EUs høyre hånd

Denne uken var det ett år siden EU kom med sin støttepakke til Marokko på 500 millioner euro (5,7 mrd. kroner). Hensikten med initiativet 15. august 2022 var å begrense migrasjonen til Europa. EUs forbindelser med Marokko er omstridt særlig på grunn av landets okkupasjon av Vest-Sahara. Med Spania i spissen har EU likevel forsterket samarbeidet med Marokko for å stenge migrantrutene. Spanske myndigheter har siden sagt seg fornøyd med at såkalt «irregulære ankomster» har gått kraftig ned.

Samtidig har risikoen økt for de som likevel forsøker å nå Europa. Opplysninger fra FNs høykommissær for flyktninger viser at det aldri før er registrert så mange dødsfall blant de som prøver å komme til Spania. I årets syv første måneder er nesten like mange som i hele 2022, over 1200 mennesker, døde eller savnet.

Det er lite offentlig informasjon om de spesifikke tiltakene som milliardene fra EU har finansiert. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Caminando Fronteras er pengene «investert i mer militariserte og voldelige kontroller rettet mot migranter» (EU Observer 14.08.23). Den mer brutale kontrollen har ført til at folk forsøker lengre omveier til sjøs, med større risiko for sitt eget liv.

Pengestøtten til Marokko er en type outsourcing til nabolandene av grensekontrollen som har blitt et dominerende trekk ved EUs håndtering av migranter. EU har også inngått avtaler med Tyrkia, Libya, Egypt, land på Vest-Balkan samt i juli med Tunisia. Avtalene kan ha ulik form og elementer, men hensikten med dem er å holde nede antallet migranter som ankommer EU.

Tunisia har blitt det vanligste landet å reise fra for migranter som forsøker å ta seg over Middelhavet til Europa. Dette henger til dels sammen med at EU-avtalene har ført til strengere kontrollregimer i andre land øst og sør for Middelhavet. EU har lenge forsøkt å få på plass en avtale også med Tunisia.

Når muligheten nå kom, velger EU igjen å se gjennom fingrene med at avtalen gjøres med et omstridt og totalitært regime. President Saied har samlet makten i sitt eget embete, og har strupet både parlamentet og domstolene. Han har fått innført en grunnlov som gjør presidenten nærmest enerådende.

På tunisisk side kan landets store økonomiske problemer forklare hvorfor de nå har gått inn på en avtale med EU. Avtalen er et «strategisk og omfattende partnerskap» som både skal begrense migrasjon og styrke de økonomiske forbindelsene mellom EU og Tunisia. EU har forespeilet Tunisia en støttepakke på 900 millioner euro (10,3 milliarder kroner).

Det er et interessant trekløver fra EU som har forhandlet med president Saied i Tunisia og som fronter avtalen. Kommisjonspresident Ursula Von der Leyen har med seg den skandalerammede konservative nederlandske statsministeren Mark Rutte og Italias statsminister Giorgia Meloni. Siden hun kom til makten i fjor høst har Meloni fra ytre høyre fløy blitt en sentral aktør i EU. Det gjelder ikke minst i migrasjonspolitikken, der Meloni er en premissleverandør. EUs eksterne grensekontroll gjennom avtaler med stadig flere bufferstater, passer som hånd i hanske med Melonis erklærte kamp mot «illegale innvandrere».

I avtalen med Tunisia avtegner det seg et prosjekt for Italia og EU om å gjøre varige endringer for migrasjonen i og gjennom Nord-Afrika. Ambisjonen er ikke bare å begrense antallet mennesker som kommer over Middelhavet til EU, men også legge til rette for at migranter kan sendes ut av EU til de nord-afrikanske landene.

Som Nord Afrika-forskeren Yasmine Akrimi ved tenketanken Brussels International Center påpeker i en kommentar til avtalen: «Italia ønsker å anse Tunisia som et trygt tredjeland, som betyr at alle som passerer gjennom Tunisia kan i neste omgang bli sendt tilbake til Tunisia.» (Aljazeera.com 16.07.23.)

Båtforlisene og drukningsdøden i Middelhavet, som denne sommeren har gitt nye dramatiske eksempler på, er en humanitær krise som setter et alvorlig spørsmålstegn ved EUs vilje og evne til å ta internasjonalt ansvar. EU har ikke et fungerende system med kapasitet til å motta flyktninger og andre migranter til Europa på en lovlig og trygg måte.

Dette halvårets spanske formannskap i EU har som en av sine prioriterte saker å ferdigbehandle en ny «pakt om asyl og migrasjon», som har versert siden 2020. Tidligere i år samlet ministerrådet seg om et mandat angående fordelingsmekanismen for mottak av migranter, men viktige deler av «pakten» er fortsatt i spill.

Mye tyder på at det som har størst betydning for de menneskene som forsøker å ta seg til Europa ikke er denne vedtaksprosessen, men de stengslene og kontrollregimene som er bygd opp gjennom EUs avtaler med nabolandene. Melonis inntreden har forsterket denne eksterne grensekontrollen som det helt sentrale elementet i EUs politikk overfor migranter.

EUs avtaler med land som Marokko, Tunisia og Libya har blant målsetningene å bekjempe menneskesmugling. En FN-rapport har påvist at sentralt plasserte personer i Libyas kystvakt samarbeider med menneskesmuglere (EU Observer 16.06.23). Samtidig som man tar mange båter med migranter i arrest, er det andre som ordner seg fritt leide gjennom bestikkelser. EU har bidratt med både finansiering og kompetanse til Libyas kystvakt, og har blant annet forsynt kystvakten med patruljebåter.

Korrupsjonen som er avdekket i Libya er nok en paradoksal side ved EUs politikk. En politikk som har gjort Middelhavet til verdens antatt farligste migrasjonsrute, med den høyeste dødeligheten.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 19. august 2023. 

Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen lørdag 19. august 2023.