EU: Drømmen som brast

Det har vært nei-flertall på samtlige meningsmålinger om norsk EU-medlemskap i over 20 år sammenhengende. Ikke en eneste gang siden mars 2004 har det vært flertall i det norske folk for å bli innlemmet i den europeiske union.

Partiene Venstre og MDG er blitt ihuga EU-entusiaster, og ønsker å få sendt av gårde en søknad om norsk EU-medlemskap. Angivelig for å få satt i gang forhandlinger, som vil avklare grunnlaget for ei seinere folkeavstemning.

Det er tre grunner til at disse partiene (samt deler av Høyre, NHO og ledelsen i AP/LO og i toneangivende medier) neppe noen gang vil få innfridd sin ønskedrøm:

1. Det norske folk har vist at de ikke vil
2. Både Arbeiderpartiet og Høyre vil heller ha statsministeren i Norge enn å tape nok ei folkeavstemning
3. Medlemskapsspørsmålet handler ikke om forhandlingsresultat, men om sjølbestemmelse.

Ta meningsmålingene: Det har vært nei-flertall på hver eneste måling om norsk EU-medlemskap i 245 måneder sammenhengende! Den siste målinga som har vært offentliggjort (Altinget/ABCnyheter 12. august 2024) bare stadfester fakta: 56 prosent av folket sier nei, kun 30 prosent ja. Til og med blant Høyres velgere (51 prosent) og Arbeiderpartiets (52 prosent) er det nei-flertall. Kun Venstre og MDG har nei-flertall blant egne velgere. For alle de andre partiene er det overveldende nei-flertall. I lys av dette viser det politisk klokskap hos Erna Solberg da hun i vår, etter at Guri Melby i et anfall av eufori gjorde det klart at Venstre ville ha som valgløfte at ei ny regjering «må sette EU-medlemskap øverst på dagsorden», lakonisk svarte at hun ikke ville ha «en ny EU-debatt for å tape den på ja-siden igjen» (NRK 21. mars 2024) Som politisk lærestykke gjengis hele intervjuet med Høyre-lederen fra i vår: Hun sier at Høyres erfaring som ja-parti taler mot å jobbe for norsk EU-medlemskap nå – rett og slett fordi motstanden er for stor. «Vi har for lang oppoverbakke til det. Vi trenger ikke en tredje nei-seier».

Hun gjengis så på at hun tidligere skal ha sagt at det for henne er viktigere med norsk EU-medlemskap enn å sitte i regjering. Hun svarer: «Det mener jeg jo i hjertet mitt fortsatt. Men poenget er at det ikke er sånn at jeg lar være å sitte i regjering hvis det ikke er mulig å få til et EU-medlemskap». Intervjueren peker så på at Unge Høyre vil ha full innlemmelse i EU innen 2030. Solberg svarer: «Det tror jeg er veldig urealistisk. Både med tanke på forhandlinger og tanke på å få gjennomført en folkeavstemning. Jeg skjønner entusiasmen og engasjementet fra nyfrelste EU-tilhengere. Men faren er jo at hvis du pusher for mye, så får du et nytt nei. Da går det 40 år til. Og det vil ikke jeg».

Jeg gjetter på at Jonas Gahr Støre støtter Solbergs resonnement. Arbeiderpartiet, som har gått fra å være et ja-parti til ikke å ha noe eget standpunkt til EU-medlemskap, kan også lese skriften på veggen. I tillegg til egne velgere har de en viss Giske, som har vist at han kan samle nei-flokken i partiet og bli en maktfaktor i en eventuell EU-kamp. Jeg minnes i den forbindelse en uttalelse fra tidligere handelsminister og leder av SME (Sosialdemokrater mot EU) Hallvard Bakke for noen år siden, da noen EU-entusiaster nok en gang ønsket seg en revansje. «La oss nå ta den folkeavstemminga en gang til, så vi kan få spørsmålet ryddet av veien», sa Bakke, vel vitende om hva resultatet ville bli.

Det er bare å slå fast at den som vil bli statsminister i Norge, må la EU-spørsmålet ligge. Det er et tapsprosjekt.

Det er bare å slå fast at den som vil bli statsminister i Norge, må la EU-spørsmålet ligge. Det er et tapsprosjekt. På høyre side har Solberg Frp og KrF å ta hensyn til. Venstre blir for lette. På den andre sida må Støre forholde seg til Senterpartiet, SV og kanskje også Rødt. På landsmøtet i Fagforbundet i 2013 gikk lederen Jan Davidsen av. Under landsmøtefesten satt jeg ved gjestebordet, som leder av Nei til EU. Der satt også Ap-leder Jens Stoltenberg. Han var en kjapp og vittig toastmaster for festen. Men han kunne ikke dy seg, da han pekte på Jan og meg, og erklærte at han syntes han hadde fått til svært mye i sin politiske fartstid, men at «det største nederlaget hans, det har de to sørga for» – sa han mens han pekte på Jan og meg. Han mente Jan og Nei til EU. Og det hadde han mye rett i.

Det ja-sida i Norge ikke ser ut til å begripe, er at motstanden mot norsk EU-medlemskap er rotfesta i «folkesjela». Les gjerne Andre Bjerkes dikt om kjerringa mot strømmen en gang til. Norge er bygd på et grunnlag av sjøleiende (små-)bønder. Grunnloven ble kjempa fram mot de øverste adelsmennenes hang til unionstenkning. Kommuneloven blei kjempa fram som motstykke til embetsmannsstaten. Folk har sjøltillit her i landet. De forventer og forlanger å bli hørt, ikke bare styrt, av de som velges til våre folkevalgte organer. Det er en demokratisk kjempestyrke for et land. Men sjølsagt plagsomt av og til, for de som synes folkemakt er utidig og folkestyre bare er et ord. Eller som vil tjene stor penger på å fatte beslutninger i lukka fora, langt unna innsyn for den gemene hop. Derfor handler ikke EU-motstanden primært om fisk, landbruk eller gass som sådan, men om hvem som skal bestemme over politikken som må til for å kontrollere disse naturrikdommene: Norske folkevalgte som velges av folket, eller et fjernt maktorgan i Brussel, som primært styres av tyske og franske interesser.

Dette ble best uttrykt av lederen for Nei til EU i 1994, sosialdemokraten Kristen Nygaard: «Det handler om samholds-Norge mot markeds-Norge» sa han. I 1994. Det gjelder også i 2024.

Kommentaren har også stått på trykk i Klassekampen. 

Stort bilde i toppen: Jonas Gahr Støre (A) og Erna Solberg (H) på Stortinget. (Foto: Stortinget)