Flertallet fikk rett

28. november 1994 brukte det store flertallet – 88,6 prosent – stemmeretten sin i folkeavstemningen om EU. 52,2 prosent stemte mot norsk EU-medlemskap. Jeg var den gangen nestleder i Ungdom mot EU, og hovedargumentene vi brukte var de samme som Nei til EU. I slagords form: Nei til union – ja til folkestyre, miljø og solidaritet.

30 år senere er Norge ikke det sterke foregangslandet på miljø som mange av oss argumenterte for. Likevel skal vi ikke undervurdere den innsatsen Norge har gjort i internasjonale miljøforhandlinger, som en selvstendig stemme utenfor EU. Norge har vært viktig i klimaforhandlingene for å bevare regnskog. Både energieffektiviseringskrav til internasjonal skipsfart og den globale avtalen for å redusere bruk og utslipp av kvikksølv bygger på forslag fra Norge.

Politisk redaktør i Aftenposten Kjetil B. Alstadheim har til 30-årsjubileet skrevet boken Alle tok feil. Han kunne godt fullført tittelen med det boken egentlig handler om: «men nå har jeg rett». Budskapet hans er at nei-siden bommet mest og at vi tar enda mer feil i dag.

I partilederdebatten to dager før folkeavstemningen, argumenterte nei-dronningen Anne Enger Lahnstein med at et EU-medlemskap ville undergrave faglige rettigheter. Statsminister Gro Harlem Brundtland svarte i debatten Lahnstein kategorisk med: «Dette er løgn!»

Siden har EU på mange måter overstyrt faglige rettigheter. EUs minstelønnsdirektiv ble vedtatt mot protester fra fagbevegelsen i våre naboland, som mener direktivet ødelegger den nordiske avtalemodellen for arbeidslivet. Til tross for garantier fra EU-kommisjonen før Sverige ble medlem, har EU-retten grepet inn i svensk arbeidsliv blant annet ved å begrense fagorganisasjoners kampmidler. Gjennom EØS-avtalen preger EUs regler og praksis også norsk arbeidsliv.

Nei-sidens hovedargument om folkestyre beskrev en utvikling der EU ville bli en stadig mer overnasjonal union. Med Lisboatraktaten i 2009 ble makt flyttet fra medlemslandene til EU blant annet innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken, den økonomiske politikken, sysselsettingspolitikken, energipolitikken og på politi- og justisområdet. Den svenske Riksdagens utredningstjeneste har regnet seg frem til at traktaten ga EU beslutningsmyndighet på over femti nye områder. Medlemslandene mistet vetoretten i en rekke saker.

Det var bare Irland som holdt folkeavstemning om Lisboatraktaten. Der ble det til gjengjeld to avstemninger, etter at flertallet stemte nei første gang i juni 2008. Det var et svar verken EU eller irske myndigheter hadde sansen for. Irland fikk det regjeringen beskrev som garantier for blant annet landets nøytralitet, selskapsskatten og at de kunne beholde en egen EU-kommissær. Deretter ble det en ny avstemning i oktober 2009, med flertall for traktaten.

Hvordan har så miljøargumentet mot EU stått seg? Tidligere i år vedtok EU en lov om naturrestaurering, som ikke oppfyller EUs internasjonale forpliktelser. Naturavtalen i Montreal fra 2022, som både Norge og EU har underskrevet, sier at vi innen 2030 skal verne 30 prosent av hav- og landområder og restaurere 30 prosent av ødelagt natur. EUs nye naturlov setter et svakere mål om å restaurere 20 prosent innen 2030, og loven som er vedtatt mangler kraftfulle tiltak for å oppnå dette.

Samtidig får EUs klimapolitikk stryk av Climate Action Tracker, som vurderer om land og regioner har gode nok kutt og tiltak for å nå internasjonale klimamål. Norges politikk er her vurdert som «nesten tilstrekkelig», mens EUs klimapolitikk er «utilstrekkelig». Ett eksempel på mislykket klimapolitikk i EU er transport. Bare 1,7 prosent av bilene i EU er elektriske. I Norge er andelen elbiler over 25 prosent.

Noe som ikke har forandret seg siden 1994, er at ja-siden griper etter ytre omstendigheter for sin sak. For 30 år siden satset de på drahjelp fra Sveriges ja til EU bare to uker før vår folkeavstemning, det såkalte svenskesuget. Nå ser enkelte ut til å drømme om at en Trump-tornado skal blåse Norge inn i EU.

Det burde dempe euforien at politikere som identifiserer seg med Trump inntar sentrale posisjoner i EU. Som nettavisen Politico uttrykker det: «Ytre høyre-populistene har kommet for å bli og tar styring i EU-politikken» (19. november). Italias statsminister Giorgia Meloni har knyttet nær kontakt til Trumps MAGA-bevegelse, og kan få en nøkkelrolle i forholdet mellom EU og Trump-administrasjonen. Meloni har allerede tungt preget EUs migrasjonspolitikk.

EU i 2024 er ikke et solidaritetsprosjekt. EU-lederne er mer varsomme i retorikken enn Trump, men politikken er ikke så ulik. Mens Trumps mye omtalte grensevegg mot Mexico aldri ble fullført, har EU flere tusen kilometer med gjerder langs sine grenser. EUs avtaler med blant annet Tyrkia, Egypt og Tunisia for å hindre flyktninger fra å komme til Europa, fordømmes av menneskerettighetsorganisasjoner. Som Politico (igjen) påpeker: «Hvis du synes Trumps migrasjonstiltak er ekstreme, se på EU sine» (17. oktober).

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 23. november 2024.

Stort bilde i toppen: To ganger nei: Det har vært to norske folkeavstemninger om EU-medlemskap. I 1972 stemte 53,5 prosent nei, og i 1994 sa 52,2 prosent også nei. (Foto: Sindre Humberset)