EUs bygningsenergidirektiv mangler lokal tilpasning 

Bygg og anlegg står for store klimautslipp både i Norge, EU og globalt, og utslippene må ned fra sektoren, men EUs energidirektiv for bygninger er ikke tilpassa lokale forhold. Direktivet vil gi store kostnader for samfunnet og for huseiere i Norge. De rigide kravene betyr stort forbruk av materialer og en bruk og kast-tilnærming til bygg, hvilket er dårlig for en helhetlig miljøpolitikk. 

Direktivet er basert på en energimerkingsordning. A skal tilsvare nullutslippsbygg og G skal tilsvare de 15% minst energieffektive byggene. Dersom direktivet blir implementert i Norge forplikter vi oss til at alle eksisterende bygg skal bli energiklasse E innen 2030, og energiklasse D innen 2033. Næringsbygg og offentlige bygninger må oppnå samme karakter innen 2027 og 2030. Målet er at bygningsmassen skal være utslippsfri innen 2050. Energimerkingen baserer seg på teoretiske beregninger, ut ifra antagelser man har om bygget basert på for eksempel byggeår. Direktivet åpner for å unnta kravene for deler av bygningsmassen med begrunnelse i verneverdi. 

Det er store variasjoner mellom landene i EU/EØS både når det gjelder bygningsmasse og klima. Det gjør det vanskelig å ha en standard som er gunstig for alle. Tiltak for mindre energiforbruk i norske bygg må være tilpassa klima, byggeteknikk og andre lokale forhold. Alle skal ha et godt sted å bo. Ofte eies boligene med dårligst energieffektivitet av folk med dårligst råd. Kostandene fra bygningsenergidirektivet må ikke føre til økte bokostnader, spesielt ikke for de som allerede har minst. Derfor må det offentlige bidra med gode støtteordninger. 

Nei til EU krever: 

• Norge kan ikke tilslutte seg EUs bygningsenergidirektiv. 
• Norge må forhandle med EU om unntak for direktivet, slik at man får tilpassa regelverket til norske forhold. Dersom forhandlingene ikke fører frem, må Norge bruke vetoretten i EØS.