EUs innvandringskrig

Skal produsenter av sikkerhetsteknologi avgjøre hvordan Europas yttergrenser sikres best?

Store deler av næringslivet i Europa er fortsatt halvt i svime etter et tiår med sosialt nedbrytende kutt-politikk. Men én bransje har gode tider. Det er den som lager utstyr for å hindre at fortvilte mennesker presser seg inn i Europa gjennom stadig mer motstandsdyktige yttergrenser.

Da har det betenkelige konsekvenser at EU lar den «sikkerhets-industrielle bransjen» avgjøre hvilken teknologi som skal overvåke grensene. Migranter og flyktninger ses på som trusler som må møtes med å militarisere grensekontrollen.

Denne militariseringen har gjort rustnings- og sikkerhetsbransjen til den store vinneren. Den har tvers i gjennom den langvarige stagnasjonskrisa hatt en årlig vekst på 8 prosent.

2015 var et sjokkår for flyktningpolitikken til EU. Fra da av var budskapet enkelt: Nå skal flyktningene holdes ute. Grensepolitiet i regi av Frontex er nå definert som EUs «grense- og kystvaktagentur» og økte budsjettet sitt med nærmere 70 prosent etter 2015 enda tallet på flyktninger da gikk kraftig ned.

Det står ikke på penger når det gjelder å holde flyktninger unna Europa. Med forskningsprogrammet «Sikre samfunn» skal EU drive fram en sikkerhetsindustri som med stadig mer avansert teknologi, alt fra radarsystemer, utvida video- og dataovervåking, varmesøkende kameraer og annen nattsynteknologi til automatisert gjenkjenning av ansikter og øyne – og droner som automatisk kan avsløre «mistenkelige» måter å bevege seg på til fots og bak rattet i en bil.

I EU bygges det skritt for skritt opp et ”offentlig-privat samarbeid” om et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten særlig offentlig oppmerksomhet og politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og det er mest symbolsk hver gang EU-parlamentet deltar.

Sammen med et titalls andre store sikkerhetsselskap styrer gigantkonsern som G4S og Finmeccanica utviklingen av den europeiske sikkerhetsteknologien – etter hvert uavhengig av politisk innblanding fra EU-organ eller regjeringer.

Finmeccanica er et italiensk konsern med 72 000 ansatte og virksomhet i 72 land. Konsernet driver med mye annet enn med forsvars- og sikkerhetsprodukter, men dominerer mye av debatten om sikkerhetsopplegget i EU.

Finmeccanica blir likevel en smågutt i forhold til verdens største sikkerhetskonsern G4S. Med sine 625 000 ansatte har G4S virksomhet i 120 land. Det har utallige datterselskap og holder blant annet oppsikt med grensa mellom USA og Mexico, USA-baser rundt om i verden og israelske bosettinger på Vestbredden.

Når sikkerhetsselskap gis langsiktige kontrakter, får selskapene et teknologisk forsprang som politikere ikke har uavhengige instanser til å overprøve. Utviklingen av ny teknologi blir derfor noe som politikerne bare må ta til etterretning. Da blir det vanskelig å komme med innvendinger dersom sikkerhetsteknologien skulle ha virkninger som er uheldige sosialt eller politisk.

Konsekvensen blir at det er produsentene av sikkerhetsteknologi som over tid definerer hvilke sikkerhetstjenester som trengs. At det virkelig skal gå sånn, sørger de største sikkerhetsprodusentene for ved effektiv lobbypåvirkning når det trengs.

Slik har produsentene klart å bidra til en grensepolitikk som sikrer at produktene deres kjøpes og brukes. Da er skrittet kort til å dyrke frykten for de sikkerhetstruslene som nettopp krever slikt grensevern. Kanskje også ved å ønske/skaffe seg politikere som ser for seg at slike trusler alt fins.

Det siste fins det alt klare indisier på. I 2003 la EU-kommisjonen opp til et storstilt arbeidsprogram for å avgjøre framtida for EUs sikkerhetsforskning. Jobben skulle gjøres av ei «Gruppe av Personligheter». De fleste av de 65 gruppemedlemmene hadde direkte tilknytning til sikkerhetsbransjen. Bare tre var medlemmer i EU-parlamentet.

