EUs innvandringskrig

Skal produsenter av sikkerhetsteknologi avgjøre hvordan Europas yttergrenser sikres best?

Store deler av næringslivet i Europa er fortsatt halvt i svime etter et tiår med sosialt nedbrytende kutt-politikk. Men én bransje har gode tider. Det er den som lager utstyr for å hindre at fortvilte mennesker presser seg inn i Europa gjennom stadig mer motstandsdyktige yttergrenser.

Da har det betenkelige konsekvenser at EU lar den «sikkerhets-industrielle bransjen» avgjøre hvilken teknologi som skal overvåke grensene. Migranter og flyktninger ses på som trusler som må møtes med å militarisere grensekontrollen.

Denne militariseringen har gjort rustnings- og sikkerhetsbransjen til den store vinneren. Den har tvers i gjennom den langvarige stagnasjonskrisa hatt en årlig vekst på 8 prosent.

2015 var et sjokkår for flyktningpolitikken til EU. Fra da av var budskapet enkelt: Nå skal flyktningene holdes ute. Grensepolitiet i regi av Frontex er nå definert som EUs «grense- og kystvaktagentur» og økte budsjettet sitt med nærmere 70 prosent etter 2015 enda tallet på flyktninger da gikk kraftig ned.

Det står ikke på penger når det gjelder å holde flyktninger unna Europa. Med forskningsprogrammet «Sikre samfunn» skal EU drive fram en sikkerhetsindustri som med stadig mer avansert teknologi, alt fra radarsystemer, utvida video- og dataovervåking, varmesøkende kameraer og annen nattsynteknologi til automatisert gjenkjenning av ansikter og øyne – og droner som automatisk kan avsløre «mistenkelige» måter å bevege seg på til fots og bak rattet i en bil.

I EU bygges det skritt for skritt opp et ”offentlig-privat samarbeid” om et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten særlig offentlig oppmerksomhet og politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og det er mest symbolsk hver gang EU-parlamentet deltar.

Sammen med et titalls andre store sikkerhetsselskap styrer gigantkonsern som G4S og Finmeccanica utviklingen av den europeiske sikkerhetsteknologien – etter hvert uavhengig av politisk innblanding fra EU-organ eller regjeringer.

Finmeccanica er et italiensk konsern med 72 000 ansatte og virksomhet i 72 land. Konsernet driver med mye annet enn med forsvars- og sikkerhetsprodukter, men dominerer mye av debatten om sikkerhetsopplegget i EU.

Finmeccanica blir likevel en smågutt i forhold til verdens største sikkerhetskonsern G4S. Med sine 625 000 ansatte har G4S virksomhet i 120 land. Det har utallige datterselskap og holder blant annet oppsikt med grensa mellom USA og Mexico, USA-baser rundt om i verden og israelske bosettinger på Vestbredden.

Når sikkerhetsselskap gis langsiktige kontrakter, får selskapene et teknologisk forsprang som politikere ikke har uavhengige instanser til å overprøve. Utviklingen av ny teknologi blir derfor noe som politikerne bare må ta til etterretning. Da blir det vanskelig å komme med innvendinger dersom sikkerhetsteknologien skulle ha virkninger som er uheldige sosialt eller politisk.

Konsekvensen blir at det er produsentene av sikkerhetsteknologi som over tid definerer hvilke sikkerhetstjenester som trengs. At det virkelig skal gå sånn, sørger de største sikkerhetsprodusentene for ved effektiv lobbypåvirkning når det trengs.

Slik har produsentene klart å bidra til en grensepolitikk som sikrer at produktene deres kjøpes og brukes. Da er skrittet kort til å dyrke frykten for de sikkerhetstruslene som nettopp krever slikt grensevern. Kanskje også ved å ønske/skaffe seg politikere som ser for seg at slike trusler alt fins.

Det siste fins det alt klare indisier på. I 2003 la EU-kommisjonen opp til et storstilt arbeidsprogram for å avgjøre framtida for EUs sikkerhetsforskning. Jobben skulle gjøres av ei «Gruppe av Personligheter». De fleste av de 65 gruppemedlemmene hadde direkte tilknytning til sikkerhetsbransjen. Bare tre var medlemmer i EU-parlamentet.

