– Helvete er et sted der barn drukner

Mange flyktninger ber om at vi skal fortelle deres historie, så det er det Kristina Quintano vil med denne boka. Hun ventet i årevis på at media skulle skrive om flyktningene, men siden det ble skrevet alt for lite tok hun saken i egne hender.  

Boka har fått det navnet fordi helvete er et sted der barn drukner, som Kristina selv har sagt. Dette er en bok som setter dype spor, og som gjør et inntrykk. Skildringene av de vakre øyene i middelhavet står i sterk kontrast til de grusomme hendelsene som beskrives i boka. 

Hun gjør det klart allerede i innledningen at boken kommer til å gå inn på hvordan EUs avtaler innvirker på ekte menneskes liv, og det kommer tydelig frem at mange av problemene flyktningene møter skyldes EUs politikk. 

Boka illustrerer tydelig at grusomheter i flyktningpolitikken er standarden, ikke unntaket.  

EUs felles politikk

Mange løfter frem EUs samarbeid og felles politikk som et viktig tiltak i flyktningpolitikken. Kristina gjør det imidlertid veldig tydelig i boka at det ikke gjelder på havet. Middelhavet er delt inn i forskjellige soner, og har du med noen fra en annen sone får du ikke gå i land. Mange mennesker har også omkommet som en konsekvens av at båten ikke får gå i land etter at de har blitt reddet.  

Å unngå å søke etter flyktninger er også en av EUs strategier. Sommeren 2018 ble alle redningsskip med flyktninger om bord satt i karantene av Malta. Mennesker med kompetanse på redning til havs måtte sitte og se på at flyktninger druknet, uten å kunne gjøre noe. Dette ble den dødeligste sommeren i middelhavet.  

Kristina skriver at hun deltok på en demonstrasjon, og ikke klarte å holde tårene tilbake når hun visste at mennesker druknet noen nautiske mil unna, mens noen av verdens beste redningsarbeidere var sammen med henne på demonstrasjonen. 

Kristina skriver også om flyktningleirene man blir plassert i når man kommer i land. Hun skriver om de forferdelige forholdene, og følelsene av å måtte sitte fast på ubestemt tid, ofte i årevis.  

Om en mann skriver hun «Han kom aldri ut av leiren i live; han var en av dem som valgte å selv avslutte livet bak murene i et land som var kjent for sin gjestfrihet.» 

Boken snakker også om menneskene som bor langs EUs yttergrense. Fiskere som for lengst har sluttet å spise fisken de selv fisker, etter at de alt for mange ganger har fått menneskelik, og ikke fisk i garnet.  

Kvinner og barn er mest utsatte

I boka trekker hun spesielt frem volden kvinner møter, og hvordan det europeiske samfunnet ikke klarer å ivareta dem. Kvinner som har blitt utsatt for gjentatte seksuelle overgrep på veien, ofte av tjenestemenn og politi, for så å måtte sitte i avhør med uniformerte tjenestemenn og politi, kvinner som brenner av seg fingeravtrykkene for å unnslippe sexslaveri og kvinner som nekter å slippe barna sine, til tross for at de har vært døde i timevis eller til og med flere dager. Kvinner og barn er mest utsatt av de på flukt.  

Og de lokale politikerne, som igjen og igjen har bønnfalt EU om hjelp, og om at resten av Europa skal ta sin del av ansvaret.  

Hun skriver at det verste med å være solidaritetsarbeider er at hun ikke har kunnet love en eneste en at det vil gå bra. 

«Jeg legger meg til en vane med å skrive unnskyld etter de oppdateringene der jeg melder om mennesker som drukner. Av og til vet jeg ikke om det er følgerne mine eller menneskene som har druknet jeg sier unnskyld til, men også de som følger oppdateringene, har begynt å svare med unnskyld, og sammen føles det som om dette er den eneste beklagelsen de druknede kommer til å få fra oss i Europa.» skriver hun. 

En annen konsekvens av EUs strenge flyktningpolitikk er at den har fått smuglernettverkene til å blusse opp. Mange på flukt kan ikke bevege seg lovlig over grenser, selv med pass og penger. Da må de benytte smuglere. 

Kristina har snakket med en som jobber med å finne folk som vil på båter. Når Kristina spør han om det er umoralsk å smugle mennesker svarer han «Du kommer fra et land som selger våpen til land i krig. Så nekter dere å ta i mot sivile som må flykte fra deres egne kuler mens dere påstår at dere hjelper dem der de er. Er ikke det langt mer umoralsk? Vi hjelper mennesker til en bedre framtid. Og vi må gjøre det med eget liv som innsats, med risiko for livstid i fengsel og liv på samvittigheten bare fordi Europa har laget en mur av grenser.»

Ekte menneskers historier

Mange av smuglerne er selv flyktninger, som prøver å samle penger til neste etappe av fluktruten. Menneskesmugling blir sett på som en kriminell handling mot en stat, ikke et menneske. Likevel blir smuglerne fremstilt som onde og skruppelløse mennesker, som vil tjene penger på mennesker i en sårbar situasjon, og flyktningene som hjelpeløse ofre. I boka utfordrer hun denne tanken, og viser frem at mange av smuglerne selv er ofre for systemet.  

Budbringeren fra helvete bruker ekte menneskers historier til å ta oss gjennom en jungel av lover og byråkrati. Jeg vil absolutt anbefale alle å lese boka, både på grunn av Kristinas sterke skildringer og vakre språk, og på grunn av de gripende historiene du får høre. Denne boka setter flyktningpolitikken i system, og forklarer måten politikken vi driver påvirker livene til ekte mennesker.  

Stort bilde i toppen: Boken Budbringeren fra Helvete beskriver flyktningers brutale historier. (Foto: Eric Masur, unsplash)