En tapt sak (?) 

Det er i 2021 nokså nøyaktig 30 år siden «andre runde» i den norske EU-kampen ble innledet. Den som ledet fram til folkeavstemninga 28. november 1994 og endte med nei-flertall. De av oss som på ulikt vis tok aktivt del på nei-sida har sikkert ulike erindringer og minner fra den tida. Noen har sikkert skiftet ståsted og standpunkt siden den gang. Blant mine tydelige minner er hvordan spørsmål om narkotikapolitikk, legalisering og grensevern var en naturlig del av debatten om EU. 

Et sentralt nei-argument 

En gjennomgang av diskursen om EU tidlig på 1990-tallet viser at kampen mot narkotika var sentral for en god del folk på nei-siden, og et hyppig brukt argument fra EU-motstandere. 

I 1992 kom heftet Sosialdemokratisk alternativ, et slags helhetlig program for nei-folk i Arbeiderpartiet. I en oversikt over fem viktige ting som ville vanskeliggjøre en sterk norsk velferdsstat ved medlemskap i EU, var «Dårligere narkotikakontroll». Fokus var redusert grensekontroll og legaliseringstendenser i flere EU-land. 

I august 1994 ga Nei til EU ut sin «Motmelding» i 50 000 eksemplarer. Det siste av de 23 kapitlene het «Rusgiftpolitikk i Norge og EU», og omhandlet narkotika- og alkoholpolitikken. Som tittelen på kapittelet antyder («rusgift»-begrepet), lå en restriktiv linje til grunn i kapittelet, som for øvrig var ført i pennen av Harald Dyrkorn og Arne Lindelien, henholdsvis leder i Det norske Totalavholdsselskap og generalsekretær i Avholdsfolkets Landsnemnd. Analysen som ble presentert i Nei til EUs «Motmelding» var denne: «Norsk narkotikapolitikk skiller seg fra narkotikapolitikken i de fleste EU-landene på to områder: Norge har gått lenger i bruk av straffer for narkotikaforbrytelser og vi har hele tiden hatt en aktiv bruk av flere virkemidler […] På det narkotikapolitiske området har Norge en relativt vellykket politikk, med begrenset utbredelse og tegn til stabilisering.» Viktigheten av å opprettholde nasjonal grensekontroll for å hindre smugling av narkotika ble understreket: «Åpne grenser vil få stor betydning for narkotikapolitikken». Forfatterne sammenstilte Norges situasjon med EU: «På det narkotikapolitiske området beveger mange EU-land seg i liberal retning. Legaliseringsbevegelsen har fått større og større innflytelse.» Slik så det ut høsten 1994. 

Avholdsorganisasjonen Juvente var i 1994 tilsluttet Ungdomskampanjen mot EU, sammen med Unge Venstre, Norges Bygdeungdomslag, Senterungdommen, AUF, Natur og Ungdom, KrFU, Sosialistisk Ungdom og Ungdom mot EU. I Ungdomskampanjens valgbrosjyre, AstEUrix, var Juvente-leder Vigdis Vestbys nøkkelargument at «Utenfor EU kan vi lettere stoppe narkotika». 

Kamp mot liberalisering av narkotika-politikken blir neppe et samlende tema for norsk nei-side neste gang EU-medlemskap er på agendaen. | Jo Stein Moen, Standpunkt 1–2021

Kamporganisasjonen mot EU internt i Arbeiderpartiet, Sosialdemokrater mot EU (SME), ga like før folkeavstemninga ut en kampanjeavis med stort opplag, som de kalte «Sosialdemokraten». Wegard Harsvik var redaktør, og redaksjonen besto ellers av Anniken Huitfeldt og Marte Gerhardsen. I Sosialdemokraten nr. 1 1994 (eneste nummer?) er hele side tre viet kronikken «Narkotika: EUs 5. frihet?», som er skrevet av lederen for Ungdom mot narkotika (UMN), Erlend Lous, og innledes slik: «De rusgiftpolitiske organisasjonene i Norge kaster seg nå for fullt inn i kampen mot norsk medlemskap i EU.» Lous mente «det som er vanskeligst å svelge for oss som er sosialdemokrater, er at det er nettopp sosialdemokratene, sammen med sosialistene og De Grønne som kjemper legaliseringskampen i EU», og siterte sosialpolitisk talskvinne i tyske SPD som i desember 1993 hadde uttalt at «Vi vil arbeide for en aksepterende innstilling til narkotika, for deretter å gjennomføre legalisering av cannabis og avkriminalisere andre typer narkotika i små mengder». 

Offensiv for liberalisering 

Siden 1994 er landskapet endret i betydelig grad. De fleste vil nok være enig i at den sterkeste politiske drivkraften for mer liberal narkotikapolitikk har vært organisasjonen Unge Venstre, som i 2019 hadde 1163 medlemmer.  

