EUs trege vaksinestrategi

Mens vaksinene ruller ut i milliontall i land som Storbritannia, USA, Canada og Israel, går utviklingen sakte i EU. Innbyggerne i EU, samt Norge, vil sannsynligvis måtte belage seg på enn mer langvarig korona-nedstengning enn andre vestlige land. En av grunnene til det er at unionen har gjort noen svært spesielle prioriteringer i forhandlingene med vaksine-selskapene.

EU har forhandlet frem en løsning med vaksineselskapene Pfizer og Biontech hvor vaksineselskapene, heller enn de enkelte statene, står juridisk ansvarlige for eventuelle bivirkninger ved vaksinene. I et scenario hvor de utviklede vaksinene viser seg å ikke ha ønsket effekt, eller medfører alvorlige bivirkninger, vil EU-borgere med andre ord ha krav på erstatning fra produsenten. Statene går fri.

Det betyr at statene slipper å ta økonomisk risiko når de starter vaksineringen. Risikoen er flyttet over på selskapene. I utgangspunktet høres ikke det så veldig dumt ut. Baksiden av medaljen er at man med en slik tilnærming gjør det europeiske markedet mindre lukrativt for selskapene.

At man påfører selskapene den potensielle framtidige kostnaden med å kompensere for eventuelle feil leder til to ting. Mens deler av kostnaden bakes inn i prisen selskapene krever for å selge en vaksine, tas resten ut i form av at selskapene selger færre vaksiner til det europeiske markedet. Det blir mer å hente på å satse på landene hvor statene har gått med på å ta deler av, eller hele, risikoen selv. Begge deler medfører en stor kostnad for folks liv, helse, og økonomi i Europa.

Det EU i praksis har betalt for er en forsikringsordning. De går med på å ta en stor kostnad i dag, hovedsakelig i form av forlenget nedstengning, og flere korona-dødsfall. Til gjengjeld har man forskanset seg mot å betale ut eventuelle kompensasjoner i fremtiden.

Det er gode grunner til at stater sjelden kjøper forsikringer. Stater har nok eiendeler, investeringer, og risikofaktorer til at risikoen forbundet med hver enkelt investering blir «diversifisert bort». På den måten blir stater så å si risikonøytrale. De blir sitt eget «forsikringsselskap».

Da Notre-Dame brant, eller da Helge Ingstad sank, var det flere som raljerte over at disse burde ha vært forsikret. Men dersom stater skulle betalt diverse selskaper for å dekke kostnadene med alle uforutsette tap, ville dette blitt et tapsprosjekt for staten.
Vi ville overført større årlige beløp til selskapene enn vi ville fått igjen hver gang det dukket opp en uforutsett kostnad.

«EU flytter risikoen fra stater til selskaper. Det er hinsides enhver logikk.»
Likevel har EU altså valgt å kjøpe en forsikring, i stedet for å kjøpe vaksiner. Å kjøpe en forsikring er i praksis å betale noen for å ta risikoen for deg. Jeg betaler en forsikringspremie som er høyere enn hva jeg forventer å få tilbake, men flytter til gjengjeld risikoen fra meg selv, som er risikoavert, til et forsikringsselskap som er store nok til at de er tilnærmet risikonøytrale.

Når EU betaler for at vaksineselskapene skal ta risikoen med eventuelle bivirkninger flytter de risikoen fra risikonøytrale stater, til risikoaverte selskaper. Det er hinsides enhver logikk. I kroner og øre er vaksineselskapene villige til å betale mer for å slippe risiko enn hva statene er villige til.

Et av argumentene for denne løsningen er at det gir vaksineselskapene gode insentiver til å være varsomme med å rulle ut vaksiner de ikke er sikre på at er trygge. Hadde man gjort det klart idet vaksinene utvikles og testes, at selskapene står juridisk ansvarlige for eventuelle feil og ettervirkninger, ville selskapene brukt lengre tid på å teste den ut. Det er ikke opplagt at en slik tilnærming ville vært bedre. Hvordan man skal vekte kostnaden med utsatt vaksinering opp mot kostnaden forbundet med risiko for feil er ikke åpenbart.
Denne avveiningener imidlertid ikke relevant når man først er i den situasjonen at man har en vaksine som man er enig i at bør rulles ut på markedet i et så stort omfang som mulig. Vaksinene som nå rulles ut er grundig testet.

Selv om man aldri kan utelukke 100 prosent at den kan ha bivirkninger for noen, er dette lite sannsynlig. Kostnaden ved å avvente er større enn kostnaden ved å sette i gang.
Konsekvensen av EUs linje der vi er nå, vil være at massevaksineringen forsinkes. Det er en stor pris å betale for muligheten til å spare noen kroner på å unngå eventuelle søksmål i fremtiden.

Norge følger den samme linja som EU. Hadde vi gått noen uker tilbake i tid ville det kanskje vært et alternativ å gjøre som Tyskland, altså å bryte med unionen og forhandle på eget initiativ for å få fortgang, men jeg er usikker på om det er et alternativ nå.

Det ligger uansett noen fordeler i å forhandle som en stor bolk, så det er ikke opplagt at det ville vært gunstig for Norge å bryte.

Kronikken har vært trykt i Klassekampen 2. februar 2021. Gjengitt med forfatterens tilltatelse.