EUs innvandringskrig

Skal produsenter av sikkerhetsteknologi avgjøre hvordan Europas yttergrenser sikres best?

Store deler av næringslivet i Europa er fortsatt halvt i svime etter et tiår med sosialt nedbrytende kutt-politikk. Men én bransje har gode tider. Det er den som lager utstyr for å hindre at fortvilte mennesker presser seg inn i Europa gjennom stadig mer motstandsdyktige yttergrenser.

Da har det betenkelige konsekvenser at EU lar den «sikkerhets-industrielle bransjen» avgjøre hvilken teknologi som skal overvåke grensene. Migranter og flyktninger ses på som trusler som må møtes med å militarisere grensekontrollen.

Denne militariseringen har gjort rustnings- og sikkerhetsbransjen til den store vinneren. Den har tvers i gjennom den langvarige stagnasjonskrisa hatt en årlig vekst på 8 prosent.

2015 var et sjokkår for flyktningpolitikken til EU. Fra da av var budskapet enkelt: Nå skal flyktningene holdes ute. Grensepolitiet i regi av Frontex er nå definert som EUs «grense- og kystvaktagentur» og økte budsjettet sitt med nærmere 70 prosent etter 2015 enda tallet på flyktninger da gikk kraftig ned.

Det står ikke på penger når det gjelder å holde flyktninger unna Europa. Med forskningsprogrammet «Sikre samfunn» skal EU drive fram en sikkerhetsindustri som med stadig mer avansert teknologi, alt fra radarsystemer, utvida video- og dataovervåking, varmesøkende kameraer og annen nattsynteknologi til automatisert gjenkjenning av ansikter og øyne – og droner som automatisk kan avsløre «mistenkelige» måter å bevege seg på til fots og bak rattet i en bil.

I EU bygges det skritt for skritt opp et ”offentlig-privat samarbeid” om et slikt høyteknologisk overvåkingssystem. Det meste har skjedd uten særlig offentlig oppmerksomhet og politisk debatt. De nasjonale parlamentene er ikke trukket inn, og det er mest symbolsk hver gang EU-parlamentet deltar.

Sammen med et titalls andre store sikkerhetsselskap styrer gigantkonsern som G4S og Finmeccanica utviklingen av den europeiske sikkerhetsteknologien – etter hvert uavhengig av politisk innblanding fra EU-organ eller regjeringer.

Finmeccanica er et italiensk konsern med 72 000 ansatte og virksomhet i 72 land. Konsernet driver med mye annet enn med forsvars- og sikkerhetsprodukter, men dominerer mye av debatten om sikkerhetsopplegget i EU.

Finmeccanica blir likevel en smågutt i forhold til verdens største sikkerhetskonsern G4S. Med sine 625 000 ansatte har G4S virksomhet i 120 land. Det har utallige datterselskap og holder blant annet oppsikt med grensa mellom USA og Mexico, USA-baser rundt om i verden og israelske bosettinger på Vestbredden.

Når sikkerhetsselskap gis langsiktige kontrakter, får selskapene et teknologisk forsprang som politikere ikke har uavhengige instanser til å overprøve. Utviklingen av ny teknologi blir derfor noe som politikerne bare må ta til etterretning. Da blir det vanskelig å komme med innvendinger dersom sikkerhetsteknologien skulle ha virkninger som er uheldige sosialt eller politisk.

Konsekvensen blir at det er produsentene av sikkerhetsteknologi som over tid definerer hvilke sikkerhetstjenester som trengs. At det virkelig skal gå sånn, sørger de største sikkerhetsprodusentene for ved effektiv lobbypåvirkning når det trengs.

Slik har produsentene klart å bidra til en grensepolitikk som sikrer at produktene deres kjøpes og brukes. Da er skrittet kort til å dyrke frykten for de sikkerhetstruslene som nettopp krever slikt grensevern. Kanskje også ved å ønske/skaffe seg politikere som ser for seg at slike trusler alt fins.

Det siste fins det alt klare indisier på. I 2003 la EU-kommisjonen opp til et storstilt arbeidsprogram for å avgjøre framtida for EUs sikkerhetsforskning. Jobben skulle gjøres av ei «Gruppe av Personligheter». De fleste av de 65 gruppemedlemmene hadde direkte tilknytning til sikkerhetsbransjen. Bare tre var medlemmer i EU-parlamentet.

