Aprilsnarr i januar  

Det er i år 30 år siden Norge stemte nei til EU. Samtidig er EØS 30 år. Og det er det som får oppmerksomhet i avisene som vil ha oss inn i EU; de peker bla. på Eldring-utvalgets rapport om at «EØS har tjent oss vel.» Her skal det imidlertid ikke handle om EØS, men om EUs utvikling i disse årene. Om hvordan elitene skritt for skritt og i strid med folkeviljen fikk presset gjennom stadig mer markedsliberalisme. 

Men først: Hvor har jeg denne overskriften fra? Jo, da må vi gå til det franske venstrebladet Ruptures som kommenterer en stor artikkel i Le Monde 1. januar i år. Artikkelen prøver å gjenopplive myten om «det sosiale Europa», skriver Ruptures, og lurer på om Le Monde har tatt feil av datoen: Ikke 1. januar, men 1. april. For dette må åpenbart være aprilsnarr! Slagordet om «det sosiale Europa» prøver man altså igjen å vekke til live – siste gang var i Malmö i 1997 da det europeiske sosialistpartiet/sosialdemokratiet (Blair, Schröder og Jospin) skulle sørge for et sosialt Europa. Vi vet hvordan det gikk. Akk ja, skriver Ruptures og peker på at det jo er selve grunnlaget for EU som skaper elendigheten: De fire friheter (quadruple liberté) med deregulering, fri flyt, sosial dumping, avindustrialisering, uberisering osv. Ikke mye sosialt i dette. 

Med andre ord: «Det sosiale Europa» er aprilsnarr i januar. 

Først et lite tilbakeblikk. Hva trodde man at EF/EU ville bli? I 1972 skreiv Arbeiderbladet: «En sosialistisk samfunnsordning kan bare oppnås i Fellesmarkedet […] sosialistene blir den største kraft i et utvidet EF.» Samtidig holdt Folkebevegelsen mot EEC et stort teach-in med 350 deltakere hvor de store fagorganisasjonene i Tyskland, Frankrike, England og Danmark advarte mot medlemskap. Ja- og nei-sida var også uenige om det gikk mot en politisk union. «En politisk union», sa ja-mannen Helge Seip, «det er noe som dere i Klassekampen har funnet på.» Få år seinere sa sosialdemokraten Sicco Mansholt, EU-kommisjonens ex-president: «Sosialistene har i dag ingen innflytelse, fagbevegelsen har meget liten innflytelse. På den andre siden har storindustrien, de multinasjonal selskapene, enorm makt.» 

Det stemte nok, for overalt ga sosialdemokratene etter. Tidlig på 2000-tallet styrte de i tolv medlemsland, ti år seinere var de redusert til tre. Så hva hadde skjedd i disse partiene? Trolig det som Thorbjørn Berntsen uttalte for noen år siden: «Før var kapitalistene våre motstandere. Nå er de blitt partifeller.» Nyliberalisme og avindustrialisering reiv etter hvert grunnen bort under arbeiderklassen i mange land mens sosialdemokratene – nå med «ny» ideologi – satt stille i båten og ble derfor i Storbritannia kalt for the red tories. De tradisjonelle partiene sviktet mer og mer, fattigdommen økte, og i dag protesterer folk ved å stemme på ytre høyre-partiene. 

Bak disse reformene for nyliberalisme stod i hovedsak kommisjonspresident Jacques Delors – «symbolet på EU-kommisjonens gullalder» (Le Monde). Mannen bak euro, Schengen, det indre marked og utviklingen fra økonomisk fellesskap til politisk union. Delors hadde i 1981-84 vært finansminister under sosialdemokraten François Mitterrand og var ifølge Die Zeit «en motvekt mot radikale økonomiske ideer i den nye sosialistiske regjering.» For høyresida var han derfor «en stor europeer.» Det er uklart om Mitterrand snakket om sin finansminister da han sa: «Jeg ble ikke valgt for å fylle kapitalistenes lommer med penger. Likevel er det nettopp det jeg gjør.» Han sa også: «Konservative elsker sosialister uten sosialisme.» 

I Frankrike var venstresida og L’Humanité (kommunistene) imot. Delors har spilt en avgjørende rolle i å deregulere finansmarkedene og har puffet liberaliseringen veldig mye lenger enn opprinnelig forutsatt i det indre marked, sa avisa. Selv kalte Delors denne kritikken for «manglende solidaritet.» 

