Nei til EU mener det i dagens situasjon er nødvendig å skaffe mer kunnskap og undersøke nye muligheter for norske handelsrelasjoner med Europa. Europautredningen i 2012 fikk ikke mandat til å vurdere alternativer til EØS-avtalen. 

Fellesforbundet i Bergen og omegn avd. 5, det mektige LO-forbundets største avdeling, har nylig enstemmig vedtatt at Norge må gå ut av EØS. Samme avdeling har tidligere vært en forsvarer av EØS-avtalen. Foranledningen for standpunktet mot EØS er at Tariffnemnda ga etter for påtrykk fra ESA, og fjernet krav om at arbeidsgiver skal dekke reise, kost og losji (RKL) for utenlandske arbeidere som reiser fra sine hjemland. Dermed er Høyesteretts avgjørelse i saken satt til side, og EU-retten er satt foran norsk regulering av arbeidslivet. Dette er en dramatisk svekkelse av allmenngjøringsordningen, og endrer vilkårene for den norske forhandlingsmodellen.

Da stortingsflertallet vedtok ACER-saken, var det på tvers av krav fra LO og en rekke organisasjoner, samt mot et flertall i befolkningen og Grunnlovens krav til suverenitetsavståelse. Nei til EU mener saken er så prinsipielt viktig at det er reist søksmål mot Staten, ved statsminister Erna Solberg, med krav om at EUs energipakke 3 ikke gjennomføres, fordi Stortingets vedtak er i strid med Grunnloven og derfor ugyldig.  

Om knapt fire måneder forlater Storbritannia EU. Storbritannia er det største norske eksportmarkedet, og en fjerdedel av vår vareeksport til EU går dit. Denne handelen skal i fremtiden skje utenfor EU og EØS.

Det hevdes av dets tilhengere at EØS-avtalen er den eneste som sikrer markedsadgang. De aller fleste land handler imidlertid med EU uten EØS-avtalen, 95 prosent av EUs import kommer utenfra EØS. I realiteten er det stor usikkerhet ved EØS-avtalen. Avtalens innhold og konsekvenser endres stadig gjennom nye regler og rettspraksis fra EU. Det skaper usikkerhet for norsk arbeidsliv, offentlige tjenester og næringsliv.