I 1994 var Unge Venstre motstandere av norsk EU-medlemskap og deltok aktivt i Ungdoms-kampanjen mot EU sammen med blant annet avholdsorganisasjonen Juvente, etter nei-flertall på UV-landsmøtet med 86 mot 46 stemmer. På landsmøtet i oktober 2000 snudde Unge Venstre i EU-saken og har siden den gang vært den mest fremtredende ja-organisasjonen i det ungdomspolitiske landskapet. Også her må man medgi at organisasjonen over tid har lyktes med å sette dagsorden. I 2020 lyktes Unge Venstre etter mange års iherdig innsats å snu moderpartiet Venstre fra nei til ja, og EU-motstander Trine Skei Grande ble erstattet av en ledelse som i dag består utelukkende av EU-tilhengere. 

Siden den gang har det vært betydelig bevegelse i feltet, og ingen overdrivelse å si at de som ønsker mer liberal norsk narkotikapolitikk har vært – og er – på frammarsj. Klassekampen skrev i august 2016 at «I Norge har venstresiden lange tradisjoner for en svært restriktiv narkotikapolitikk. Det kan være i endring, for nå støtter de tre ungdomspartiene AUF, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom ulike varianter av avkriminalisering. Alle ungdomspartiene på venstresiden vil slutte å straffe dem som blir tatt med brukerdoser med narkotika». 

Sosialistisk Venstreparti vedtok våren 2017 å avkriminalisere besittelse av brukerdoser med narkotika. 

Et vendepunkt for Høyre var da den anerkjente helseministeren Bent Høie endret standpunkt. Som Dagbladet skrev «I 20 år kjempet Bent Høie innbitt mot avkriminalisering av narkotikabruk […] Så snudde han i 2016. Som helseminister og nestleder i Høyre gikk han mot partiets politikk og inn for avkriminalisering. Debatten i partiet vant han, og Høyre gikk derfor til valg i 2017 på rusreform.» 

Avklaring i sikte 

Fredag 19. februar 2021 la regjeringen Solberg fram forslag til en omfattende rusreform. Ved framleggelsen sa Høyres helseminister Bent Høie at regjeringen ønsket å «oppheve straffeansvar for bruk og oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk. Det betyr at det fortsatt er forbudt, men det er ikke lenger straffbart.» Hvis regjeringen Solberg får det som den vil, vil man heretter kunne være i besittelse av følgende doser uten frykt for straff: to gram heroin, to gram kokain, to gram amfetamin, 10 gram cannabis, 0,5 desiliter GHB, GBL, og 1,4-butandiol, én lapp/«syreblotter» LSD, ett milligram LSD som rent virkestoff, 0,5 gram MDMA, 20 gram sopp inneholdende psilocin/psilocybin, 15 rusdoser legemidler og 500 gram khat. I forslaget skal man også kunne være i besittelse av tre typer narkotiske stoffer samtidig, uten å risikere straff, dersom mengden er innenfor grenseverdiene. 

Stortinget vil avgjøre hvordan norsk narkotikapolitikk blir. Senterpartiet har vært klokkeklare på at de er imot legalisering av narkotika og er motstandere av reformen, noe Jan Bøhler og partileder Vedum klargjorde, sammen i Groruddalen i januar. Regjeringspartiene stiller seg bak forslaget, tross at en del i Høyre trolig holder seg for nesen. KrF forsøker seg på en spagat der regjeringens medlemmer setter sin lit til Stortinget. Venstre stiller seg helhjertet bak reformen, også kjente EU-motstandere, som Odd Einar Dørum, så det er ingen EU-kobling i forhold til rusreform og EU-syn i partiet. SV og MDG har gitt helhjertet støtte til forslaget. FrP sin kommende leder, Sylvi Listhaug, er tydelig i sin motstand mot forslaget. I Arbeiderpartiet er det ulike meninger og til dels skarpe fronter, og partiet vil trolig avgjøre rusreformens skjebne. 

Tida vil vise. Spørsmålet om rusreform handler angivelig om å «være på riktig side av historien», og det er tiltakende intensitet i ordskiftet for og mot avkriminalisering og det noen hevder er skritt i retning full legalisering. Ikke alle klarer å se den store forskjellen på avkriminalisering og legalisering. Det som synes nokså klart er i hvertfall at «kamp mot narkotika» og kamp mot liberalisering av narkotika-politikken neppe blir et samlende tema for norsk nei-side ved neste gang EU-medlemskap er på agendaen. Slik sett kan man kanskje hevde dette er en «tapt sak» for norsk nei-side. Uansett utfall. 

Stort bilde i toppen: Viktig argument ­for nei-sida. Kampen mot narkotika var et sentralt argument for nei-sida under EU-kampen fram mot folkeavstemningen. Bildet er fra Bergen 1. mai 1994. (Foto: Per Lothar Lindtner og Unni Elisabeth Hovden)