Et solidarisk nei

I 1994 var det et samarbeid mellom blant andre fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, landbruks- og fiskeriorganisasjonene, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen som sikret nei-flertallet. Den etablerte nei-bevegelsen har tradisjonelt sett tuftet sitt EU-standpunkt på et krav om mer folkestyre, solidaritet og miljø. Når vi i dag ser at EU-saken i flere europeiske land løftes frem av sterkt høyreorienterte krefter, er dette en annen type EU-motstand enn den Nei til EU kan stå inne for.

Vi må ta inn over oss at ikke all EU-kritikk er god EU-kritikk. EU-skepsis som bygger på fremmedfrykt og et ønske om å sette marginaliserte grupper opp mot hverandre, er eksempler på dette.

Den norske Nei-bevegelsen er, og skal fortsette å være, en brei og tverrpolitisk folkebevegelse. Vi kan imidlertid ikke tolerere den typen etnosentrisk nasjonalisme, og rasisme som vi ser hos ytterfløyer som Nasjonal Samling i Frankrike, Frihetspartiet i Nederland eller Lega i Italia. Derfor er det viktig at den tradisjonelle nei-bevegelsen, I Norge så vel som i resten av Europa, slår ned på høyreekstrem retorikk i EU-saken.

I motsetning til mange andre europeiske land, er det i Skandinavia en solidarisk og antirasistisk bevegelse som dominerer EU-debatten. I store deler av dagens Europa ser vi samtidig at de gruppene som får mest oppmerksomhet for sin motstand mot EU er organisasjoner som bruker saken som et skalkeskjul for å spre hat.

Det fordrer en konsekvent EU-kritikk fra oss, kombinert med en kompromissløshet hva gjelder noen grunnleggende solidariske prinsipper. Nei til EU skal fortsette å være en solidarisk og antirasistisk bevegelse. Nei til EU skal fortsette søke samarbeid med den antirasistiske og progressive nei-bevegelsen i resten av Europa.