EUs trege vaksinestrategi

EU har i praksis kjøpt en forsikring i stedet for vaksiner. Konsekvensen er at massevaksineringen forsinkes.

Mens vaksinene ruller ut i milliontall i land som Storbritannia, USA, Canada og Israel, går utviklingen sakte i EU. Innbyggerne i EU, samt Norge, vil sannsynligvis måtte belage seg på enn mer langvarig korona-nedstengning enn andre vestlige land. En av grunnene til det er at unionen har gjort noen svært spesielle prioriteringer i forhandlingene med vaksine-selskapene.

EU har forhandlet frem en løsning med vaksineselskapene Pfizer og Biontech hvor vaksineselskapene, heller enn de enkelte statene, står juridisk ansvarlige for eventuelle bivirkninger ved vaksinene. I et scenario hvor de utviklede vaksinene viser seg å ikke ha ønsket effekt, eller medfører alvorlige bivirkninger, vil EU-borgere med andre ord ha krav på erstatning fra produsenten. Statene går fri.

Det betyr at statene slipper å ta økonomisk risiko når de starter vaksineringen. Risikoen er flyttet over på selskapene. I utgangspunktet høres ikke det så veldig dumt ut. Baksiden av medaljen er at man med en slik tilnærming gjør det europeiske markedet mindre lukrativt for selskapene.

At man påfører selskapene den potensielle framtidige kostnaden med å kompensere for eventuelle feil leder til to ting. Mens deler av kostnaden bakes inn i prisen selskapene krever for å selge en vaksine, tas resten ut i form av at selskapene selger færre vaksiner til det europeiske markedet. Det blir mer å hente på å satse på landene hvor statene har gått med på å ta deler av, eller hele, risikoen selv. Begge deler medfører en stor kostnad for folks liv, helse, og økonomi i Europa.

Det EU i praksis har betalt for er en forsikringsordning. De går med på å ta en stor kostnad i dag, hovedsakelig i form av forlenget nedstengning, og flere korona-dødsfall. Til gjengjeld har man forskanset seg mot å betale ut eventuelle kompensasjoner i fremtiden.

Det er gode grunner til at stater sjelden kjøper forsikringer. Stater har nok eiendeler, investeringer, og risikofaktorer til at risikoen forbundet med hver enkelt investering blir «diversifisert bort». På den måten blir stater så å si risikonøytrale. De blir sitt eget «forsikringsselskap».

Da Notre-Dame brant, eller da Helge Ingstad sank, var det flere som raljerte over at disse burde ha vært forsikret. Men dersom stater skulle betalt diverse selskaper for å dekke kostnadene med alle uforutsette tap, ville dette blitt et tapsprosjekt for staten.
Vi ville overført større årlige beløp til selskapene enn vi ville fått igjen hver gang det dukket opp en uforutsett kostnad.

«EU flytter risikoen fra stater til selskaper. Det er hinsides enhver logikk.»
Likevel har EU altså valgt å kjøpe en forsikring, i stedet for å kjøpe vaksiner. Å kjøpe en forsikring er i praksis å betale noen for å ta risikoen for deg. Jeg betaler en forsikringspremie som er høyere enn hva jeg forventer å få tilbake, men flytter til gjengjeld risikoen fra meg selv, som er risikoavert, til et forsikringsselskap som er store nok til at de er tilnærmet risikonøytrale.

Når EU betaler for at vaksineselskapene skal ta risikoen med eventuelle bivirkninger flytter de risikoen fra risikonøytrale stater, til risikoaverte selskaper. Det er hinsides enhver logikk. I kroner og øre er vaksineselskapene villige til å betale mer for å slippe risiko enn hva statene er villige til.

