EU-kampen handler om folk

Teksten er hentet fra skriftserien Vett nr. 2 2022. Kjøp heftet i nettbutikken. 

EU-kampen for meg handler om folk. Den handler om alle som blir påvirket av EUs usolidariske politikk, fra bønder i Sverige, til flyktninger som sitter fast i Moria-leiren. EU er, og har lenge vært, et usolidarisk prosjekt. EU har beveget seg vekk fra å være en avtale som skulle forhindre krig, og over til å bli en union som setter evig vekst foran alle andre hensyn. Derfor mener jeg absolutt alle unge burde være mot EU.

EU er strukturelt udemokratisk. I EU er det kommisjonen som setter dagsorden, til tross for at de ikke er direktevalgt. Det er også massevis av organer i EU med mennesker som er ansatt, ikke valgt, men likevel tar beslutninger på vegne av medlemslandene. Den største demokratiske utfordringen er likevel ikke dette, men at EU har så og si fritt leide for lobbyister, altså mennesker som jobber med å påvirke politikere.

Brussel er den byen med nest flest lobbyister i verden, etter Washington DC, og de har en utrolig stor påvirkningskraft. EU-politikere trenger ikke oppgi eller registrere noe sted hvem de har vært på møte med, og dette gjør det mye lettere for lobbyister å påvirke. Både land og multinasjonale selskaper har lobbyistkontorer i Brussel. Lobbyismen flytter makt over fra folket som stemmer, og over til de som har mulighet til å betale noen for å jobbe for deres sak. Slik vil EU nesten alltid vedta en politikk som gagner de med mest fra før, eller store multinasjonale selskaper, fordi de har råd til å nå inn til politikerne. Dette problemet blir forsterket av at EU er så stort og utilgjengelig at alminnelige folk ikke når igjennom til politikerne.

Etterlyst: solidaritet

EUs standardisering er også et stort problem. Dette er spesielt tydelig innenfor arbeidslivspolitikk, der konsekvensen av standardiseringen ofte blir at minstestandard blir standarden, og bidrar til å presse arbeidsvilkår og lønninger nedover. Det samme ser man innenfor sektorer som bil, tog, landbruk og fiske, der kravene presses ned mot kravet i det medlemslandet med lavest reguleringer.

EUs flyktningpolitikk er et av de største problemene med EU. For mens EU ser på seg selv som et solidarisk prosjekt med fri flyt av mennesker innenfor Schengen, er historien en helt annen så fort du ikke kommer fra Europa. EUs politikk har som formål å sørge for at færrest mulig flyktninger kommer til Europa, koste hva det koste vil. Derfor har også over 45 000 mennesker omkommet som en direkte konsekvens av EUs flyktningpolitikk, ifølge organisasjonen United Against Refugee Deaths.

Den usolidariske flyktningpolitikken har bare blitt ytterligere tydeliggjort av Ukraina-krigen. EU-parlamentet vedtok ganske kjapt at ukrainske flyktninger får unntak fra EUs flyktningpolitikk, og blir automatisk innvilget midlertidig opphold i EU. Selv om det selvfølgelig er bra at Europa nå står sammen for flyktningene, er det tragisk at EU mener man bør ha forskjellig flyktningpolitikk ut fra hvor i verden du kommer fra. Ukraina-krisen har vist at EU kan stå sammen for flyktningene, og bare velger å la være.

En fordelingspolitikk som ikke fungerer

EUs rolle i internasjonal politikk er, ganske naturlig, å fremme medlemslandenes interesser. Det blir et problem når noen av verdens rikeste land går sammen og beskytter hverandres interesser. Handelsavtalene til EU med utviklingsland bidrar til en fordelingspolitikk som i beste fall ikke fungerer, og i verste fall minner om handelsmønsteret man hadde under kolonitiden. Og hvorfor er det slik?

Mye av dette bunner i rasisme, og det er nok også mye av opphavet til forskjellen i behandlingen av ukrainske og ikke-vestlige flyktninger. Medlemslandene ønsker å ta inn så få flyktninger fra utenfor Europa som mulig, og det er akkurat det EU tilrettelegger for. Flyktningpolitikken bærer også kraftig preg av at målet med EU er evig økonomisk vekst, og at flyktninger blir sett på som en utfordring opp mot det målet. Realiteten er at EU mener at den billigste flyktningen er en som drukner i Middelhavet.

Økonomiske hensyn settes foran klima

Også når det kommer til miljøpolitikk vil økonomiske hensyn alltid komme først slik EU fungerer. EU blir sett på som en forgjenger i internasjonal klimapolitikk, selv om de sminker klimaregnskapet, flytter utslipp og jobber for en mindre ambisiøs klimapolitikk internasjonalt. De som virkelig gjør en god jobb er noen få medlemsland, ikke EU i sin helhet.

EUs klimakvotesystem gjør at rike land kan kjøpe seg fri fra ansvaret om å kutte i utslipp. Når noen land kutter fjernes det ikke klimakvoter, og dermed blir det billigere for andre land å slippe ut CO2. Slik vil man aldri kutte mer i utslipp enn målet EU har satt seg. I tillegg blir de dyreste kuttene utsatt til sist, slik at man kommer til å få et kjempeproblem når de kuttene skal tas.

I tillegg er det i mange tilfeller EU selv som definerer hva som telles som klimaskadelig og ikke. Blant annet regner EU bioenergi som miljøvennlig, uansett om man har hugget ned skog for å produsere den, mens det nå skal stilles mye høyere krav til vannkraft, slik at det ikke nødvendigvis regnes som grønn investering.

Strukturelle problemer

Problemene med EU er strukturelle. EU vil aldri klare å løse de store samfunnsproblemene, eller være en god aktør internasjonalt, fordi fri flyt alltid vil gå foran alle andre hensyn.

Det vil aldri bli en god arbeidslivspolitikk så lenge det er begrensninger på reguleringer av arbeidslivet til arbeidsinnvandrere, det vil aldri bli en bærekraftig klimapolitikk, fordi økonomiske hensyn alltid vil settes foran, og det vil aldri bli en solidarisk handelspolitikk, fordi målet vil alltid være å tjene mest mulig på handelsavtaler, ikke at de skal være rettferdige.

Så lenge EUs mål er å fremme fri flyt vil det aldri bli en solidarisk aktør, hverken innad eller utover i resten av verden.

• Last ned Vett nr. 2 2022: Den store debatten
• Kjøp Vett-heftet i nettbutikken

Stort bilde i toppen: Frankie Rød i midten foran på bildet, sammen med Ungdom mot EUs sentralstyre. (Foto: Ungdom mot EU.)