Et dansk blikk på EUs militære ambisjoner

EU må ha mer penger. Ikke minst til krutt og kuler. Og mye mer makt.

Dette er i store trekk ambisjonene til det nyvalgte EU-parlamentet og den gjenutnevnte EU-kommisjonspresidenten. Det er altså store endringer på vei i EU, særlig på forsvarspolitikken. Dette vekker bekymringer hos oss her i Folkebevægelsen mod EU i Danmark.

EUs militære ambisjoner går langt tilbake

EU-toppen har lenge hatt ambisjoner om at EU også skal være en militær union. Grunnsteinen er lagt i EUs traktater, som krever et «felles forsvar». Ledende figurer i EU, som kommisjonspresident Ursula von der Leyen, Tysklands kansler Olaf Scholz og Frankrikes president Emmanuel Macron, har lenge ønsket en felles EU-hær. I 2017 sa EUs daværende utenriks- og forsvarspolitiske sjef, Frederica Mogherini, at EU nå hadde skapt noe «mye mer ambisiøst» enn en felles hær, nemlig forsvarssamarbeidet PESCO.

Ambisjonen om at EU skal ha reell makt på det militære området har dermed eksistert lenge. Det samme har institusjonene, som kan realisere ambisjonen. Allerede i dag har EU et forsvarsfond som støtter våpenprodusenter i EU, et forsvarsbyrå som overvåker medlemslandenes forsvarspolitikk, en såkalt fredsfasilitet som donerer våpen til tredjeland med EU-penger, samt stående kampgrupper, en rekke felles militære oppdrag, et kommandosenter i Brussel og det nevnte PESCO-samarbeidet.

Inntil nylig har de nevnte institusjonene vært en relativt liten del av EU. Selv om de mest EU-entusiastiske lenge har ønsket at EU skal utvikle seg til en militær stormakt, har EUs reelle sikkerhetspolitiske betydning vært sterkt begrenset. Det er imidlertid i ferd med å endre seg.

Frykt som drivkraft

Putins ulovlige invasjon av Ukraina har skapt frykt blant mange i Europa, og EU-glade politikere har i stor grad lykkes med å omsette den frykten til støtte for ideen om at EU bør spille en større militær rolle. Det så vi i Danmark allerede i 2022, da regjeringen utlyste folkeavstemning om å avskaffe forsvarsforbeholdet vårt overfor EU. Forsvarsforbeholdet var et av unntakene fra EU som Danmark fikk etter at vi stemte nei til EU i 1992 i folkeavstemningen om Maastricht-traktaten. Det holdt Danmark utenfor EUs forsvarspolitikk, som danskene var svært skeptiske til frem til 2022.

Dette endret seg da danske politikere sidestilte støtte til ukrainernes kamp for frihet med støtte til EU. Koblingen var ikke særlig logisk. Forsvarsforbeholdet betydde ikke mye for Danmarks støtte til Ukraina eller evnen til å forsvare seg mot Russland. Noen av Ukrainas største støttespillere i Europa er faktisk Norge og Storbritannia, som begge står utenfor EU. Forsvarsforbeholdet innebar derimot at danskene fikk større demokratisk kontroll over egen forsvarspolitikk. Denne kontrollen er nå dramatisk svekket, ettersom folkeavstemningen i 2022 dessverre endte med at Danmark avskaffet forsvarsforbeholdet sitt og nå er med i alle deler av EUs militære prosjekt.

Det nye parlamentet kommer ikke med protester

Etter EU-parlamentsvalget i sommer har det vært en liten maktforskyvning i EU-parlamentet. Det nye EU-parlamentet vil neppe komme med store protester mot EUs dyre militære planer. Mange spådde – eller fryktet – at ytre høyre ville dominere valget. Den ytre høyrefløyen vant frem, men ikke på langt nær så mye som mange meningsmålinger viste. I stedet har de tre politiske sentrumsgruppene flertall alene. Dette gjelder den sosialdemokratiske S&D-gruppen, den liberale Renew-gruppen og den kristen-konservative EPP-gruppen. Spesielt EPP-gruppen, som har vært den største gruppen i EU-parlamentet siden 1999, gjorde et veldig godt valg.

Interessant nok vil ikke valgresultatet påvirke EUs forsvarspolitikk i særlig grad. Dette er fordi EU-parlamentet faktisk ikke har noen direkte innflytelse på EUs forsvarspolitikk. Den blir i stor grad bestemt av EU-rådet (det vil si stats- og regjeringssjefene i de ulike EU-landene) og av den ikke-valgte EU-kommisjonen. EU-parlamentet spiller en rolle tidlig i sin periode i den forstand at de kan godkjenne kommissærene. I tillegg godkjenner EU-parlamentet EUs budsjetter.