Jo mer EU satser på stadig mer raffinert sikkerhetsteknologi, jo mer etterspørres den også av andre land. Og sikkerhetsbransjen rygger ikke når nye markeder frister – også i land hvor diktatorer får det tryggere med effektiv sikkerhetsteknologi

Mange av storkonserna innen sikkerhetsbransjen har et ekstra bein å stå på som våpenprodusent. Hva er da bedre enn å selge våpen til regimer som bruker dem til å drive tallet på flyktninger i været slik at behovet for grensekontroll øker?

Også i et lengre perspektiv er utsiktene lyse for sikkerhetsbransjen. Lite tyder på at det blir slutt på de krigene, de voldshandlingene og den ekstreme nøden som rammer mennesker helt fram til dørstokken til Europa. Skal de hindres i å forsere den dørstokken, beholder nok sikkerhetsbransjen markedene sine.

I EU-parlamentet var det flertall for å stoppe alt våpensalg til Saudi-Arabia, men det var ikke EU-rådet enig i. Det er i EU-rådet regjeringene møtes, og mange nok ville heller tjene på å selge våpen sjøl om det skulle øke strømmen av flyktninger fra Syria og Jemen.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene etter hvert kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult eller oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det langt.

Også trykt i Klassekampen lørdag 23. juni 2018 

Viktigste kilder:

  • Mats Akkerman: «Expanding the Fortress. The policies, the profiteers and the people shaped by EU’s border externalisation programme», Transnational Institute, May 2018
  • «Market Forces. The development of the EU security-industrial complex», Statewatch/TNI, 2017

reLATERT

Se alle arrangementer

Ungdom mot EU hjelper danske Folkebevægelsen mod EU

23. mai 2019

Fem unge norske EU-motstandere har tatt veien til Danmark for å føre kampanje for Folkebevægelsen mod EU.

Demokrati i skrustikka

23. mai 2019

For byråkratene i Brussel er høyrepopulistene en brysom, men samtidig svært velkommen, motstander. EU-systemet tar seg straks bedre ut mot en enda mørkere bakgrunn.

Europas valg

21. mai 2019

Ved hvert EU-parlamentsvalg siden 1979 har deltakelsen sunket. Vil man klare å snu trenden i vårens valg? Og hva vil skje med de store partiene, blir de ofre for økende EU-skepsis og misnøye? Svaret får vi om kort tid.

Nytt brexit-parti større enn konservative og Labour

20. mai 2019

Brexit Party leder i EU-parlamentsmålingene: – Brexit-partiet har som mål at resultatet av folkeavstemningen 23. juni 2016 skal respekteres, sier Helle Hagenau.

Danskene velger Norden foran EU

15. mai 2019

Et flertall av danskene fortrekker et nordisk forbund fremfor EU-medlemskapet, viser en ny undersøkelse. Den danske befolkningen sier også nei til en EU-hær.

Vett nr 2 2019: EU-guiden

14. mai 2019

Ny utgave av Nei til EUs innføringshefte om EU og Norges forhold til EU. Det du må vite på 48 sider.

– Verda er større enn EU. Bli med i Nei til EU du også

24. april 2019

– Nei til EU tar kampen for internasjonal solidaritet og derfor er jeg medlem i Nei til EU, sier Reidun Heggen.

Folder til vervekampanjen

12. april 2019

Last ned folder om offentlige tjenester, jernbanepakke 4, internasjonal solidaritet og fisk.

Presentasjoner fra rådsmøtet

09. april 2019

Her kan du laste ned presentasjonene fra Nei til EUs rådsmøte 6.–7. april 2019

En solidarisk handelspolitikk

08. april 2019

Det er stor enighet om at den beste måten å dra utviklingsland ut av fattigdom er å handle med dem. Samtidig er det ikke slik at all form for handel mellom Europa og utviklingsland har vært et gode for utviklingslandene.

Britenes folkeavstemning må respekteres!

08. april 2019

Storbritannia skal forlate Den europeiske union. Det var det 17,4 millioner briter stemte for 23. juni 2016. De ønsket å være herre i eget hus.

– Et solidarisk nei til EU

07. april 2019

– Solidaritet er det viktigste for meg og den viktigste grunnen for meg å være med i Nei til EU, sa Ungdom mot EU-leder Reidun Heggen i sin hilsen til Nei til EUs rådsmøte.