Siktemålet er at handelspolitikken ikke lenger skal binde oss til EUs markedstvang. Nei til EU skal aktivt følge med på, og bidra til at utredningen av EØS-avtalen og alternativer til denne blir en reell utredning av EØS-alternativer. Nei til EU skal synliggjøre at vi får solgt varene våre uten å være med i EØS. Norge har en handelsavtale med EU som gir tollfrihet for industrivarer. Handelsavtalen fra 1973 er aldri sagt opp. Dersom EØS-avtalen blir sagt opp, og ingenting annet blir avtalt, vil handelsavtalen fra 1973 automatisk overta. Samtidig vil vi få ett år til å forhandle om eventuelle forbedringer av avtale.
Nei til EU skal bidra til en konstruktiv og faktabasert debatt om konsekvenser av EØS avtalen og alternativer til EØS-avtalen. Uriktige og tåkeleggende påstander fra ja-siden må konsekvent følges opp. Det strategiske målet må være å bygge opp under en bred folkeopinion slik at Stortinget vil måtte gjøre de nødvendige vedtakene for å si opp EØS-avtalen og ta initiativ til revidering av den eksisterende handelsavtalen med EU. Nei til EU kan etter nærmere vurdering reise det politiske kravet om rådgivende folkeavstemning om EØS-avtalen som et virkemiddel for å nå målet om å si opp avtalen. Mens befolkningen er delt på midten i valget mellom EØS eller en likeverdig handelsavtale med EU, har det siden EØS-avtalen ble inngått, vært et bredt og stabilt flertall på Stortinget som støtter avtalen.
Nei til EU kjemper mot flytting av politisk makt fra Norge til EU. I dag skjer dette særlig gjennom EØS-avtalen, men også ved omgåelse av avtalens intensjon ved at EU-organer kan gripe direkte inn i norsk suverenitet uten å gå via ESA. Stortinget, tross formell vedtaksmyndighet og anledning til bruk av veto, aksepterer at unionslovgivningen i EU står over norsk lov. Et kjernepunkt i argumentasjonen mot EØS er derfor at all lovgivningsmakt skal føres tilbake fra EU-institusjonene i Brussel til Stortinget. Samtidig som Nei til EU fastholder arbeidet med å få EØS-avtalen erstattet av en jevnbyrdig handelsavtale, skal organisasjonen også styrke informasjonsvirksomheten om utviklingen i EU og beredskapen mot norsk EU-medlemskap.
Siden 1992 har det ligget som en forutsetning at EØS-avtalen ikke skal omfatte landbruk, fiskeri eller utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Men grensene her er ikke så tydelige, så EU prøver seg stadig med nye framstøt.
Endringene i det forsvarspolitiske samarbeidet med EU er ett eksempel på hvordan EØS-avtalens opprinnelige intensjon, som en avtale begrenset til «de fire frihetene», systematisk utvides – ofte med Norge som pådriver. Avtalen bøyes og brukes som brekkstang for å gi EU mer makt i Norge, selv om det ble argumentert med at EØS-avtalen skulle være et varig og selvstendig alternativ til medlemskap.
Vi må snu opinionen ved å kjøre på med saklig og god informasjon om hvilket alternativ vi har for Norge!