Nå som de tradisjonelle, pro-EU-partiene har et solid flertall, så trenger de ikke å ta hensyn til høyrefløyen, som roper om at EU-budsjettet blir for stort. Venstrefløyen i EU, som særlig roper ut om de negative konsekvensene for menneskerettighetene av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk, gjorde et dårlig valg, og er i stor grad uten innflytelse. Vi kan derfor forvente at EU-parlamentet fortsatt kommer til relativt ukritisk å godkjenne ideene om mer EU-sentralisering, som kan komme fra EU-kommisjonen.

Ny kommisjon setter turbo på militærunionen

Der du derimot kan høre nye toner, er fra den nyutnevnte EU-kommisjonen. President von der Leyen har gjort EUs forsvar til en av sine hovedprioriteringer, og hennes neste periode vil være preget av at EU får mye mer makt på dette området. I en tale i juni i år uttalte von der Leyen at hun forventer at EU vil trenge 500 milliarder euro (5 870 milliarder norske kroner) til forsvarsprosjekter i EU-regi i løpet av de ti neste årene.

Spesielt er oppbyggingen av en stor forsvarsindustri i EU svært viktig for von der Leyen. Hun har sørget for at EU for første gang får en forsvarskommissær. Den nye forsvarskommissæren, hvis han blir godkjent av EU-parlamentet, er litauiske Andrius Kubilius. Kubilius er konservativ og er generelt beskrevet som en militær hauk. Det samme er Kaja Kallas, den estiske, liberale politikeren som er EU-kommisjonens nye utenriks- og forsvarspolitiske sjef. Trioen von der Leyen, Kubilius og Kallas vil presse på for at EU-landene skal betale mye mer til EU for å sponse de militære ambisjonene deres. De er også for at EU skal ta opp felles gjeld til dette formålet.

Folkebevægelsen mod EUs skepsis

Basert på alt vi allerede har sett fra EU på dette området, er vi i Folkebevægelsen mod EU svært skeptiske til utviklingen. En grunn er den økonomiske – EUs militære prosjekter blir dyre, og tar penger delvis fra vanlige folk og delvis fra andre nasjonale og internasjonale investeringer som kunne vært mer fornuftige. En annen grunn er at EU har vist seg ute av stand til å føre en effektiv militærpolitikk. For eksempel har EUs militære oppdrag forårsaket mer skade enn nytte i de aller fleste tilfeller, med mange rapporter om sivile drap og andre menneskerettighetsbrudd begått av soldater som er trent av EU-operasjonene. Videre er EUs industripolitikk grovt feilslått.   EUs forsvarsfond gir sjenerøse summer til selskaper som eksporterer våpen til diktaturer. Dermed har EUs rolle for det meste vært å fyre opp under internasjonale konflikter. Det er ikke behov for mer av det i en verden med så mye ufred som den vi har i dag.

I Folkebevægelsen mod EU er vi dypt imot å gi mer makt og mer penger til noen som har vist seg å være dårlige til å forvalte dem. Og det har EU. Det største problemet av alt er at det er så lite å gjøre med dette. Politikerne vi har stemt på til EU-parlamentet har liten innflytelse på retningen til EU, og EU-toppen domineres av ikke-valgte EU-entusiaster som ønsker at EU også skal dominere medlemslandenes forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Ser til Norge

Det er viktig for oss i Folkebevægelsen mod EU å kunne peke på alternativer. Vi snakker ofte om Norge. Norge deltar aktivt i det internasjonale samfunnet, ikke minst forsvars- og sikkerhetspolitisk, uten å være medlem av EU. Man kan være enig eller uenig i den norske regjeringens ulike holdninger og pengebruk, men i det minste har nordmennene selv direkte innflytelse på politikken, ettersom nordmenn stemmer på sine egne politikere.

Fra dansk side kjemper vi for at danskene en dag skal få lov til å gjøre det samme. Foreløpig fortsetter vi å bidra til EU-debatten med informasjon og utspill. For øyeblikket ikke minst om EUs militære ambisjoner.

Teksten er oversatt fra dansk av Helga Hustveit.

Stort bilde i toppen: Advarer: «EU har vist seg ute av stand til å føre en effektiv militærpolitikk», skriver Susanna Dyre-Greensite, leder i Folkebevægelsen mod EU. Her med utsikt over Aarhus. (Foto: Ann-Selena Cailloux)