Jo mer EU satser på stadig mer raffinert sikkerhetsteknologi, jo mer etterspørres den også av andre land. Og sikkerhetsbransjen rygger ikke når nye markeder frister – også i land hvor diktatorer får det tryggere med effektiv sikkerhetsteknologi

Mange av storkonserna innen sikkerhetsbransjen har et ekstra bein å stå på som våpenprodusent. Hva er da bedre enn å selge våpen til regimer som bruker dem til å drive tallet på flyktninger i været slik at behovet for grensekontroll øker?

Også i et lengre perspektiv er utsiktene lyse for sikkerhetsbransjen. Lite tyder på at det blir slutt på de krigene, de voldshandlingene og den ekstreme nøden som rammer mennesker helt fram til dørstokken til Europa. Skal de hindres i å forsere den dørstokken, beholder nok sikkerhetsbransjen markedene sine.

I EU-parlamentet var det flertall for å stoppe alt våpensalg til Saudi-Arabia, men det var ikke EU-rådet enig i. Det er i EU-rådet regjeringene møtes, og mange nok ville heller tjene på å selge våpen sjøl om det skulle øke strømmen av flyktninger fra Syria og Jemen.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene etter hvert kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult eller oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det langt.

Også trykt i Klassekampen lørdag 23. juni 2018 

Viktigste kilder:

  • Mats Akkerman: «Expanding the Fortress. The policies, the profiteers and the people shaped by EU’s border externalisation programme», Transnational Institute, May 2018
  • «Market Forces. The development of the EU security-industrial complex», Statewatch/TNI, 2017

reLATERT

Se alle arrangementer

Mye mer ACER

13. juli 2019

Sommerens skumleste oppfølger er EUs Energipakke 4.

Nye oppgaver for ACER

28. juni 2019

Den nye ACER-forordningen gir EUs energibyrå rett til å etablere egne lokalkontor for oppfølging av EUs planer og regler i medlemslandene.

Strømmen styres av EU

25. juni 2019

Det reviderte elektrisitetsdirektivet, som er del av EUs nye energipakke 4, fjerner all tvil: strømmen styres av EU.

Flyktningkrisen krever globale løsninger

20. juni 2019

I dag er det den internasjonale flyktningdagen. Da er det helt på sin plass å snakke om flyktningers situasjon i EU i dag. Flyktninger blir holdt igjen i Tyrkia og Libya, og EU gjør alt de kan for å få sendt dem tilbske til de krigsherjede landene de har flytte fra.

En sosial pilar i EU?

19. juni 2019

Halvannet år er gått siden EU lanserte den europeiske pilaren for sosiale rettigheter på toppmøtet i Gøteborg. Har forventningene blitt innfridd? Eller kommer det sosiale spørsmålet til å forbli en verkebyll for unionen, seks tiår etter at det første gang ble satt på dagsorden?

Mellem tar seg friheter

13. juni 2019

EUs såkalte friheter er ikke våre friheter. EUs fire friheter handler om å skape verdens mest konkurransedyktige region.

EU-valg i Norge og EU

31. mai 2019

EU-valget sist helg ga et EU-parlament med sterkere polarisering og fragmentering, men først og fremst en større usikkerhet om veien videre for EU.

Strasbourg stempelstasjon

29. mai 2019

Det nye EU-parlamentet vil ikke bremse integrasjonen. Det bærer bud om mer konflikt i unionen.

Det markedsliberale overtaket i EU og EØS

29. mai 2019

Da europeiske sosialdemokrater gjorde EU-traktater til de herskende tankene.

Svenskene vil heller ha nordisk forbund enn EU

29. mai 2019

Et flertall av svenskene foretrekker et nordisk forbund fremfor EU-medlemskapet, viser en ny undersøkelse.

Etter valget: Et sterkt splittet EU-parlament

27. mai 2019

– The Brexit Party er det største enkeltpartiet i det nyvalgte EU-parlamentet.

EU-parlament uten innflytelse?

24. mai 2019

Er EU-parlamentet en åpen arena for politisk interessekamp? EU-traktatene setter markante rammer for politikken.