Nei til EU krever at regjeringen benytter vetoretten mot EUs fjerde energipakke. Integreringen i EUs energiunion er i strid med folkets nei til EU i 1994. 

1. januar i år er det 30 år siden den dynamiske EØS-avtalen trådte i kraft, en avtale som det norske folk ikke fikk tatt stilling til i en folkeavstemning. 28. november i år er det 30 år siden nei-flertallet sørget for at den historiske seieren fra 1972 ble gjentatt, da medlemskap på nytt ble avvist. 

Gjennomføringen av EØS-avtalen er derimot preget av et fravær av åpen og opplyst offentlig diskusjon – som Grunnloven foreskriver – fra Stortingets side om de mange EU-tilpasningene. Debattene om noen saker som tilknytningen til ACER og vikarbyrådirektivet er unntakene som bekrefter regelen. De aller fleste av de over 15 000 direktiver og forordninger har blitt innlemmet i EØS-avtalen uten offentlig debatt eller bred politisk behandling. Dette er helt klart en svekkelse av det norske folkestyret. 

Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner – i Norge og i utlandet. Norge har blitt bundet til EUs regler og praksis uten at Norge er medlem i EU. Det ser vi i de dagsaktuelle spørsmålene om nasjonal råderett over vannkrafta og prisen på strøm til innbyggere og næringsliv. Det samme ser vi i sakene om nasjonal kontroll med arbeidslivsspørsmål. 

Da EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget var det en forutsetning at avtalen ikke skulle være overnasjonal som et EU-medlemskap. Nasjonal suverenitet og beslutningsprosesser skulle være vernet. Gjennom flere myndighetsoverføringer til EUs byråer som EASA (luftfart), ACER (energi) og ERA (jernbane), enten direkte eller indirekte via EØS-tilsynet ESA, har denne forutsetningen falt. EØS-avtalen har medført inngripende avståelse av suverenitet. 

Forskere ved ARENA Senter for Europaforskning og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) har påvist at det norske byråkratiet forholder seg mer til EU-retten enn til norske politiske vedtak. Dette er sterkt urovekkende i et demokrati. 

Norske regler for arbeidsliv må ha forrang foran EØS-reglene. Forbudet mot innleie i byggebransjen rundt Oslofjorden for å bekjempe sosial dumping må kunne opprettholdes, uansett hva EØS-tilsynet ESA mener. 

Regjeringen må sørge for at konsekvenser av EØS-reglene blir åpent og grundig belyst, og bidra til debatt om EU-tilpasningene. Folkestyret forvitrer uten åpenhet og diskusjoner. Handlingsrommet også for kommuner og fylker må tydeliggjøres. 

Nei til EUs rapport “30 år med EØS-avtalen” viser at det finnes bedre alternativer som tar demokrati og folkestyre på alvor enn EØS-avtalen.