EUs usolidariske asyl- og migrasjonspakt

Samtidig som vi står i en usikker verdenssituasjon med klimakrise og krig, vedtok EU-parlamentet onsdag 10. april 2024 en ny asyl- og migrasjonspakt. Den vil gjøre det vanskeligere for migranter og flykninger å komme inn i EU. Dessuten vil den undergrave retten til asyl, føre til at flere barn og voksne blir sittende i forvaring og lede til flere mangelfulle asylprosesser.

Bakgrunnen for asyl- og migrasjonspakten

Antallet flykninger og migranter som reiste over Middelhavet for å komme inn i Europa, økte i årene frem mot 2015. Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) mener at 878 000 flykninger og migranter krysset Middelhavet i 2015, og mer enn 3563 mennesker døde eller forsvant i forsøket[1]. Arbeidet med EUs asyl- og migrasjonspakt startet som en respons til denne flyktningkrisa i 2015. Land som Hellas og Italia har i mange år krevd at resten av Europa skal opprette fordelingsmekanismer for ansvaret med å ta imot folk på flukt, men land som Polen og Ungarn har ikke ønsket dette[2].

I 2020 la EU-kommisjonen frem sitt forslag til pakten. Pakten har deretter vært under forhandlinger. Ifølge Eva Geddie, leder av Amnesty International sitt kontor for europeiske institusjoner, har pakten blitt verre og verre for hvert steg av forhandlingene[3]. Geddie mener den svekker beskyttelsen og tilgangen til asyl for mennesker på flukt, utvider internering ved grensene, og ytterligere overfører ansvar til land utenfor Europa.

Ifølge Geddie kommer ikke pakten til å forbedre Europas respons i møte med mennesker som trenger beskyttelse. Etter at pakten ble vedtatt i EU-parlamentet (10. april 2024) og EU-rådet (11. juni 2024) har EU-landene to år på seg for å iverksette tiltakene.

Pakten i korte trekk

Hovedelementene i asyl- og migrasjonspakten er:

• Screeningforordningen: Forordningen gjelder undersøkelse (screening) av tredjelandsborgere ved yttergrensen. Tredjelandsborgere innebærer mennesker som kommer fra land utenfor EU, og land som ikke omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. Dette omfatter for det meste folk fra ikke-europeiske stater, samt statsløse som kommer fra ikke-europeiske stater. Hovedmålet er å styrke kontrollen ved EUs yttergrenser.
• Eurodac III-forordningen: Bestemmelser rundt prosedyren for migranter og asylsøkere. Denne forordningen omhandler også innsamling og overføring av biometriske data. Biometriske data er unike fysiske eller atferdsmessige egenskaper hos enkeltpersoner, som kan brukes til identifikasjon.
• Asylprosedyreforordningen: Effektivisering av asyl-, retur- og grenseprosedyrer.
• Asyl- og migrasjonsforordningen: Erstatter dagens Dublin-forordning. I denne forordningen ligger også en «solidaritetsmekanisme» mellom EU-landene.
• Krisehåndtering og force majeure innen migrasjon og asyl: Reguleringer rundt hva som skjer ved en krise i EUs yttergrenser[4].

Inne i de ulike forordningene ligger det en rekke politiske bestemmelser, som er blitt kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner og humanitære organisasjoner. I de neste avsnittene er denne kritikken oppsummert.

Svekkelse av retten til å søke asyl i Europa

Det er uttrykt bekymring for at den nye migrasjon- og asylpakten vil føre til økt bruk av internering ved grensene. For mens grenseprosedyrer behandles, får ikke asylsøkere rett til å reise inn i EUs territorium. Grenseprosedyrer innebærer blant annet screening og innhenting av biometriske data. Altså skal mennesker være en i slags transittsone ved grensene uten at de er i EU-territorium. Dette kan føre til at mennesker som søker asyl blir sittende i fengselslignede forhold, mens grenseprosedyrene behandles.

Basert på grenseprosedyrene vurderes det om man har rett på en tradisjonell asylprosess, eller om man skal sendes ut av EU. Menneskerettighetsorganisasjoner er bekymret for økt risiko for ulovlig retur i strid med flyktningkonvensjonen.

