Forledende og forfeilet forsøk på forskuttering av EUs fjerde jernbanepakke

Dette påfallende hastverket er et tvilsomt forsøk på å bondefange Stortinget. Med sin argumentasjon demonstrerer departementet samtidig at det er problemfritt for Norge å tilpasse vårt eget regelverk til det vi ønsker å ta inn av EUs felleseuropeiske tekniske bestemmelser, uten at disse bestemmelsene behøver å låses til ordlyden i lignende regelverk som inngår i EUs fjerde jernbanepakke.

Nei til EU har avgitt en høringsuttalelse som kan leses i sin helhet nedenfor.

Utkast til ny jernbaneforskrift m.v. –  høringssvar fra Nei til EU 

Nei til EU viser til høring angående utkast til ny jernbaneforskrift og ny forskrift om sikkerhet og tekniske forhold ved jernbanen, og endringer i forskrift om gjennomføring av kollektivtransportforordningen, med høringsfrist 25.09.20.

Nei til EU har merknader til forskriftforslagene, som er ledd i en førtidig implementering av EUs fjerde jernbanepakke. 

«En førtidig nasjonal gjennomføring»

I sitt høringsnotat argumenterer departementet for en «førtidig nasjonal gjennomføring» av vesentlige deler av regelverket som er nødvendig for å gjennomføre EUs fjerde jernbanepakke, allerede før Stortinget avgjør eventuell tilslutning til direktivene og forordningene som inngår i jernbanepakken. Med sine forslag søker departementet å foregripe, og dermed også påvirke, Stortingets behanding av EUs fjerde jernbanepakke i form av lov- og samtykkeproposisjon 101 LS (2019-2020).

Departementet skriver: «Norske jernbaneaktører har allerede etablert rutiner, prosedyrer og sikkerhetsstyringssystemer i henhold til regler som er tatt inn i EØS-avtalen. Etter departementets syn vil en førtidig nasjonal gjennomføring av de nye reglene bidra til å gjøre det enklere for norske aktører og myndigheter å oppfylle sine forpliktelser og utføre sine oppgaver etter eksisterende EØS-regler på dette området, så lenge myndighetsoverføringen ikke foregripes. Dette vil derfor ikke føre til at Norge bryter med eksisterende forpliktelser etter EØS-avtalen.» (Høringsnotatet, side 8.)

Tilpasningen til et felles europeisk jernbaneområde, med anbudskonkurranse som hovedregel og fri tilgang til infrastruktur er i stor grad allerede gjennomført i og med regjeringens jernbanereform. Departementet viser til at «Innholdet i direktiv 2012/34/EU ble gjennomført i norsk rett ved lovendringene som går frem av Prop. 8 L (2016-2017) og tilhørende forskriftsbestemmelser i jernbaneforskriften». Videre at «de nåværende tekniske og sikkerhetsmessige kravene til jernbaneprodukter og jernbanevirksomheter blir i hovedsak videreført». 

Disse påpekningene stiller departementets ønske om hasteinnføring av nye forskrifter i et underlig lys. Hvor er behovet for dette hvis tilpasningene i stor grad allerede er gjennomført?

Høringsnotatet legger opp til å forskuttere Stortingets behandling av EUs fjerde jernbanepakke m.m. som ligger i Prop.101 LS (2019-2020), fremlagt 7. mai d.å. 

«Direktetildeling blir i praksis umulig»

På flere områder blir mulige negative konsekvenser av forskriftsendringene underkommunisert. Den frie etableringsretten for persontogtjenester innenlands som følger av eventuell norsk aksept av endringsdirektiv 2016/2370 innebærer at selskaper kan søke om trafikkeringsrett også der hvor det allerede foreligger en offentlig kontrakt hvor en operatør er tildelt enerett, såkalt konkurranse på sporet. EU-kommisjonen har fastsatt regler om dette i gjennomføringsforordning 2018/1795 (art. 6), en av de mange rettsaktene som er foreslått tatt inn i EØS-avtalen. Infrastrukturforvalter og Statens jernbanetilsyn som markedsovervåkingsorgan kan få store utfordringer når de skal vurdere om kapasiteten er sprengt eller fører til «økonomisk ubalanse» uten at dette hevdes å være diskriminerende tiltak. I den grad de normale prioriteringslistene for ulike typer trafikk fravikes, kan dette innebære nye forstyrrelser på banenettet.

Særdeles alvorlig er det at departementet ønsker å innføre en forskriftskopi av forordning 2016/2338, en av de mest sentrale rettsaktene for konkurranseutsetting av innenlands persontrafikk, før Stortinget tar stilling til de øvrige direktivene og forordningene som inngår i fjerde jernbanepakke. Forskriften gir klare føringer for hele den såkalte markedspilaren i EUs jernbanepakke. 

Forskriften vil gjøre direktetildeling umulig på praktisk talt hele det norske jernbanenettet, med noen svært få unntak. Grenseverdiene for togkilometer, kontraktssum, samt bevisbyrden for at en direktetildeling vil føre til bedre ytelse, punktlighet, pris og kvalitet enn åpen anbudskonkurranse, utelukker i realiteten direktetildelinger i andre tilfeller enn ved konkurser, fravær av kommersielle interessenter eller helt ekstraordinære situasjoner. 

«Brudd på normal framgangsmåte»

Det legges videre opp til et brudd med normal fremgangsmåte ved at Norge gjennomfører reglene selv om EØS-komitébeslutningene ikke foreligger eller har trådt i kraft. Dette bidrar til større, ikke mindre, uklarhet i og med at reglene i EUs fjerde jernbanepakke ikke er rettskraftige. Det vil oppstå et vakuum fordi det for aktører vil være uklart om Jernbanedirektoratet fortsatt har full styringsrett ved tildelinger, eller om tildelinger kan påklages til ESA. På samme måte er det uklart  hvordan aktører skal forholde seg til EUs jernbanebyrå som regelforvalter og sikkerhetsmyndighet. Dette fordi departementet i forslaget til forskrift om sikkerhet og tekniske forhold ved jernbanen vil la § 6 om Byråets (ERA) myndighet være en sovende paragraf inntil ERA-forordningen og resten av EUs jernbanepakke er rettskraftig og innlemmet i EØS-avtalen.

I likhet med Flytoget (jf. Flytogets notat til Transport- og kommunikasjonskomiteen av 20. mai 2020), stiller vi oss undrende til regjeringens hastverk i en tid hvor konsekvensene av jernbanereformen ennå ikke lar seg evaluere, og hvor landet står midt oppe i en pandemi som skaper ekstrem usikkerhet for hele jernbanesektoren og alle involverte aktører.

Med sitt forslag om tilpassede forskrifter (jernbaneforskriften og forskriften om sikkerhet og tekniske forhold) viser departementet at det er problemfritt for Norge å tilpasse vårt eget regelverk til det vi ønsker å ta inn av EUs felleseuropeiske tekniske bestemmelser, uten at disse bestemmelsene behøver å låses til ordlyden i lignende regelverk som inngår i EUs fjerde jernbanepakke.

Det vises for øvrig til Nei til EUs tidligere høringssvar til departementets opprinnelige forslag om innføring av EUs fjerde jernbanepakke.

24. september 2020