EUs usolidariske asyl- og migrasjonspakt

Samtidig som vi står i en usikker verdenssituasjon med klimakrise og krig, vedtok EU-parlamentet onsdag 10. april en ny asyl- og migrasjonspakt. Den vil gjøre det vanskeligere for migranter og flykninger å komme inn i EU. Dessuten vil den undergrave retten til asyl, føre til at flere barn og voksne blir sittende i forvaring og lede til flere mangelfulle asylprosesser. 

Arbeidet med pakten startet som en respons til flyktningkrisa i 2015. I 2020 la EU-kommisjonen frem sitt forslag til pakten. Pakten har deretter vært under forhandlinger. Ifølge Eva Geddie, leder av Amnesty International sitt kontor for europeiske institusjoner har pakten blitt verre og verre for hvert steg av forhandlingene – og Geddie mener den svekker beskyttelsen og tilgangen til asyl for mennesker på flukt, utvider internering ved grensene, og ytterligere overfører ansvar til land utenfor Europa. Ifølge Geddie kommer ikke pakten til å forbedre Europas respons i møte med mennesker som trenger beskyttelse. Pakten må fortsatt vedtas i EU-rådet. EU-landene har deretter to år på seg for å iverksette tiltakene. 

Med den nye asyl- og migrasjonspakten er det uttrykt bekymring for økt bruk av internering ved grensene. For mens grenseprosedyrer behandles, får ikke asylsøkere rett til å reise inn i EUs territorium. Dette kan føre til at mennesker som søker asyl kan bli sittende i fengselslignede forhold, mens grenseprosedyrene behandles. Det legges også opp til ulik behandling av mennesker som søker asyl. For eksempel, dersom man kommer fra et land hvor under 20% av asylsøkerne fra samme land har fått innvilget asyl, så kommer man i en annen kø enn resten av asylsøkerne. Denne køen skal gå enda raskere enn alminnelig asylbehandling. En av utfordringene for asylsøkerne fra disse landene vil være at mennesker med individuelle og særskilte behov for asyl kan bli oversett i den raske behandling. Mennesker kan bli sendt tilbake til land hvor de står i fare for forfølgelse eller mishandling. Personlig frihet og sikkerhet kan gå tapt i rask saksbehandling. 

EU-landene har blitt enige om “en solidaritetsmekanisme”, i praksis en fordelingsmekanisme. Bakgrunnen for dette er et ønske om en mer rettferdig fordeling av asylsøkere mellom medlemsstatene. Mekanismen vil innebære at asylsøkere skal relokaliseres fra landene som nå tar imot flest asylsøkere, altså landene ved EUs yttergrenser. Men grunnet mye motstand mot dette fra enkelte av medlemslandene, har det blitt lagt inn en mulighet for at EU-landene kan betale seg ut av ansvaret for å ta imot asylsøkere, ved heller å bidra økonomisk til mottaket. Altså har EU forhandlet frem “en solidaritetsmekanisme” som lar land kjøpe seg ut av felles ansvar. 

Ved utgangen av 2022 var 108,4 millioner mennesker tvunget på flukt. Det tilsvarer 1 av 74 mennesker i verden tvunget på flukt. Dette inkludere flyktninger, asylsøkere og mennesker som er internt fordrevne innad i sitt eget land. De fleste av verdens flykninger er internt fordrevne, kun en liten andel søker beskyttelse i Europa. Altså er det allerede en urettferdighet i hvor lite ansvar Europa tar globalt for mennesker som blir tvunget på flukt. Vi står overfor en usikker verdenssituasjon, med både menneskerettighetsbrudd, krig og klimakrise. Er dette virkelig tidspunktet hvor EU skal gjøre det enda vanskeligere å søke asyl? 

Vi trenger en rettferdig asyl- og flyktningpolitikk, hvor mennesker på flykt blir behandla med respekt. EUs systemer i møte med mennesker som søker asyl er allerede veldig problematiske. Frontex, EUs myndighet for grensekontroll, er for eksempel blitt kritisert av humanitære organisasjoner for å hindre flyktninger fra å kreve vern eller asyl. For å sikre ivaretagelse av menneskerettigheter er det behov for en reform, men den nye asyl- og migrasjonspakten forverrer situasjonen for mennesker på flykt fremfor å bidra til en solidarisk og rettferdig asylprosess. 

Innlegget ble først publisert på Agenda Magasin: EUs usolidariske asyl- og migrasjonspakt  (agendamagasin.no)

Stort bilde i toppen: (Robert Nyberg)