Ulik behandling av mennesker som søker asyl

Det legges også opp til ulik behandling av mennesker som søker asyl. For eksempel, dersom man kommer fra et land hvor under 20 prosent av asylsøkerne fra samme land har fått innvilget asyl, så kommer man i en annen kø enn resten av asylsøkerne. Denne køen skal gå enda raskere enn alminnelig asylbehandling.

En av utfordringene for asylsøkerne fra disse landene vil være at mennesker med individuelle og særskilte behov for asyl kan bli oversett i den raske behandling. Mennesker kan bli sendt tilbake til land hvor de står i fare for forfølgelse eller mishandling. Personlig frihet og sikkerhet kan gå tapt i rask saksbehandling.

En fordelingsmekanisme man kan kjøpe seg ut av

EU-landene har blitt enige om en såkalt solidaritetsmekanisme, i praksis en fordelingsmekanisme. Bakgrunnen for dette er et ønske om en mer rettferdig fordeling av asylsøkere mellom medlemsstatene. Mekanismen vil innebære at asylsøkere skal relokaliseres fra landene som nå tar imot flest asylsøkere, altså landene ved EUs yttergrenser.

Men grunnet mye motstand mot dette fra enkelte av medlemslandene, har det blitt lagt inn en mulighet for at EU-landene kan betale seg ut av ansvaret for å ta imot asylsøkere,

Flytter asylmottak ut av Europa

I etterkant av at pakten ble vedtatt i EU-parlamentet har det vært diskusjoner rundt asylmottak utenfor EU. I mai sendte 15 medlemsland et felles brev til EU-kommisjonen, hvor de argumenterte for at EU må lage avtaler med land utenfor EU om å opprette asylmottak der[5]. Presidenten for EU-kommisjonen Ursula von der Leyen har respondert med at dette er innovative ideer som fortjener oppmerksomhet[6].

I forkant av det første plenumsmøtet i det nyvalgte EU-parlamentet gikk over 90 menneskerettighetsorganisasjoner og humanitære organisasjoner sammen med krav om at EU må opprettholde retten til asyl. Der tar de blant annet tydelig avstand fra å flytte asylmottak og asylprosesser ut av Europa[7].  Organisasjoner som Human Rights Watch, Oxfam og Amnesty International underskrev oppropet.

Organisasjonene viser til Australia, som har fått mye kritikk for interneringsordninger utenfor sine egne territorier. Her har man sett at folk som søker asyl har opplevd å få begrenset bevegelsesfrihet og blitt innesperret over lang tid. Det går utover både den fysiske og mentale helsen til menneskene som søker beskyttelse.

Norge og EUs asyl- og migrasjonspakt

Noe av regelverket i EUs asyl- og migrasjonspakt bindes vi til gjennom tidligere inngåtte avtaler. En av de fem rettsaktene anses Schengen-relevant (screeningforordningen). Videre anses tre andre delvis relevant for Norges tilknytning til Dublin-samarbeidet[8].

Samtidig ser det ut til at harmonisering med EUs asyl- og migrasjonspolitikk har politisk støtte i Norge blant de største partiene. Når man ser på Norges to største partiers utkast til partiprogram for perioden 2025-2029 ser det ut til at de ønsker å harmonisere vårt regelverk med EU. I Arbeiderpartiets førsteutkast til partiprogram står det blant annet at Ap vil: «At Norge skal være en aktiv bidragsyter for å utvikle det europeiske migrasjonssamarbeidet. Dette for å sikre at asylinnvandring reguleres og irregulær migrasjon kontrolleres bedre enn i dag.»[9] 

I Høyres førsteutkast til partiprogram står det blant annet at: «Høyre vil jobbe nasjonalt og internasjonalt for at færre skal reise langt for å få asyl, og heller få den nødvendige beskyttelsen i nærområdene. Målet er felleseuropeiske løsninger på flyktning- og migrasjonsutfordringer og bidra til effektiv grensekontroll. Norges bidrag bør først og fremst være økonomisk, fremfor å ta imot personer med uavklart flyktningstatus.»[10] Det er verdt å merke seg at dette er tatt fra utkastene til partiprogram, og politikken først vedtas på landsmøtene til partiene våren 2025.

