EØS-avtalen kvester tradisjonsrike tariffbestemmelser og diskriminerer grovt mellom norsk og importert arbeidskraft. Derfor våkner fagbevegelsen.
Det som har skjedd i den såkalte RKL-saken (Reise, kost og losji) bekrefter det som allerede dommen mot havnearbeiderne viste: EØS bestemmer over norsk arbeidsliv, også over norske domstoler.
EØS-tilhengerne er nå så skremt at de på NHOs årskonferanse hentet fram sitt tyngste artilleri: handelskriger og internasjonal usikkerhet.
Erna Solberg fulgte opp med retorikk på 1994-nivå da hun kåret EØS-avtalen til «verdens beste handelsavtale». Det er «EØS-avtalen som bærer den norske velferden», sa hun. Begge påstander frontkolliderer med virkeligheten.
Siden vi ble med i EØS har den relative andelen av norsk eksport til de viktigste EU-landene gått ned. Utslagene blir enda større når Storbritannia forlater EU.
Mer enn 150 land selger varer til EU. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene sine til EU. Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som må «stå på pinne». Solberg har kanskje rett i at EØS-avtalen er «verdens beste» – sett fra Brussel. Sett fra Oslo er bildet motsatt. At en norsk statsminister deler EUs perspektiv, og ikke Norges, er tankevekkende.
Norge har bygd opp solide velferdsordninger. EØS-avtalen understøtter dem ikke, den spidder stadig flere av dem. Det skjer gjennom politiske beslutninger som oftest forsvares med nettopp EØS-avtalens.
Resultatet er at det som var etablerte, universelle velferdsordninger flises opp og erstattes av behovsprøvde ordninger. En rekke av disse ordningene har utspring i landsomfattende tariffavtaler. Nå ser vi at EØS-systemet overprøver tariffavtaler, og dermed også fagbevegelsen som en vesentlig pådriver for velferd og reformer.
Kommunene er navet i Velferds-Norge. EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Nå skal kommunene tvinges til å åpne opp for et konkurranseregime om velferdstilbud samtidig som de fratas sine «konkurransefordeler» i form av skattefritak og konkursgaranti. Dette er hva Hjelmengutvalget foreslår på bakgrunn av at ESA har stilt spørsmålstegn ved hvorvidt skattefritak og konkursforbud for det offentlige er i strid med EØS-avtalen.
Vi forstår at EØS-forsvarerne er i en trengt posisjon og derfor mobiliserer elitetroppene sine. Men når ammunisjonen har feil kaliber, hjelper det lite med store kanoner.
