Myten om markedet

Forsøkene på en meningsfull debatt om fordeler og ulemper ved EØS-avtalen, samt mulige alternativer, sporer ofte av i møte med påstanden om at uten EØS mister vi markedsadgangen til EU. For hvem vil vel risikere at vi ikke får solgt varene våre?

Det er imidlertid ikke slik at handelen med EU står på bar bakke uten EØS. Norge har fra før en handelsavtale, som uten EØS-avtalen gir tollfrihet for industrivarene, og laksetollen vil være uforandret.

Frihandelsavtalen mellom Norge og EU er velprøvd og rundet nylig 50 år. Her er alle norske industrivarer som skal til EU sikret tollfrihet. Avtalen ble hurtig forhandlet frem etter nei-flertallet i folkeavstemningen om EU 25. september 1972. Den ble signert bare åtte måneder senere, før den trådte i kraft 1. juli 1973.

Dersom EØS-avtalen sies opp, følger det av avtalens artikkel 120 at handelen reguleres av frihandelsavtalen og WTO-regelverket. Frihandelsavtalen gjelder allerede på forhold som EØS ikke omfatter, og avtalen er oppdatert flere ganger det siste tiåret.

EØS-avtalen var omstridt da den ble inngått. I stortingsproposisjonen den gangen fremhevet Brundtland-regjeringen at man uansett kunne falle tilbake på frihandelsavtalen ved en oppsigelse av EØS: «Grunnen til at man ikke har besluttet å oppheve eksisterende avtaler ved inngåelsen av EØS-avtalen, er at man ønsker at de igjen skal kunne komme til anvendelse dersom en avtalepart sier opp EØS-avtalen…» (St.prp. nr. 100 (1991-92), side 102).

Verken EØS-avtalen eller frihandelsavtalen har tollfri handel med sjømat og landbruksvarer. Siden Norge ikke er og aldri har vært del av EUs tollunion, blir tollkontrollene akkurat som i dag uten EØS. For fersk eller kjølt laks, som er den fisken Norge eksporterer mest av til EU, vil tollen være uforandret: 2 prosent.

Tollmurer uten EØS har festet seg som en seiglivet myte. En meningsmåling utført av Sentio, på oppdrag av Nei til EU, viste at 61 prosent trodde det ble toll på norske industrivarer til EU uten EØS-avtalen (november 2019). Bare 12 prosent avviste dette.

Det er oppsiktsvekkende at så få kjenner fakta. Likevel er det ikke så merkelig når misoppfatninger om EØS-markedet spres av fremtredende politikere og i dominerende medier som NRK. Hvor er Faktisk.no?

Sannsynligvis preger denne kunnskapsmangelen synet på EØS-avtalen hos mange.

Selv om Sentios siste EØS-barometer i april viser svekket oppslutning, er det et ganske klart flertall som støtter EØS (52 prosent for og 25 prosent mot). Hvis de spurte blir bedt om å velge mellom EØS og en handelsavtale, fordufter derimot flertallet for EØS. To målinger om dette fra i fjor, av Sentio for Nei til EU, viser at de spurte er delt i tre nokså like store grupper, med et visst overtak for de som ønsker en handelsavtale.

Frihandelsavtalen omfatter ikke tjenester. Tjenesteavtalen til WTO fastsetter imidlertid det samme bestelandsprinsippet om likebehandling som for varehandelen. Norske tjenesteleverandører skal heller ikke behandles dårligere enn EU-landenes egne firma ut fra forpliktelsene i WTO. Dessuten importerer Norge mer tjenester fra EU enn vi eksporterer, slik at EU har økonomiske interesser i å opprettholde tjenestehandelen som i dag.

EU inngår stadig nye handelsavtaler, med omfattende bestemmelser om likebehandling og markedstilgang for tjenester. Utfordringen er derfor ikke å oppnå markedsadgang, men snarere en avveining av hvor mye politisk kontroll vi ønsker å ta tilbake. EØS-avtalens frie flyt av tjenester og fri etableringsrett har kraftig forsterket problemene med sosial dumping og gjør det vanskeligere å sørge for et ryddig arbeidsliv.  

En forskjell mellom frihandelsavtalen og EØS, er EØS også omfatter EUs veterinære kontroll. Dette har blitt problematisert for eksport av sjømat. Ettersom den norske produksjonskontrollen er utbygd i tråd med EU-regelverket, vil den naturlige ordningen i et regime tuftet på frihandelsavtalen være at den norske kontrollen anses likeverdig med EU, og at fisken derfor passerer grensen omtrent som i dag.

EU har en selvforsyningsgrad av sjømat på bare 40 prosent, og importerer store mengder fra land som ikke er med i EØS. For eksempel Færøyene eksporterer sjømat til EU uten noen form for veterinær grensekontroll, og er verken unionsmedlem eller del av EØS-avtalen.

  Handel med landbruksvarer er unntatt både i frihandelsavtalen og EØS. Likevel har EU gjennom EØS-avtalen presset frem betydelige tollfrie kvoter. Importen fra EU til Norge har økt voldsomt og svekker vår egen matproduksjon. EØS-avtalens artikkel 19 om liberalisering av landbruksvarer har blitt ensidig til gunst for EU. Frihandelsavtalen har ikke en slik bestemmelse, og gir et bedre grunnlag for å fastholde det norske tollvernet.

95 prosent av EUs import kommer utenfra EØS, det vil si fra andre land enn Norge, Island og Liechtenstein. De aller fleste av verdens land handler med EU uten en EØS-avtale. Kontroll og rapporteringsordninger ved EUs yttergrense er altså ikke uoverkommelig.

Over tid er det ikke slik at eksporten fra Norge til EU har økt mer enn fra for eksempel Japan, Canada og Sveits, som de siste tiårene har handlet med EU enten med eller uten egne handelsavtaler.

Verdien av frihandelsavtalen sammenlignet med EØS handler om mer enn marked. Frihandelsavtalen har ikke det demokratiske underskuddet som preger EØS-avtalen. Det er ikke noen forutsetning om ensidig tilpasning til nytt EU-regelverk, og tilsynsorganet ESA i Brussel og EFTA-domstolen i Luxembourg vil være en saga blott. Det vil igjen være Stortinget og Høyesterett som suverent vedtar og fortolker norske lover.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 8. juli 2023. 

Stort bilde i toppen: Uten toll: Norge har allerede en handelsavtale med EU som gir fortsatt tollfri handel med industrivarer hvis EØS-avtalen sies opp. (Illustrasjon: Eivind Formoe / Nei til EU)