Hold EUs sikkerhetspolitikk unna EØS-avtalen!

EØS-avtalen kan være en «mulig plattform for utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU», heter det i mandatet til et regjeringsoppnevnt utvalg. Det vil si på et område som ikke skal være omfattet av EØS-avtalen.

Avtalen ble i sin tid legitimert og begrunnet med at utenriks- og forsvarspolitikk, fisk og landbruk skulle holdes utenom.

En svært vesentlig forskjell mellom EØS og et EU-medlemskap, er at forsvars- og utenrikspolitisk samarbeid ikke er del av EØS-avtalen.

I Norden har vi de siste månedene sett flere eksempler på at regjeringer overrumpler innbyggerne med helt andre vedtak og standpunkter enn hva velgerne ble forespeilet i valg. Normale demokratiske prosesser må vike til fordel for politiske hastevedtak. Begrunnelsen er hver gang den samme: En helt ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa.

Frykten som den tragiske krigen i Ukraina har skapt, blir utnyttet til å skape inntrykk av at en forsert militær oppbygging av EU bidrar til fred og sikkerhet. Dette til tross for at EU ikke spiller noen militær rolle i den aktuelle krigen. Ukrainas assosieringsavtale med EU bidro imidlertid til å destabilisere situasjonen mange år forut for den russiske invasjonen. Løfter fra EU-kommisjonen om å hastebehandle en ukrainsk EU-søknad midt under krigen som pågår, er symbolpolitikk som skjerper spenningsnivået og gjør en fredsløsning fjernere. 

EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk bidrar mer til kriger i Afrika enn til fred i Europa. Et ferskt dokument fra EUs utenrikstjeneste EEAS avdekker at Unionen planlegger tre nye militære operasjoner i uranrike Mali, Niger og Burkina Faso i tillegg til dem som allerede pågår blant annet i Somalia, Den Sentralafrikanske republikk og Mosambik. 

Framstøt for å rekruttere Norge til EU-hæren 

Et flertall av de danske velgerne sa 1. juni ja til å oppheve landets forbehold mot å delta i EUs militære samarbeid og en fremtidig EU-hær. Resultatet av den danske folkeavstemninga er skuffende, men ikke overraskende, gitt den demokratisk tvilsomme framgangsmåten hvor velgerne dessuten ble presentert for uredelige fordreininger av fakta.

Også i Norge ser vi nye framstøt for å utnytte situasjonen til å integrere Norge så tett med EU at bordet fanger. Politikere fra Venstre og Høyre framstiller det som om Norge utenfor EU blir «lillebror» i Norden ved et finsk og svensk NATO-medlemskap. Men Norges innflytelse og deltakelse i NATO er akkurat som før. Utspillene er dårlig skjulte forsøk på å lokke EU-motstandere som også er NATO-tilhengere, til å endre syn på norsk EU-medlemskap.

Norge er mer aktiv part i EUs militære prosjekter enn Danmark har vært til nå. Danmark har for eksempel ikke bidratt til EUs kampgrupper, slik Norge gjør. Bortfall av Danmarks forbehold brukes som argument for at også Norge må integreres tettere militært med EU.  

Lengst går partiet Venstre, som fremmet et forslag for Stortinget om å innlede forhandlinger med EU for å «sikre full norsk deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)». Forslaget fikk ikke flertall, og kunne heller ikke vedtas. Full deltakelse betinger fullt medlemskap i EU. Utenrikskomiteens medlemmer fra Høyre ønsker imidlertid «at regjeringen sikrer nært sammenfall og tett samarbeid med EU i utenriks- og sikkerhetsrelaterte spørsmål fremover, i fravær av en mulighet for full norsk deltakelse i FUSP». 

EØS som patronbelte

Enn så lenge finnes det ingen overordnet avtale om militært samarbeid mellom Norge og EU. I utgangspunktet ekskluderer EØS-avtalen forsvarspolitisk samarbeid. Likevel sørget Solberg-regjeringa for å innlemme forordningen om Det europeiske forsvarsfondet (EDF) i EØS-avtalen, selv om Island og Liechtenstein betakket seg. Og selv om en rekke EU-parlamentarikere og utredninger mener at fondet ikke har juridisk hjemmel i EU-traktatene, bl.a. fordi det blander sammen uttrykkelige militære formål med konkurranse, forskning og utvikling i Det indre markedet. Forsvarsfondet er en hjørnestein i EUs militære unionsprosjekt som etter planen skal stå ferdig i 2025.

Det er derfor oppsiktsvekkende at også Senterpartiet og SV i juni 2021 stemte for innlemmelse av EDF i EØS-avtalen, etter at de to partienes forslag om å sende forslaget tilbake til regjeringa hadde falt.

Det er grunn til å advare mot utvikling av en doktrine i Utenriksdepartementet der Norge gradvis låses til EUs felles utenriks- og forsvarspolitikk via EØS-avtalen.

Et regjeringsoppnevnt utvalg skal utrede erfaringene med EØS-avtalen og andre relevante avtaler med EU for de siste ti åra. Det er grunn til å merke seg at regjeringa har lagt inn følgende punkt som del av utvalgets mandat: 

• «EØS-samarbeidet som mulig plattform for utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU, særlig i lys av utviklingen i EU-samarbeidet etter Russlands krig mot Ukraina. Utvalget bør også drøfte graden av merverdi utover det transatlantiske og europeiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet Norge har i NATO.»

I dette ligger det åpenbare føringer for å trekke Norge enda lengre inn i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk med EØS-avtalen som «mulig plattform» for tettere integrasjon. Dette på tross av at EØS-avtalen ikke inneholder et eneste ord om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk ut over at disse områdene ikke er omfattet. 

Ny doktrine får fotfeste i UD

Praksisen med bilaterale avtaler som inngås ad hoc med EU og EU-land på områder som ligger utenfor de frie frihetene, blir forsøkt erstattet med inkorporering av ny EU-rett i EØS og norsk lov på områder som er avtalen uvedkommende. Begrunnelsen som brukes er at flere direktiver og forordninger på forsvarsområdet også kan berøre Det indre markedet, og derfor er såkalt EØS-relevante. Det er grunn til å advare mot utvikling av en doktrine i Utenriksdepartementet der Norge gradvis låses til EUs felles utenriks- og forsvarspolitikk via EØS-avtalen. Dette bryter med de historiske forutsetningene for avtalens spesielle karakter og utforming.

Vi må også være på vakt mot politiske partier som sysler med tanken om å utnytte krigen og avskaffing av det danske forsvarsforbeholdet som påskudd for å integrere Norge så tett med EU på det militære området, at medlemskapsforhandlinger blir neste logiske steg. 

EØS-avtalen blir gradvis vridd og forvrengt til noe helt annet enn hva som ligger i navnet; Europeisk Økonomisk Samarbeid. Dette er en udemokratisk undergraving av folkets nei i 1994, der EØS-tilhengere og EØS-motstandere sto sammen om å avvise norsk EU-medlemskap. 

Jan R. Steinholt er politisk rådgiver i Nei til EU.