Fra Talibans Afghanistan til murenes Europa 

• Kommentar fra Standpunkt 3-2021.

Vi har alle den forferdelige utviklingen i Afghanistan friskt i minne. Selv om man foreløpig ikke har sett en stor økning i antallet ankomster, forventer FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at en halv million mennesker kan flykte fra Afghanistan innen utgangen av året. 

På veien vil de møte et økende antall murer. EUs og Schengens yttergrense er per i dag «beskyttet» av alt fra piggtråd, vannkanoner og soldater, til en generell, bred og ødeleggende avskrekkingspolitikk. Situasjonen på grensen har lenge vært hard, men det er nedslående å se hvor mye politikken likevel har forandret seg siden den såkalte «flyktningkrisen» i 2015. Stadig færre land prøver engang å legge skjul på at det overordnede politiske målet er å holde folk unna. I januar i år slo UNHCR alarm om mer eller mindre systematisk bruk av vold langs EUs yttergrense, og om andre aggressive tiltak i strid med menneskerettighetene. 

Det mest graverende er samarbeidet med den libyske «kystvakten» om å stanse båter på vei mot Europa. Mange flyktninger og migranter blir tatt tilbake til redselsfulle forhold, inkludert overgrep, tortur og drap, ifølge de grusomme rapportene som foreligger om forholdene i libyske interneringsleirer. Rapportene om vold i møte med flyktninger og migranter kommer imidlertid også fra andre land, ikke minst Hellas og Kroatia. I tillegg kommer blant annet den manglende hjelpen mot vinterkulden. På grensa mellom Polen og Hviterussland ble det nylig rapportert at flere mennesker frøs i hjel. Nå har vi foran oss nye måneder med kulde langs yttergrensene. 

Hvis de overlever ferden over Middelhavet, vil afghanerne møtes av elendigheten i de greske leirene, eksemplifisert av den værbitte og uhygieniske leiren Kara Tepe («Moria 2»).

Kort sagt: De vil komme fra Taliban til europeiske leirer preget av betong, piggtråd og katastrofale humanitære forhold. 

I stedet for å bygge opp en beredskap for ivaretakelse og humanitet, har vi etablert et system som på ingen måte er rustet til å ta imot afghanske eller andre flyktninger på en forsvarlig eller medmenneskelig måte. Det afghanerne vil møte, er i stedet en forutsigbar og villet svikt, og i verste fall en økende humanitær krise som vi beveger oss baklengs inn i. 

Også mange barns grunnleggende rettigheter brytes hver dag. De som jobber i de greske leirene, har alle forferdelige historier å fortelle: om barn som selvskader, og om gravide kvinner som forsøker å begå selvmord. At så mange barn plasseres i slik elendighet, utgjør en form for statlig omsorgssvikt som ødelegger liv. Dette er vondt å vite, spesielt når vi også vet at Norge og andre europeiske land har ressursene til å gjøre mye mer. 

Skal det virkelig være slik at foreldre som flykter for at barna skal vokse opp i trygghet i land preget av menneskerettigheter, må beskytte barna sine mot europeiske vannkanoner? Skal jenter som trolig nektes skolegang under Taliban, møtes av elendigheten i de greske leirene og enda flere ødelagte muligheter? 

Og ikke minst: Skal den nye, norske regjeringen være med på å bygge murene enda høyere, eller er det mulig å tenke seg at den i stedet vil være en mer rasjonell og sindig stemme for flyktningers grunnleggende rett til trygghet, verdighet og omsorg? Det er langt på vei vanskelig å forestille seg i dagens politiske klima – men det er mulig, også for en norsk regjering, å jobbe for at europeisk asylpolitikk ikke bare skal handle om avskrekking, men også om omsorg for noen av de mest sårbare. 
 

Stort bilde i toppen: Møter murer. Skal den nye regjeringen være med på å bygge murene enda høyere, spør forfatter Rune Berglund Steen. (Foto: Janne Hoem)