Det er selvsagt altfor tidlig å oppsummere de samfunnsmessige følgene av koronakrisa. Men noen slutninger kan vi trekke allerede etter de første ukene.
En av dem er at vi trenger god mat- og medisinberedskap som kan gi sjølforsyning i krisetider. Tanken om at alt kan baseres på import, er livsfarlig i krisetider. En annen lærdom er betydningen av et fungerende offentlig helsevesen. Og vi ser hva en sikker infrastruktur i form av strøm, vei, jernbane, vann, postombæring, internett og telefoni betyr.
Nå ser vi også hvor viktig det er med sikre forsyninger, produksjon og lagre av medisiner. Vi ser hvor viktige sykehus og helsepersonellet er. Hvor viktige renholderne er. Vi ser hvor avgjørende det er med en transporttjeneste som kan levere i distriktene så vel som i byene.
Etter at Norge igjen ble fritt for 75 år siden, bidro harde erfaringer fra tida under okkupasjon til å forme det moderne etterkrigs-Norge. I etterkigstidens samfunnskontrakt var det en selvfølge at det offentlige sørget for god tilgang og god kontroll med alle slike grunnleggende tilbud til innbyggerne. Men bit for bit har samfunnskontrakten blitt mindre forpliktende eller borte. Mange av våre rettigheter har blitt til varer eller tjenester på et marked med fri flyt.
Særlig etter 1990 har vi gjort oss stadig mer avhengige av matimport. Norge har Europas dårligste matvareberedskap. Matjord er bygd ned i skremmende tempo. Statsmonopolet Norsk medisinaldepot finnes ikke lenger.
Telefoni og bredbånd er det konkurrerende private selskaper som drifter, selv om staten fremdeles er aksjonær i Telenor. Posten er redusert til en aktør i konkurranse med andre bud-, post- og pakketjenester. Når det er konkurranse som gjelder, er landsbygda og fiskevær bare tapsobjekter i en markedstankegang.
Denne utviklinga skyldes ikke bare EU, men også flere tiår med moteriktig markedsideologi. Problemet med EU og EØS-avtalen er at denne ideologien er sydd inn i vårt eget lovverk med tusenvis av tråder.
Nå ser vi at disse trådene fra Brussel går på tvers av verdier, interesser og behov som samfunn og fellesskap. EU og EØS har gjennom 25 år svekket det nasjonale immunforsvaret vårt. Det har gjort oss sårbare på mange områder.
Sammen skal vi overvinne denne krisa. Deretter trenger vi å fornye samfunnskontrakten for å sikre velferds-Norge.
Kampen Nei til EU fører mot EU-medlemskap og for at Norge skal si opp EØS-avtalen blir ikke mindre viktig i tida som kommer. Våre bærebjelker setter velferd for alle, sikker matforsyning, nasjonal industrireisning, solidaritet og folkestyre i sentrum.
Stort bilde i toppen: Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU. (Foto: Eivind Formoe)
