, Original Pilsen og Guldfisken hadde slått ut Speilsalen, Annen Etage og Den mauriske hall. Hurra-hurra!  

Bratteli og Guttorm Hansen har nå kommet til studio, ja-smilene er borte, og statsministeren er dyster, som et snev av sprengt torsk. Ved bordet venter Willoch og Seip, og bak dem er det tilfredse smil fra Korvald (Krf), Borten, Finn Gustavsen og Reidar T. Larsen (NKP). Ja-sida har fått flerret opp buken og er nede for telling – ansiktene er som på eddik-party. Den overlegne minen – vi har makta og får det som vi vil - er borte. Ap-pampene virker nedbrutt fordi arbeiderbevegelsens tropper ikke ville til sengs med fienden, og Bratteli er som hogd i stein, mens makkeren Guttorm Hansen, stortingspresidenten, er som en slugger i ringen, punchdrunk i tauene etter et fryktelig slag mot solar politicus. De har tapt, etter uærlig kamp og frastøtende maktmisbruk, sier vi, og tenker bla. på at staten har sendt ut millioner av brosjyrer, ingen om EEC, bare for EEC, for våre skattepenger. Fra Brussel meldes det nå om «ren gravstemning» da gjestene brøt opp fra ambassadens valg-party. 

Det blir debatt i studio om hva som nå skal skje. Bratteli hadde stilt kabinettspørsmål og ville gå av hvis folket sa nei. Gustavsen sier statsministeren hadde bedt om politisk selvmord trass i advarsler og får nå selv ordne opp. Knut Frydenlund er nedbrutt og mener det blir problemfylte tider. Mens partisekretær Ronald Bye er glad det er over - det har vært ei fæl tid. (Og Dagbladet melder dagen etter at Ap-toppene på Youngstorget så ut som tafatte deltakere i en bisettelse, med en farge som av skifergrå depresjon.) Klokka nærmer seg to, willochene og seipene har vaklet ut, tilbake er oppgitthet og hengende underlepper. Dagbladets prognoser hadde slått til. På Røst satte fiskerne rekord med 93,4% nei, og i fiskeriministerens hjemkommune stolte de heller ikke mye på hans forsikringer – nei-sida fikk 92%.  

Men vi orker ikke sitte her lenger, vi har vunnet over slipsene og må ut, skrike, la gleden få luft. Folk strømmer ut fra Chateau Neuf, og mange drar nedover mot byen, enkelte med norske og røde flagg. Det lyser i vinduene, for her på vestkanten sitter fiffen trolig oppe og er nervøs fordi nisselua (som de kaller oss, noen sier også Graut-Norge) vant, og Norge er i drift; fortøyningene er hogd over, og vi driver mot Warszawa-pakten og den kommunistiske brenningen. Norge synker. «Nå må de gjøre som de sa,» flirer min venn Ottar. «Snart står bedriftene i kø foran Norges Bank for å ta ut penger, de skal ut, investere i utlandet, her går det jo ikke mer. Mens tollmurene vokser som en tornerosehekk og Norge faller inn i hundreårsnatten.» 

«Norge har gjort seg umulig,» spotter Eva, «svartedauen siger innover, blå fjorder blir svarte, og grønne enger gule. Bedriftene skjelver i økonomisk fimbulvinter, slår sprekker, og så følger døden – concurso mortalis. Hva sa vi ikke, sukker de slitne herrer i Industriforbundets bløte salonger – vi advarte jo mot dette.» 

«Ja, er det ikke så vi ser for oss flyttebilene på vei mot Svinesund, til deres Eutopia,» fleiper jeg. «Bedriftene må ut ved et nei, sa de – Ola Dunk har gjort noe dumt og får svi. Opp fra trailerne stikker fabrikkpiper, og det klirrer når bygningene fra Borregaard og Odda passerer, ved Svinesund kjører de langsomt over brua, titter ned i dypet mens krokodilletårene strømmer.» 

På Universitetsplassen har mange hundre samlet seg, og nye strømmer stadig til. Her er en lastebil med høyttaler, vi hører knapt etter, men jeg tror det er appeller fra FB, AKMED, Rød Front og Grønt Gras, og det er litt vifting med norske og røde flagg, og det blir allsang og runddans og Seiern er vår – både fjellene og nei-sida roper høyt hurra. Og folk jubler og faller hverandre om halsen, det er gledesstrålende omfavnelser i øst og vest. «Hvitsnippene har fått seg en nesestyver,» ler ei eldre dame som valser rundt som alle oss andre. Og noen prøver å synge Ja vi elsker eller Internasjonalen til knyttet neve eller V-tegnet… 

