EØS og fiskerinæringa

Fiskerinæringa omfattes bare delvis av EØS-avtalen. Norge har fortsatt fiskeripolitisk handlefrihet på to viktige områder:

Forvaltningen av fiskeressursene er fortsatt et norsk ansvar.
Norge kan fortsatt opptre på egen hånd i internasjonal havpolitikk og fiskeripolitikk.
Det siste er særlig viktig fordi Norge og EU på så mange måter har motstridende interesser i hav- og fiskeripolitikken. Norge slåss for kyststatenes interesser, mens EU slåss for å begrense dem mest mulig.

Norge har rike fiskeressurser i forhold til folketallet og eksporterer det meste av fangsten. EU er i motsatt situasjon – med knappe fiskeressurser i egne farvann og med stor import av fisk.

EU har i tillegg en fiskeflåte som er alt for stor, og som derfor er på jakt etter fisk i andre farvann. Ved hver korsvei har derfor EU krevd å bytte markedsadgang med fiskekvoter. For at Norge skal få selge fisk til EU, har EU krevd at EUs fiskere får fiske i norske farvann. Det skjedde under forhandlingene om EØS-avtalen i 1992 – og på nytt under forhandlingene om EU-medlemskap i 1994.

Parallelt med EØS-forhandlingene (1991–92) og forhandlingene om medlemskap (1993–94) har det skjedd mange EU-tilpasninger av den norske fiskeripolitikken. Noen av dem var en konsekvens av EØS-medlemskapet, andre ble gjort for å foregripe et EU-medlemskap som det ikke ble noe av.

Råfiskloven av 1951 ga salgslag monopol på førstehandsomsetningen av de fleste fiskeslag. Siden salgslaga kunne sette en minstepris, hadde fiskerne stor makt i forhold til foredlingsbedriftene. Råfiskloven ble i 1992 endra slik at salgslaga ikke lenger kan bestemme hvem som har rett til å være fiskekjøper. Det er det nå Fiskeridirektoratet som avgjør. Også andre endringer undergraver den innflytelsen fiskerne har hatt over egen næring.

Tilvirkerloven, som regulerte annenhåndsomsetningen, er opphevd, og fiskeeksportloven er endra slik at det nå er fri adgang til å eksportere fisk. Tidligere ble det eksportert i regi av eksportutvalg for ulike fiskeslag og fiskeprodukter.

Sjøgrenseloven ble endra slik at utenlandske fiskebåter får levere fisk i Norge på samme vilkår som norske. Tidligere var det bare i særlige tilfelle at de kunne få levert fisk i Norge.

Utlendinger kan ikke kjøpe opp norske fiskefartøy eller etablere seg i norsk fiske med egne fiskefartøy. Det kan heller ikke skje selv om utlendinger kjøper opp norske mottaksanlegg eller fiskeindustri som eier fiskefartøy. Hvis så skjer, kan departementet bestemme at kjøper må selge fiskefartøyet.

Men ellers gjelder de fire frihetene under EØS. Dette betyr for eksempel at mannskaper i fiskefartøy er underlagt reglene om fri flyt av arbeidskraft, noe som sakte men sikkert fører til at «dyre» fiskere (medlemmer i Norsk sjømannsforbund eller i mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag) blir erstatta av stadig flere utlendinger uten tariffavtale.

Denne utviklingen har nå kommet langt. Snart er fiskefartøyene like fristilt fra norske bemanningsregler og tariffer som norsk skipsfart på NIS-register. Dette er EØS-bestemt og intet Norge kan rå med innafor «handlingsrommet».

EØS-avtalen innebar at Norge overtok EUs regelverk for kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer. Norsk fiskeindustri har måttet investere over tre milliarder kroner for å tilfredsstille det nye regelverket. Mange av hygienekravene er sterkt omstridte. Det gjelder blant annet kravet om å erstatte treverk med metall eller plast i foredlingsanlegg og på båter.

Norsk fiskerinæring klarer seg i dag uten offentlig støtte. Det gjør ikke fiskerinæringa i EU.

Eksporten av fisk til EU

EØS-avtalen gir bedre vilkår enn handelsavtalen av 1973 ved eksport av fisk til EU. Noen fiskeslag har tollfri adgang til EU-markedet (torsk, hyse, sei, kveite og blåkveite). For andre fiskeslag er tollen den samme som under handelsavtalen (laks, makrell, sild, reker, kamskjell og sjøkreps). For de fleste andre produkter ble tollen redusert til om lag 30 prosent av opprinnelig toll.

Den samlede tollbelastningen er likevel ikke stor, mellom 2 og 3 prosent av den totale fiskeeksporten til EU.