Et av argumentene for denne løsningen er at det gir vaksineselskapene gode insentiver til å være varsomme med å rulle ut vaksiner de ikke er sikre på at er trygge. Hadde man gjort det klart idet vaksinene utvikles og testes, at selskapene står juridisk ansvarlige for eventuelle feil og ettervirkninger, ville selskapene brukt lengre tid på å teste den ut. Det er ikke opplagt at en slik tilnærming ville vært bedre. Hvordan man skal vekte kostnaden med utsatt vaksinering opp mot kostnaden forbundet med risiko for feil er ikke åpenbart.
Denne avveiningener imidlertid ikke relevant når man først er i den situasjonen at man har en vaksine som man er enig i at bør rulles ut på markedet i et så stort omfang som mulig. Vaksinene som nå rulles ut er grundig testet.

Selv om man aldri kan utelukke 100 prosent at den kan ha bivirkninger for noen, er dette lite sannsynlig. Kostnaden ved å avvente er større enn kostnaden ved å sette i gang.
Konsekvensen av EUs linje der vi er nå, vil være at massevaksineringen forsinkes. Det er en stor pris å betale for muligheten til å spare noen kroner på å unngå eventuelle søksmål i fremtiden.

Norge følger den samme linja som EU. Hadde vi gått noen uker tilbake i tid ville det kanskje vært et alternativ å gjøre som Tyskland, altså å bryte med unionen og forhandle på eget initiativ for å få fortgang, men jeg er usikker på om det er et alternativ nå.

Det ligger uansett noen fordeler i å forhandle som en stor bolk, så det er ikke opplagt at det ville vært gunstig for Norge å bryte.

Kronikken har vært trykt i Klassekampen 2. februar 2021. Gjengitt med forfatterens tilltatelse.

reLATERT

Se alle arrangementer

Beredskapen som forsvant med EØS

24. aug. 2023

Svekker eller styrker EØS-avtalen vår nasjonale beredskap? Det meste tilsier at den har blitt en sovepute for mangelfull beredskap og forsyningssikkerhet.

Ny runde med nedskjæringspolitikk i EU

31. mai 2023

EU vil stramme inn budsjettreglene. Det vil bety dramatiske kutt i velferden, også i velstående Tyskland.

Hull i handlingsrommet

30. mai 2023

Hvorfor skal en 30 år gammel EØS-avtale hindre billigere tannlege for 25-åringene?

Euro i dyrtid

05. des. 2022

Halvparten av EU-borgerne frykter for egen økonomi i prisgaloppen. Gir euroen en vei ut av krisen eller gjør fellesmynten vondt verre?

EU-regler for dyr og mat: EØS-avtalen plager oss

09. juni 2022

Mer bruk av antibiotika og kasting av gode egg kan bli resultatet av nye mat- og dyreregler på veg fra EU.

30 år med indre marked 

12. mai 2022

Når markedsliberalismen overbelaster velferdspolitikken 

En tapt sak (?) 

09. april 2021

I EU-kampen for 30 år siden var kampen mot narkotika og mot mer liberal narkotikapolitikk et relativt sentralt argument på nei-sida. Det er det kanskje ikke lenger. 

En kur for alt

01. mars 2021

EUs nye helseunion kommer med alvorlige bivirkninger.

Haleheng-strategien

02. feb. 2021

- EUs tafatte håndtering av koronapandemien i den innledende fasen burde fått regjeringen til å tenke seg om to ganger før Norge klistret seg fast til EU for vaksineanskaffelser, skriver dr.med. Astor Reigstad.

Nei, det er ikke EU som redder oss fra koronaviruset

27. nov. 2020

Det er Verdens helseorganisasjon (WHO) som gir rammeverket for internasjonal fordeling av koronavaksine. EU kan i verste fall gjøre tilgangen vanskeligere.

ESA bringer norsk helselovgivning inn for EFTA-domstolen

07. okt. 2020

Skal hver enkelt på egen hånd bestille dyr behandling i andre EU-land uten forhåndsgodkjennelse av det norske helsevesenet? Og kreve at det meste dekkes av vårt helsevesen?

Suverene nasjonalstater i et forpliktende internasjonalt samarbeid

08. juli 2020

God kriseberedskap er suverene nasjonalstater i et forpliktende, forutsigbart og solidarisk internasjonalt samarbeid.