NEI SA NORGE! Dagbladet dundrer løs med en knekt Bratteli i profil. Også ja-avisene har krigstyper, de er fortvilet, nedbrutt – krise, katastrofe! Og de er skuffet over at det var nei-merker overalt på Marienlyst, at de ansatte var nei-folk. «Dessverre var vi som folk ikke modne nok,» skriver VG gråtkvalt, «også industriarbeidere har gått mot det som de selv måtte vite ville sikret deres arbeidsplasser.» Ja til EF: «Harde tider venter Norge.» «Sjokk på Oslo Børs.» Og det er reportasjer om folk som danset i gatene om natta og feiret, med 17.mai-stemning på Universitetsplassen og Karl Johan, og ungdom i ringdans ved regjeringsbygget og foran Stortinget – «sang i glede fordi Norge har isolert seg fra internasjonalt samarbeid i Europa» - «ikke minst de mange frigjorte og fremadstormende kvinnene fra den såkalte Kvinnefronten duvet i seiersdans.» Og Aftenposten: «Nu må de stå frem og ta ansvar.» Morgenbladet hadde trodd at Ap ville ordne opp og er trist fordi nasjonalister og isolasjonister hadde omfavnet leninister og maoister – «nu ler utlandet av oss.» Og Haakon Lie: «Politikerne holdt ikke mål.» Dagbladet er den eneste som omtaler at NRK hadde narret hele verden med at Norge sa ja – i alle andre medier (også NRK) er skandalen en bitter ikke-sak, de vil ikke fortelle det som alle hadde sett, at en student på Chateau Neuf hadde sendt ekspertisen i skammekroken. (Heller ikke i dag nevnes dette når man skriver om EF i 1972.)   

I dagene etterpå hamres det løs om hvor fælt det blir framover. «De fleste vil merke at vi blir stående utenfor,» hevder Bratteli. «Redusert framgang og velstand for alle,» sier Industriforbundet. «Mange norske bedrifter flytter til Danmark.» «En rekke problemer tårner seg opp for Norge i Europa.» Og Morgenbladet: «For Europa er Norge blitt en liten utkantprovins som man ikke tar helt alvorlig» - men i Moskva er de glade. Og Aftenposten plumper uti med reaksjonært slagg: «Man kaster ikke ustraffet et spørsmål som avgjør et lands skjebne ut til folkeavstemning.» I Brussel sier de at Norge har mistet goodwill og prestisje, men i Storbritannia er derimot Labour fornøyd: «…en seier for det norske folk,» og avisene har masse leserbrev som roser Norge. Også Finland mener at Norges nei er en hyggelig overraskelse. 

Ukene etter avstemningen er i NRK en selsom forestilling. De respekterer ikke folkets nei, men fortsetter som et av verdens mest partiske medier. Og kringkastingssjefen, Torolf Elster (Ap), ser ikke ut til å ha noe imot det. Her er journalister som slikker maktas tær: Mer skremsler, problemer – maktas megafon, his masters voice. Gjennom flere ukers hoffsorg intervjues daglig de alvorlige ja-menn – ikke seierherrene (nøyaktig slik Dag Solstad beskriver det i 25.september-plassen). Svære nyhetssendinger med kommentarer fra inn- og utland, nesten uten nei-sida. Over hele landet jubler folk over resultatet, men ikke i NRK – de glade menneskene som danset og lo – flertallet! – er borte. NRK gir kapitalen «rett» - de pene herrenes nederlag måtte ikke utdypes, folkets nei var noe flaut. Katastrofe, katastrofe, katastrofe! I stedet for folkets jubel fikk vi forferdelsen på Oslo vest. 

Så kommer dagen da Kringkastingsrådet skal behandle EF. Bare 3-4 av 23 er nei-folk, og rådet uttaler derfor at Folkebevegelsen – «et uansvarlig organ» – hadde fått for stor plass. Dessverre for dem legger rådsmedlem og statssekretær i KUD, Ingjald Ørbeck Sørheim (Ap), fram en undersøkelse fra NRKs eget arkiv. NRK hadde intervjuet 119 ja-folk og 50 nei-folk. Over 60% fra Oslo, knapt noen fra kysten og distriktene. I årets første kvartal var bare 1% arbeidere, bønder og fiskere, over 90% var akademikere. Rapporten beskriver også journalister som var servile overfor ja-folk og kritiske (vi kalte det uforskammet) mot nei-sida, noe vi alle hadde observert. Nevnes må også Halle Jørn Hansens EF-serie med 25 ja og 8 nei – og som Orientering uttrykte det: Det er OK med slagside, men den må være riktig vei. 

Men skamfølelsen er ikke utbredt i Kringkastingsrådet: Der vedtar de å gi NRK honnør for EF-dekningen. Seinere viser det seg at de også har slettet denne fantastiske kvelden, den 25. september 1972, i NRKs arkiv, slik at ja-sida slipper å plages med den i framtida. Men de har aldri villet fortelle hvem som foretok slettingen. Så borte er den. 

Noe seinere uttaler EF-kommisjonens visepresident Sicco Mansholt: «Norge har gjort EF en stor tjeneste. EF bør foreta en selvransakelse og få en bedre sosialpolitikk. EF er udemokratisk.» 

Og vi kan kanskje spørre: Er det bedre i dag? 

Stort bilde i toppen: NRKs valgsending 25. september 1972.