Jo mer EU satser på stadig mer raffinert sikkerhetsteknologi, jo mer etterspørres den også av andre land. Og sikkerhetsbransjen rygger ikke når nye markeder frister – også i land hvor diktatorer får det tryggere med effektiv sikkerhetsteknologi

Mange av storkonserna innen sikkerhetsbransjen har et ekstra bein å stå på som våpenprodusent. Hva er da bedre enn å selge våpen til regimer som bruker dem til å drive tallet på flyktninger i været slik at behovet for grensekontroll øker?

Også i et lengre perspektiv er utsiktene lyse for sikkerhetsbransjen. Lite tyder på at det blir slutt på de krigene, de voldshandlingene og den ekstreme nøden som rammer mennesker helt fram til dørstokken til Europa. Skal de hindres i å forsere den dørstokken, beholder nok sikkerhetsbransjen markedene sine.

I EU-parlamentet var det flertall for å stoppe alt våpensalg til Saudi-Arabia, men det var ikke EU-rådet enig i. Det er i EU-rådet regjeringene møtes, og mange nok ville heller tjene på å selge våpen sjøl om det skulle øke strømmen av flyktninger fra Syria og Jemen.

Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene etter hvert kan bli uimotståelig. Enhver akutt krise, enten i form av krig, sult eller oversvømmelser, kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

En ”Festning Europa” med mest mulig ugjennomtrengelige grenser er naturligvis bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet for verdige liv overalt på kloden er den eneste langsiktige løsningen. Dit er det langt.

Også trykt i Klassekampen lørdag 23. juni 2018 

Viktigste kilder:

  • Mats Akkerman: «Expanding the Fortress. The policies, the profiteers and the people shaped by EU’s border externalisation programme», Transnational Institute, May 2018
  • «Market Forces. The development of the EU security-industrial complex», Statewatch/TNI, 2017

reLATERT

Se alle arrangementer

Har Ukrainakrigen vist at Norge nå må bli medlem av EU? 

21. april 2022

EU er fortsatt ikke en union på militærets område. Det er ikke EU, men de enkelte EU-land som avgjør både våpenforsyninger og hjelp til flyktninger.

Nytt styre i Møre og Romsdal Nei til EU

11. april 2022

Jan David Anti er valgt til ny leder i Møre og Romsdal Nei til EU. Han er bygningsarbeider, opprinnelig fra Karasjok, men nå bosatt i Kristiansund.

Kompasskurs for ei supermakt

31. mars 2022

EU må lære seg å bruke maktspråk, sier unionens «utenriksminister» Josep Borrell.

Solidaritet og suverenitet er universelle prinsipper 

30. mars 2022

Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte 26.–27. mars 2022

EU eller Europa

28. mars 2022

Trenger vi en ny EU-debatt når Europa blør?

Bør utrede alternativer til EØS og EU

16. mars 2022

Krigen i Ukraina forårsaker ikke bare ødeleggelse og død, den gir også voldsomme politiske ringvirkninger over hele det europeiske kontinentet.

Ukraina og EUs stormaktdrømmer

16. mars 2022

Russlands invasjon av Ukraina har satt rakettfart på EUs planer for å bli en mer jevnbyrdig militær stormakt. Det gir dårlige utsikter for et mer fredelig Europa.

Solidaritet med det ukrainske folk 

10. mars 2022

Nei til EU engasjerer seg normalt ikke i bredere sikkerhetspolitiske spørsmål. Våre medlemmer har mange meninger om det. Men akkurat nå handler det om å støtte det ukrainske folk og få slutt på krigen. 

Solidaritet med det ukrainske folk

28. feb. 2022

Nei til EU fordømmer Russlands angrep på Ukraina, som er en grov krenkelse av landets suverenitet og folkeretten. Ethvert land har rett til å leve innenfor trygge grenser og bestemme sin egen skjebne.  

EU-frykt for å miste kontroll i Afrika

17. feb. 2022

EU møter skarp konkurranse fra rivaler som Russland, USA, Kina, Storbritannia og Tyrkia. Alle vil ha en porsjon av Afrika.

Mer enn en mynt

31. jan. 2022

20 år etter at euroen erstattet franc og pesetas, står EU-mynten foran en ny krise.

Unionen i venstre speil 

20. okt. 2021

Ennå mangler det viktigste for at venstresiden kan bli til en kraft i det europeiske unionsprosjektet