I dag er EU noe annet enn det vi i Norge stemte ned i 1972 og -94, før den ekstreme markedsliberalismen hadde fått overtaket. Og da det skjedde, var det imot folkeviljen i omtrent hele EU. I Norge på 1970-tallet mente både VG og Arbeiderbladet, at grunnen til at venstresida sa nei, det var at EF ville temme sterke økonomiske krefter og hindre finanskriser – og da ble det jo ingen revolusjon! I stedet ble motsatt, økonomien ble sluppet løs. 

Som kommisjonspresident fra 1985 begynte Delors tidlig den skrittvise vandringen mot større integrasjon og et føderalt Europa. Hans idéer om et unionsprosjekt var først blitt avvist av samtlige regjeringer, bortsett fra punktet om det indre marked. I stedet inngikk han nå en allianse med lobbyorganisasjonen ERT, European Round Table of Industrialists, mens ETUC – «Euro-LO» – ikke ble rådspurt av sosialisten Delors. Skritt for skritt gikk utviklingen nå slik industrilederne ønsket – via Maastricht-avtalen (dansk nei, siden også til euro), hvor Den europeiske union ble vedtatt, Amsterdam-strategien og Lisboa-traktaten. «Europeisk tvang er viktig for å styre vårt land i retning en viss type reform,» hadde i sin tid lederen for den franske arbeidsgiverorganisasjonen applaudert, en mann som seinere ble sekretær for BusinessEurope hvor også NHO er med. Og hans tidligere nestleder stemte i: «Europa er et verktøy for å reformere Frankrike mot landets vilje.» Mens en borgerlig fransk politiker uttalte at dette var «en perfekt livsforsikring mot sosialisme.» 

Dette banket de gjennom. Og kanskje ble de inspirert av Jean Monnet, «Europas far», om Kon-Tiki-ekspedisjonen: «Disse unge menn stakk ut kursen og la fra land. De visste det ikke var mulig å snu […] Vi har også kurs mot vårt mål, Europas forente stater, og for oss er det heller ingen vei tilbake.» Til dette bemerket en kritiker at Kon-Tiki jo ble knust mot et rev. 

Men markedsliberalismen stod ikke høyt i kurs. I Frankrike og Nederland hadde folkeavstemninger i 2005 sagt nei til en EU-grunnlov med lovfesting av markedsliberalismen, mens 18 land hadde ratifisert uten folkeavstemning. I Frankrike sa 55 % nei, nær 80 % i arbeiderklassen – de forstod hva dette var. Andre regjeringer avlyste nå folkeavstemning i angst for å få nei. Men hvordan skulle så elitene få presset dette gjennom? Jo, de omarbeidet grunnloven, kalte den traktat, flyttet noen avsnitt og fjernet bestemmelsen om at nei i en folkeavstemning krevde nytt referendum. Og begrunnet ulikt hvorfor de nå ikke trengte å høre folkets mening. I Spania hevdet regjeringen at dette var den samme grunnloven de alt hadde sagt ja til og derfor unødvendig med ny avstemning – noe som ble bekreftet av franske Giscard-d’Estaing og tyske Angela Merkel – alt det vesentlige er beholdt, hevdet disse, og fikk støtte av et britisk parlamentsmedlem og lege som sa at han kjente igjen et lik når han så det. Mens Sarkozy og Blair påstod det motsatte, at dette var en ny traktat og ikke den de hadde lovt å stemme over, derfor ble det avlyst. Zapatero, Merkel og d’Estaing sa med andre ord at Blair og Sarkozy løy – eller omvendt. Og simsalabim, der stod markedsliberalismen vedtatt. 

Det nye utkastet kalte de Lisboa-traktaten. Ifølge Eurostats målinger i 2008 ville 75 % av EUs innbyggere ha folkeavstemning, og 16 land hadde nei-flertall, blant dem Frankrike og Tyskland, og dermed ville saken vært ute av verden. Det måtte ikke skje! Bare ett land fikk stemme – Irland, med 1 % av EU-borgerne, og der ble det nei. Året etter tvang de gjennom en ny, irsk avstemning, og fikk ja etter massiv innsats av penger. En fransk EU-parlamentariker, som skammet seg over ledernes oppførsel, uttalte da at Unionens kjennemerke er å krenke folk: Alle avstemninger med ja er endelige, alle med nei bare midlertidige. Elitenes udemokratiske statskupp, ble det sagt. EU-lysten må tilbake, sa en kjent fransk politiker – som om dette kunne fikses med politisk sex-terapi. Men å la folket få si sin mening var problematisk, derfor foreslo nå sosialdemokratiets leder i Danmark, Helle Thorning-Schmidt (Gucci-Helle), å avskaffe alle avstemninger om traktater. For det kunne jo gå galt. Og der fikk hun rett – Brexit var navnet. 