Selv om det ser ut til at landets to største partier ønsker å knytte seg opp mot EUs asylregelverk, så har Norge mulighet til å bruke mest mulig av vårt handlingsrom til å verne om asylretten i Norge fremfor å harmonisere seg med EUs asylregelverk. Dessuten kunne Norge som en selvstendig stemme i verden bruke sin påvirkningskraft overfor EU til å jobbe mot reformene i asylpakten som fører til svekkelser av asylretten i Europa. Norge kan også ta ansvar i den europeiske dugnaden ved ikke å kjøpe seg fri gjennom å betale tredjeland. Videre bør EUs usolidariske migrasjon- og asylpolitikk åpne debatten om Norge bør si opp Schengen-avtalen.

En rettferdig asyl- og flyktningpolitikk

Ved utgangen av 2022 var 108,4 millioner mennesker tvunget på flukt. Det tilsvarer 1 av 74 mennesker i verden tvunget på flukt[11]. Dette inkludere flyktninger, asylsøkere og mennesker som er internt fordrevne innad i sitt eget land. FNs høykommissær for flykninger (UNHCR) forventer at 130,8 millioner mennesker kommer til å være tvangsfordrevne eller statsløse mot slutten av 2024[12]. De fleste av verdens flyktninger er internt fordrevne, kun en liten andel søker beskyttelse i Europa.

Altså er det allerede en urettferdighet i hvor lite ansvar Europa tar globalt for mennesker som blir tvunget på flukt. Vi står overfor en usikker verdenssituasjon, med både menneskerettighetsbrudd, krig og klimakrise. Er dette virkelig tidspunktet hvor EU skal gjøre det enda vanskeligere å søke asyl?

Vi trenger en rettferdig asyl- og flyktningpolitikk, hvor mennesker på flykt blir behandlet med respekt. EUs systemer i møte med mennesker som søker asyl har allerede blitt kraftig kritisert. Frontex, EUs myndighet for grensekontroll, er for eksempel blitt kritisert av humanitære organisasjoner for å hindre flyktninger fra å kreve vern eller asyl.

Ivaretagelse av menneskerettigheter

Vi kan ha mange ulike syn rundt migrasjons- og flyktningpolitikken. Personlig ønsker jeg at vi tar imot flere mennesker som er tvunget på flukt både til Europa og Norge. Løsninger kan blant annet ligge i en flykning- og asylpolitikk som inkluderer mer gjenbosetting gjennom FNs Høykommissær for flyktninger, samt flere tilgjengelige, tryggere og lovlige kanaler for opphold og innvandring. Dessuten har vesten et ansvar for å gi økt støtte til land i nærområder hvor flertallet av verdens flykninger oppholder seg.

Uavhengig av om man er enige i akkurat disse løsningene, så bør vi alle stå opp for menneskerettigheter og rettferdige asylprosesser. Flyktningkonvensjonen av 1951 gir mennesker på flukt rett til å fremsette sine krav og ikke bli returnert til fare. Denne retten må vi finne en måte å respektere.

For å sikre ivaretagelse av menneskerettigheter er det behov for en reform, men den nye asyl- og migrasjonspakten forverrer situasjonen for mennesker på flykt fremfor å bidra til en solidarisk og rettferdig asylprosess.

Noter

[1] Store norske leksikon, 22.06.22

[2] Klassekampen, 23.06.10

[3] Amnesty International, 04.04.24

[4] Stortingets EU/EØS-nytt, 20.02.24

[5] Joint Letter, 15.05.24

[6] EU-kommisjonen, 25.06.24

[7] Amnesty International, 09.07.24

[8] Stortingets EU/EØS-nytt, 20.02.24

[9] Arbeiderpartiets førsteutkast til program 2025-2029

[10] Høyres førsteutkast til program 2025-2029

[11] FN-sambandet, 15.06.23

[12] FNs høykommissær for flyktninger UNHCR

Stort bilde i toppen: Asylretten er under press: Flyktningkonvensjonen av 1951 gir mennesker på flukt rett til å fremsette sine krav og ikke bli returnert til fare. Menneskerettighetsorganisasjoner er bekymret for økt risiko for ulovlig retur fra EU i strid med flyktningkonvensjonen.