EØS-avtalen tillater EU å sette inn antidumping-tiltak mot norsk fiskeeksport. (Se avsnittet om lakseeksporten.) Denne retten til antidumping-tiltak gjelder ikke andre deler av norsk eksport, som for eksempel eksporten av industrivarer.

EØS svekker styringa over oppdrettsnæringa

Oppdrettsloven ga adgang til å prioritere lokale eiere når nye konsesjoner skulle deles ut. ESA innvendte i oktober 2000 at slike hensyn er i strid med EØS-avtalens regler om fri etableringsrett. Jagland-regjeringen argumenterte med at fiskeoppdrett lå utafor EØS-avtalen og at kravet om lokalt eierskap ikke diskriminerte etter nasjonalitet. Men regjeringen førte ikke uenigheten videre til EFTA-domstolen. Den bøyde seg for ESA ved å ta hensynet til lokalt eierskap ut av den akvakulturloven som fra januar 2006 avløste oppdrettsloven.

Akvakulturloven bestemte at oppdrettsselskaper kunne eie inntil 15 prosent av den samlede mengden oppdrettsfisk i Norge uten noen tillatelse fra Fiskeri- og kystdepartementet. På nærmere vilkår og etter tillatelse fra departementet kunne inntil 25 prosent av oppdrettsfisken eies av samme eier.

Det norske sjømatselskapet Marine Harvest klagde i oktober 2010 den norske loven inn for ESA. Marine Harvest er verdens største selskap innen lakseoppdrett, hadde den gang 216 konsesjoner og sto for 22 prosent lakseoppdrettet i Norge.

Fiskeri- og kystdepartementet argumenterte med at de norske eierskapsbegrensningene måtte til for å sikre små selskaper en plass i oppdrettsnæringa. Men ESA godtok ikke at målet om en oppdrettsnæring med både små og store selskaper rettferdiggjorde unntak fra markedsfriheter som fri kapitalbevegelse og fri etableringsrett.

Kampen om lakseeksporten

De som drev med lakseoppdrett i Skottland og Irland hadde på 1990-tallet problem med å konkurrere med norske oppdrettere. De forsøkte å overbevise EU-kommisjonen om at norske oppdrettere drev prisdumping og krevde mottiltak mot norsk laks. EU innførte derfor fra tid til annen minsteprisregler for norsk oppdrettslaks. Det innebar at norsk laks i perioder måtte selges til en høyere pris enn irsk og skotsk laks.

En femårig avtale om minstepris ble for eksempel inngått på forsommeren 1997. Det paradoksale var at minsteprisavtalen viste seg som en fordel for norske oppdrettere. Minsteprisene ble rett og slett en garanti for god pris på den laksen de solgte. Beregninger fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning i Bergen kom fram til at de norske oppdretterne kan ha tjent 2,8 milliarder kroner på minsteprisavtalen i løpet av femårsperioden – målt i forhold til hva de ville ha tjent uten minsteprisavtalen.

Norge reiste til slutt tvistesak i WTO. I 2007 falt dommen: EUs antidumpingtiltak mot norsk oppdrettslaks var i strid med WTOs regelverk på 22 punkter!

Nå var det ingen enighet i EU om at prisen på norsk laks måtte holdes høy. Norsk laks var råstoff for foredling i mange EU-land — og dermed opphav til arbeidsplasser og inntekter der. Både foredlingsbedrifter og de store fiskekjøperne ville sjølsagt ha laksen billigst mulig. I et land som Frankrike var det flere som foredla norsk laks enn det var oppdrettsarbeidere i Skottland og Irland.

Nye EØS-utredninger

• EØS-meldingen (del 2) omhandler konsekvenser av EØS-avtalen, utenfor arbeidslivsområdet. Meldingen blir lan-
  sert i oktober.
• EØS-meldingen (del 1): 25 år med EØS – Konsekvenser for arbeidsliv og samfunn.
• DeFacto-rapport 2–2017: EØS bestemmer. Hvordan EØS-avtalen overstyrer arbeidslivslovgivning, ILO-konvensjoner og tariffavtaler i Norge. Av Idar Helle og Paul Bjerke.
• DeFacto-rapport 1–2017: Trygg samferdsel. Rapporten «Trygg samferdsel? EØS og sikkerheten i norske transportnæringer» er utarbeidet av De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte vinteren 2017.
• Last ned rapportene på neitileu.no

Stort bilde i toppen: Viktig næring for kysten: Skreien er på vei inn til Vesterålen, til Myre Fiskemottak og Gunnar Klo. (Thor Nielsen/Sjømat Norge)