Slik ble Europas folkemasser satt utenfor integreringsprosessen. 

I NRKs økonomiske kommentarer sies det uten stans at konkurranse er bra! – konkurranse er bra! Der er jeg mer tilhenger av gamle Krapotkin i Russland når han sier at konkurranse, det er jungelens lov, mens samarbeid, det er sivilisasjon og fellesskap. Så hva skjedde i disse årene da konkurransen fikk frie tøyler? Jeg tar her Frankrike som eksempel, beskrevet i Le Monde diplomatique (den franske utgaven): Mellom 5 og 10 prosent av BNP «gleid» nå over fra lønnstakerne til kapitalen, mens aksjonærer fikk kjempeinntekter. Og selskapsskatten suste nedover. På den andre sida forsvant to millioner arbeidsplasser, og de arbeidsløse telte nå over tre millioner. Mellom 1984 og 1994 stod vanlige lønninger stille, mens ufaglærte gikk ned 5 %. Og tallet på midlertidige jobber eksploderte. Mens tusenvis av «suppekjøkken» med gratis mat for fattige og hjemløse oppstod – samtidig som sosialdemokratene tapte arbeiderklassen og Front National tok over. 

Deretter ramser Le Monde diplomatique som eksempel opp den massive utflaggingen fra distriktet Picardie: Continental til Romania, Goodyear til Polen, Parisot-Sièges til Romania, Delsey til Portugal, Générale sucrière til Polen, vaskemaskiner til Slovakia osv. osv. – med katastrofal arbeidsløshet. Og denne utviklingen foregår i hele EU: I 1989 hadde Philips 38 fabrikker i Vest-Europa, i februar 2024 er det bare ti igjen. Politikken med å detaljstyre nasjonalstatene i et markedsliberalistisk regime har gjort Europa mer sårbart, bla. er post og nasjonale jernbaner brutt ned, slik at alt nå fungerer mye dårligere. Sannsynligvis er EU den mest gjennombyråkratiserte regionen i verden. Og folk er forbanna. 

I år har det vært bitre opprør i EU. Store streiker, særlig i Tyskland i vår, og voldsomme bondeprotester i omtrent hele unionen: Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Polen … Millioner av bønder er jaget fra sine hjem, i Frankrike var de i 1989 1,6 millioner, nå er de 400.000. Kollapsen i jordbruket og avindustrialiseringen har ført til at millioner av mennesker har fått sitt liv revet opp, med senket velferd og fattigdom. De gule vestene i Frankrike og Indignados i Spania var fattigdomsopprør, og vi kan vente oss mer. Store konsern har også nedlagt enorme mengder industri i Øst-Europa, og minst 25 millioner har måttet flytte vestover, og bla. skapt sosial dumping. Agrobusiness har også skapt bitterhet fordi de har fått kjøpe opp store områder av den gamle fellesjorda i øst. Et av de største nederlagene for EU var åpenbart Brexit, noe som også skapte interesse hos andre og uttrykk som Frexit, Nexit m.fl. oppstod. 

Og fattigdommen øker, i Tyskland er de nå 17,3 millioner mens 6500 suppekjøkken deler ut mat, som i Frankrike. En kommende dansk EU-kommisjonær uttalte nylig at det fantes 1 million hjemløse i EU. Tallet er i virkeligheten flere millioner, for bare i Tyskland er de 600.000. De «vanlige» partiene svikter, og folk går mer og mer til ytre høyre. Disse partiene ønsker bla. å begrense Kommisjonens makt, bestemme mer i eget land og slippe å bli styrt fra Brussel. 

Ja-sida i Norge mener at EU i dag er et annet (og bedre?) enn det vi sa nei til. Derfor bør vi inn. Mange vil derimot hevde at EU har sett sine beste dager. Misnøyen er stor, noe som framgår av tallrike meningsmålinger. I flere tiår har EU hatt stagnasjon og nedgang i kjøpekraft; nyliberalisme og globalisering var åpenbart ikke riktig oppskrift. Folk ser seg nå som ofre for dette systemet som gjør dem maktesløse – det er som kjent ikke lov å verne næringslivet mot det (konkurransen) som ruinerer dem. 

EU må kunne sies å være på nedtur – og rystes av de nye høyrepartiene. 

Jeg synes derfor at påstanden om «det sosiale EU» som aprilsnarr er en god metafor.