Line Eldring og Olav Slettebø forsøker å bortforklare EØS-utredningens lave presisjonsnivå om økonomiske effekter med at samfunnsøkonomisk analyse er upresis (innlegg i DN 28. mai). De svarer imidlertid ikke på mitt hovedpoeng. Ut fra usikre og varierende modeller, formuleres det en skråsikker konklusjon om betydelig økonomisk gevinst av EØS-avtalen. Dermed konstrueres det et budskap som tildekker forbeholdene, og gir utredningen en politisk slagside.

Det er påfallende at de sentrale studiene det vises til ikke omhandler de siste ti-tolv årene, der EU har sakket akterut i økonomisk utvikling i forhold til flere andre deler av verden. For eksempel er både Bertelsmann-Stiftung og Kommerskollegiums undersøkelser av det indre marked tidsavgrenset til perioden 1992–2012. Oppdraget til EØS-utredningen var primært å dokumentere erfaringer etter 2012.

Eldring og Slettebø kaller brexit «et interessant naturlig eksperiment». Noe av det mest interessante, som EØS-utredningen ikke reflekterer, er at eksporten av tjenester fra Storbritannia til EU er rekordhøy. London er fortsatt Europas største senter for finanshandel. En del firma har styrket eller etablert kontorer i EU-land, men i antall ansatte har dette vært marginalt i en bransje som sysselsetter over én million personer.

Arbeidsløsheten er historisk lav, inflasjonen er ned mot normalt nivå og det forventes flere rentekutt fra Bank of England utover året. Politico omtalte nylig hvordan britisk økonomi raskt styrker seg.

Eldring og Slettebø avviser muligheten for en mer jevnbyrdig avtale med EU, slik Sveits har, fordi EU «vil neppe gå med på noe slikt for Norge». Mye kan sies om det utsagnet, spesielt forskningspreget er det i alle fall ikke. EU har gitt opp kravet om en EØS-aktig rammeavtale med Sveits. Premissene for de nye forhandlingene mellom EU og Sveits viser at det er mulig å vinne frem med krav om å ivareta suverenitet og nasjonal regulering av arbeidslivet. Også for Norge.

Innlegget har først vært på trykk i DN.