Historier om EUs historie
Interessante innføringsbøker i ulike måter å se EUs historie på fra en norsk historiker og en dansk ekspert på lobbyismen i Brussel.
Standpunkt 3-2022
- Denne bokomtalen kommer fra Standpunkt 3-2022.
Ganske tidlig i boken En kort introduksjon til EUs historie skriver Lise Rye om Norges tilknytning til EU gjennom EØS: «Kanskje forstod vi ikke fullt ut hva vi bega oss ut på da vi gjennom våre representanter på Stortinget ratifiserte EØS-avtalen i 1992. Kanskje var det for ubekvemt å ta den hele og store betydningen av EU-tilpasningen inn over oss og opp til debatt. Det kan vi ikke vite, men uavhengig av årsaken er konsekvensen den samme. Vi har et forhold til EU som er langt mer omfattende enn kunnskapen vår om det samme fenomenet.» Mange av Standpunkts lesere vil nok si seg enig i denne betraktningen. Selv om boken i hovedsak handler om EUs historie, er det stadige henvisninger til norsk EU-debatt i 1972, 1994 og nyere tid. Rye er professor i europeisk samtidshistorie ved NTNU. Hun skriver akademisk og drøftende, men uten å være tunglest eller kjedelig. Boken er på sitt beste når den beskriver prosessene rundt de største historiske hendelsene for EUs utvikling, og de interessene og aktørene som var i spill.
Bøker
Lise Rye
- En kort introduksjon til EUs historie
- Cappelen Damm Akademisk, 2022
- 156 sider
Kenneth Haar
- Kapitalens Europa. Lobbyisterne, konkurrencestaten og EU’s voksende demokratiske underskud
- Oplysningsforbundet Demokrati i Europa, 2022
- 208 sider
Fremtid eller fiasko
Boken er bygd opp etter tema, der inngangen er EUs selvbilder, eller EUs «fortellinger om seg selv» som Rye kaller det. Kapitlene handler blant annet om EU som et rettsfellesskap, det indre markedet, «fredsprosjektet», unionsbyggingen og EU som verdifellesskap. Rye er innom mange ulike faglige ståsteder, og har for eksempel en god drøfting av «mangler og muligheter» ved demokratiet i EU, men når hun skriver om demokrati er det overraskende at lobbyismen er fraværende som faktor. Strukturen reflekterer bokens hovedpoeng om at det ikke er én historie om EU, men flere. Som dette oppsummeres på bokens bakside: «Spørsmålet om hva EU er og hvordan EUs utvikling kan forklares vil gi ulike svar, avhengig av hvem du spør og hvilket perspektiv de legger til grunn. For noen er det et økonomisk samarbeid som har gått for langt, for andre er det et solidaritetsprosjekt som kommer til kort. Det er håpet om en bedre fremtid og en fullkommen fiasko, alt til samme tid.»
Konkurransestaten
Danske Kenneth Haar har i snart femten år arbeidet i Brussel for for Corporate Europe Observatory (CEO), en tankesmie som kartlegger lobbyismen opp mot EUs organer. I boken Kapitalens Europa beskriver han EUs nyere historie som utviklingen av en konkurransestat, «det vil si en stat som først og fremst skal fremskaffe de beste betingelser for virksomhetenes konkurranseevne» (min oversettelse fra dansk). Dermed er ikke andre hensyn som sysselsetting, sosial omfordeling eller miljø borte, men dette er «underordnet et konkurranseevneparadigme».
EU har fått en sosial søyle, vedtatt på et uformelt toppmøte i Gøteborg i november 2017, men boken påviser at det som dominerer er en markedsrettet, fleksibel arbeidskraft med svakere stillingsvern, svakere pensjonsordninger og svakere kollektive avtaler. Ifølge Haar er EU som en «dynamo» for nyliberalisme: «EU er den koordinerende instansen som i et komplisert samspill med det nasjonale nivået driver utviklingen av konkurransestaten fremover på begge nivå.»
Demokratisk underskudd
Det andre sentrale utviklingstrekket boken beskriver er et voksende demokratisk underskudd. Storselskapene legger inn millioner av euro til ulike lobbyister og tenketanker når deres interesser er i spill, og lykkes i stor grad med å sette dagsorden i EU-systemet: «… det egentlige spørsmålet» er ikke «om det er parlamentets høyre- eller venstrefløy som trekker det lengste strået, eller om det er Tyskland eller Frankrike som får sin vilje», skriver Haar. «Spørsmålet er snarere om det lykkes for de store virksomhetene på feltet å nå gjennom med deres krav eller forslag.» Det demokratiske underskuddet handler ikke bare om at EU-kommisjonen alene kan fremme lovforslag. Haar beskriver en «byråkratisering» av politikken og stor ulikhet i tilgangen til beslutningstagerne: «EU er ikke en plattform hvor alle interessegrupper har samme muligheter og spiller etter samme regelsett.» Haar skriver lett tilgjengelig dansk. Han inntar en tydeligere politisk posisjon enn Rye, men teksten har også grundige analyser.