Det danske selskapet Danish Air vant anbudet på flyruten mellom Bodø og Vesterålen i 2012. Men det danske selskapet kunne ikke oppfylle anbudsvilkårene som krevde utstyr for satellittbasert innflyging og anbudet ble overført til Widerøe.
Det danske selskapet gikk til sak mot Samferdselsdepartementet. De hevdet kravet om satellittbasert innflyging skapte et monopol for Widerøe. Oslo tingretts dom var helt klar: Retten har nå slått fast at kravet om satellittbasert innflyging ikke gir leverandørene ulike muligheter eller medfører unødvendige hindringer for konkurransen. De mener det heller ikke er i strid med EØS-avtalen.
Danish Air anket ikke dommen. I stedet gikk de til ESA, overvåkningsorganet for EØS-avtalen. Etter fire år går ESA til angrep. De går ikke på Samferdselsdepartementet, de går på Widerøe. De sier at Widerøe urettmessig har nektet konkurrenten tilgang til mottakere fra satellitten.
Det er verdt å merke seg at Danish Air i rettssaken ikke hevdet at det var umulig å skaffe mottakere, men at det var gitt for lite tid til å skaffe og installere utstyret. ESA mener at Widerøe skulle tilby deres konkurrent sitt utstyr. De mener at Danish Air ikke selv har ansvaret for å skaffe nødvendig sikkerhetsutstyr.
Widerøe forteller at saken har pågått i fire år og påført selskapet store omkostninger og merarbeid. Nå trues de med bøter inntil 10% av omsetningen på fire milliarder. Det er trusler som kan få mange til å gi opp sjøl om de har rett.
Slik kan altså Danish Air i stedet for å anke dommen gå til ESA. ESA tar saken uten omkostninger for Danish Air og alle utgifter betales av den norske stat. For å overprøve norske domstoler.
Kan vi leve med en slik overstyring?
Innlegget har stått på trykk i Avisen Nordland.
