Gaven fra Gro

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994, forhandlet frem av Gro Harlem Brundtlands regjering som en forberedelse til EU-medlemskap. 30 år senere har EØS-avtalen blitt mye mer omfattende enn den skulle være. Regjeringen garanterte for eksempel at alkoholpolitikken lå utenfor EØS. Men importmonopolet måtte oppheves og forbudet mot alkoholreklame er endret.

Heller ikke skatte- og avgiftsspørsmål skulle EØS-avtalen omfatte. Men den differensierte arbeidsgiveravgiften er flere ganger blitt endret på grunn av EØS-reglene. Energi, landbruk, distrikts- og regionalpolitikken og arbeidslivet er noen eksempler der avtalen griper inn i en helt annen grad enn forutsatt.

Slik EØS-avtalen fungerer, innfører Norge nesten alle nye regler for det indre markedet som EU vedtar. Vetoretten er bare brukt én gang, mot EUs tredje postdirektiv, og når Erna Solberg kom til makten i 2013 ble Stoltenberg-regjeringens varsel om veto trukket tilbake.

Overvåkingsorganet ESA i Brussel og EFTA-domstolen i Luxembourg har siste ordet når EØS-avtalen fortolkes og praktiseres. EØS endrer ikke bare norske lover, men også hvem som bestemmer. Norge er blitt tilknyttet over halvparten av EUs byråer, som ERA på jernbane og ACER på energi, og mange av dem har vedtaksmyndighet på sine områder.

EØS-avtalen bestod i 1994 av 1865 direktiver, forordninger og beslutninger fra EU. 30 år senere er det totale antallet rettsakter inntatt i EØS nærmere 15 000. De fleste er ukontroversielle, men mange har inngripende konsekvenser.

En av forutsetningene fra norsk side var at EØS-avtalen «ikke skulle kreve endringer i avtalepartenes interne beslutningsprosess», som Brundtland-regjeringen uttrykte det i Stortingsproposisjon 100 (1991-92). I dag ser vi at Norges «interne beslutningsprosess» er dramatisk endret. For eksempel er kontrollen med det norske kraftmarkedet lagt i hendene på Reguleringsmyndigheten for energi (RME), et organ utenfor norsk politisk eller forvaltningsmessig styring. RME følger energibyrået ACER og påser at alle krav i de aktuelle forordningene og direktivene blir etterlevd av Statnett, kraftprodusenter og aktører i strømmarkedet.

Flere EU-byråer har fått overført myndighet, direkte eller indirekte via ESA, som griper inn i den politiske og forvaltningsmessige beslutningsprosessen. Det som skjer, er nettopp det som regjeringen sa ikke skulle skje.

Allerede under Stortingets høring om Schengen-avtalen i 1997 advarte jusprofessor Eivind Smith om at EØS-avtalen er mer bindende enn det formelt sett ser ut som. Han beskrev EØS som «en konstitusjonell katastrofe rett og slett fordi den går på at vi later som om vi er suverene i ganske mye større grad enn vi reelt sett er» (Dagbladet 09.06.97).

EØS-tilhengernes hovedargument er markedsadgang og forutsigbarhet for næringslivet. Dynamikken gjennom stadig mer inngående og detaljerte endringer fra EUs side, og nye fortolkninger av reglene, gjør derimot at avtalen ikke er forutsigbar.

For eksempel innebærer tilslutningen til EUs energiunion at billig kraft som konkurransefortrinn for industrien er i ferd med å forsvinne. På denne måten trygger ikke EØS-avtalen norske arbeidsplasser, men setter dem i spill. Et annet eksempel er uthulingen av tollvernet og økt import av landbruksvarer fra EU, som bidrar til færre arbeidsplasser knyttet til landbruket.

Er frihandelen i EØS-avtalen mest til gunst for Norge eller EU? Handelen med fastlandsvarer viser et årlig underskudd for Norge mellom 120 og 160 milliarder kroner de siste ti årene. Norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og få norske næringer utenom olje og gass samt oppdrett har vunnet markedsandeler på EUs indre marked.

Gjennom årene har Norge betalt mange milliarder i EØS-midler. Pengene skal gå til utviklings- og utjevningstiltak i EU-land, men det er avdekket flere prosjekter som ikke oppfyller formålene. Støtteordningen skulle være tidsbegrenset, men Norge har gjentatte ganger akseptert å forlenge den – nyligst for perioden 2021 til 2028. EØS-midlene utgjør nå 5,3 milliarder kroner i året. Økningen overgår inflasjonen mange ganger. I starten ble EØS-midlene anslått til 125-150 millioner i året.

Ved siden av EØS-midlene betaler Norge også mange milliarder for å delta i stadig flere og mer omfattende forsknings-, utdannings- og forsvarsprogrammer i EU-regi, som beløper seg til 6,6 milliarder kroner årlig. En del av disse midlene hentes tilbake blant annet av norske universiteter. Alt i alt betaler Norge nå årlig omkring 12 milliarder kroner knyttet til EØS.

Oppslutningen om EØS-avtalen har falt de siste årene, og de som sier nei til EØS har blitt flere. En meningsmåling fra Sentio i november viser at 50 prosent sier ja til EØS og 26 prosent nei. I en tilvarende måling for to år siden svarte 65 prosent ja til EØS og 19 prosent nei. Det er flere som foretrekker en handelsavtale med EU i stedet for EØS-avtalen. 34 prosent ønsket en handelsavtale mot 27 prosent for EØS i siste måling fra mai 2022.

Dersom EØS-avtalen sies opp, skal handelsavtalen som ble inngått mellom Norge og EU før EØS igjen regulere handelen. Handelsavtalen fra 1973 sikrer tollfrihet for norske industrivarer til EU. For fersk eller kjølt laks, som er den fisken Norge eksporterer mest av til EU, vil tollen være uforandret: 2 prosent.

EØS-avtalen var omstridt også da den ble inngått. I stortingsproposisjonen den gangen fremhevet Brundtland-regjeringen at man uansett kunne falle tilbake på handelsavtalen ved en oppsigelse av EØS: «Grunnen til at man ikke har besluttet å oppheve eksisterende avtaler ved inngåelsen av EØS-avtalen, er at man ønsker at de igjen skal kunne komme til anvendelse dersom en avtalepart sier opp EØS-avtalen». Om ikke annet har EØS-gaven fra Gro byttelapp.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 23. desember 2023.

Stort bilde i toppen: Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland fotografert i 1989. (Foto: WEF)