Norge, EU og resten av verden tripper utålmodig etter en vaksine som kan ta knekken på Covid-19. Gladnyheter om lovende vaksinekandidater kommer på løpende bånd, selv om ingen ennå har bestått den siste testfasen.

Norge innførte i 2009 EUs legemiddelregelverk, «legemiddelpakka», som også omfattet etablering av et Europeisk legemiddelkontor (EMA). Det er EMA som utprøver nye medisiner og gir markedsføringstillatelse, mens EU-kommisjonen gir endelig godkjenning på bakgrunn av anbefalinger fra EMA. I EU-regelverket finnes det unntaksbestemmelser for kravet til godkjenning på EU-nivå i særlige tilfeller, men problemstillinga er ny i koronasituasjonen.

Millioner av vaksinedoser

Som del av dette EØS-samarbeidet har Norge felles innkjøpsavtaler med EU. EU har sikret seg et stort antall vaksinedoser fra ulike leverandører, både europeiske og amerikanske. Et uvisst antall av disse dosene skal Sverige avstå til Norge.

Storbritannia er svært hardt rammet av koronaviruset, med 55 000 døde. En av vaksinekandidatene er Oxford-baserte AstraZeneca. En nasjonal godkjenning av denne og den amerikanske Pfizer-vaksinen er varslet allerede om få dager. Britene trenger ikke lengre forholde seg til EMA og EU. Som en følge av Brexit ble Legemiddelkontoret flyttet fra London til Amsterdam i fjor. Den britiske regjeringa har allerede bestilt 100 millioner doser av Oxford-vaksinen.

Folkehelsa viktigere enn utenrikspolitikk

Skal vi tro medienes jublende overskrifter, har EU «reddet oss» allerede før godkjente vaksiner foreligger. Retningslinjene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) tilsier at Norge tilgodeses med koronavaksine på lik linje med alle andre land. «Alle land mottar doser i forhold til befolkningsstørrelsen, om enn først i reduserte mengder, av vaksine(r) som viser seg å være trygge og effektive og godkjent for bruk», heter det i det oppdaterte WHO-rammeverket for rettferdig fordeling (Fair Allocation Framework).

Det er selvsagt en rekke fordeler med et felleseuropeisk samarbeid om innkjøp, godkjenningsprosedyrer og standarder for legemidler og vaksiner. Baksida av medaljen er dersom samarbeidet fratar nasjonale myndigheter muligheten til å ta nødvendige grep for å sikre folkehelsa, med mindre EMA og EU istemmer. Det gir også grunn til uro når vi vet at lobbygrupper i en av verdens mektigste industribransjer jobber aktivt i EU-systemet for å presse fram godkjenning av medisiner som i det lange løp kan vise seg å ha alvorlige bivirkninger. Til dette kommer at store aktører som EU kan forsøke å hamstre vaksiner på andre staters bekostning, og dermed skape motsetninger i det internasjonale samarbeidet. Slik hamstring advarer WHO sterkt imot.

Folkehelse er for viktig til at det bør inngå i et politisk spill. Vi aner ikke hvilken vaksine som vil vise seg mest effektiv mot Covid-19. Nettopp derfor bør Norge gjøre som Storbritannia, Brasil, Mexico, Ungarn og andre land – og holde alle dører åpne, uansett hva Brussel og EUs medisinkontor i Amsterdam mener.