Den første Brexit-avtalen

I beste EU-stil med forhandlinger til langt ut på natta og mye dramatikk, inngikk Storbritannia og EU en avtale om nøkkelområder i forbindelse med Storbritannias uttreden av EU i mars 2019. Avtalen var en forutsetning for at forhandlingene kunne fortsette til neste fase om overgangsperioden og Storbritannias handelsavtale med EU.

Selv om det er en avtale, slås det fast i de innledende paragrafer at «nothing is agreed until everything is agreed», altså det er ingen enighet om teksten før man er enige om alt – også det er vanlig i EU-stil.

Avtalen nevner ikke datoen for Storbritannias uttreden av EU, men omtaler den bare som «den spesifiserte datoen». Storbritannia startet den formelle prosessen for utmeldelse 29. mars 2017 og skal ifølge traktaten forlate EU to år senere.

Borgernes rettigheter

Avtalen etablerer rettigheter for både britiske borgere som bor i EU og EU-borgere som bor i Storbritannia.

Målet med denne delen av avtalen er å gi gjensidig beskyttelse til britiske og EUs borgere med de rettighetene som EU-lovverket gir, dersom de har benyttet seg av den frie bevegeligheten innen Storbritannia forlater EU.

Avtalen omfatter alle EU-borgere som oppholder seg lovlig i Storbritannia og britiske borgere som oppholder seg lovlig i en av de gjenværende 27 medlemsland i EU. Avtalen gjelder også for deres familiemedlemmer som oppholder seg lovlig i vertslandet innen dagen for Storbritannias uttreden.

De som allerede har et dokument som gir dem permanent oppholdstillatelse før Storbritannias exit, vil få dette konvertert helt gratis til et nytt dokument, under forutsetning av bekreftet identitet, rulleblads-  og sikkerhetssjekk samt en bekreftelse på fortsatt opphold. Ellers omhandler rettighetsdelen helsevesen, likebehandling, anerkjennelse av kvalifikasjoner med mer.

Rettighetene omtalt i denne avtalen bygger videre på de rettighetene som ble etablert mens Storbritannia var medlem av EU. Det er derfor EU-domstolen som fortolker rettighetene, og til dels også de nye, men kun i åtte år etter at Storbritannia har forlatt unionen. Det står i avtaleteksten at de britiske domstolene skal ta behørig hensyn (due regard) til EU-domstolens beslutninger åtte år etter uttreden, men det er de britiske domstolene som konkret vurderer dette og fastsetter dommene. EU ønsket opprinnelig at det skulle være minimum 15 år.

En interessant rettssak pågår i Nederland. En britisk statsborger som har bodd 24 år i Amsterdam ønsker en avklaring på hva det vil si å være EU-borger. Han og hans familie mener at de har rettigheter som EU-borgere, uavhengig av dem de har i en medlemstat. Deres advokat uttaler at det grunnleggende spørsmålet er om man er EU-borger for alltid (på livstid) eller kan man bli fratatt sitt (stats)borgerskap? Utfallet av denne rettsaken kan påvirke Brexit-forhandlingene.

Irland og Nord-Irland

Langfredagsavtalen (The Good Friday Agreement) som ble inngått i april 1998 mellom de britiske og irske regjeringene samt de fleste politiske partiene i Nord-Irland, skal forbli intakt. Denne avtalen har vært helt avgjørende for å sikre fred og stabilitet på den irske øy. Den nordirske forsamling (Northern Ireland Assembly), rett til å velge statsborgerskap og et felles reiseområde (Common Travel Area) er bare noen av de konkrete resultatene av Langfredagsavtalen, og som blir berørt av Brexit.

En del indre marked-lovgivning er bakt inn i Langfredagsavtalen. Samtidig skal Nord-Irland følge resten av Storbritannia ut av EU og dermed det indre marked. Hvordan denne nøtten skal knekkes vil bli avgjort i neste forhandlingsrunde.

Det er enighet om at det ikke skal være noen hard grense mellom Nord-Irland og Republikken Irland. Det vil blant annet si ingen grenseposter eller kontroller.

Hvordan dette målet konkret skal oppfylles vil bli avklart som et ledd i den overordnede avtalen mellom Storbritannia og EU. Skulle ikke det være mulig, vil UK foreslå løsninger som er spesifikke for den irske øya. Dersom man ikke kommer frem til løsninger, vil Storbritannia opprettholde full tilhørighet til de reglene for det indre marked og tollunionen som understøtter Nord-Sør samarbeidet på øyen Irland og Langfredagsavtalen. Samtidig loves det at ikke kommer noen nye byråkratiske barrierer mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia, med mindre Den nordirske forsamling mener at særskilte ordninger er passende for Nord-Irland. Nord-irsk næringsliv skal fortsette å ha samme uhindrede adgang til det indre markedet som eksisterer i Storbritannia.

Et annet resultat av Langfredagsavtalen var opprettelse av et felles reiseområde mellom Nord og Sør. Det betyr at folk uhindret kan reise frem og tilbake. Rundt grensen er det mange som bor i det ene landet og jobber i det andre. Det felles reiseområdet skal bestå, også etter at Storbritannia går ut av EU. I avtalen mellom EU og Storbritannia et det spesielt vektlagt at den fri bevegelighet for personer fortsatt skal gjelde. Verken Irland eller Storbritannia er med i Schengen.

Alle personer født i Nord-Irland kan ifølge Langfredagsavtalen velge om de vil være irske eller britiske statsborgere, eller begge deler. De som velger irsk statsborgerskap vil fortsette å ha rettigheter som EU-borgere. I neste forhandlingsrunde mellom Storbritannia og EU skal det avklares hvordan dette gjennomføres.

Når det gjelder Nord-Irlands konstitusjonelle status, altså om Nord-Irland skal forbli en del av Storbritannia eller bli en del av et forent Irland, vil det ikke skje noen endringer uten samtykke fra flertallet av befolkningen i Nord-Irland (Principle of consent).

Økonomisk oppgjør

Storbritannia og EU har blitt enige om en metode til å regne ut hvor mange penger Storbritannia skal betale til EU etter skilsmissen. Det er altså ikke fastsatt noe endelig beløp, selv om flere summer har blitt nevnt i denne sammenhengen. Den andre forhandlingsfasen vil omhandle den praktiske gjennomføringen av utregningsmetoden og betalingsterminer.

Storbritannia vil bidra til og delta i gjennomføringen av EUs årlige budsjetter i årene 2019 og 2020 som om landet fortsatt var medlem av EU.