Vil regjeringen lage seriøsitetskrav som viser at handlingsrommet i EØS er større enn et norgesglass?
Regjeringen arbeider med en Norgesmodell for «sunnere konkurranse og et mer seriøst arbeidsliv» (Regjeringen.no 13.01.22). Blant kravene som nevnes er bruk av fagarbeidere og lærlinger, krav til språkferdigheter og tiltak som gir bedre kontrollmuligheter. Det skal lages nasjonale seriøsitetskrav for alle offentlige anskaffelser, men det vil skje gradvis og først for bygg- og anleggsbransjen og renhold. Regjeringen sier den vil hente inspirasjon fra eksisterende innkjøpsmodeller, som Oslomodellen og Skiensmodellen.
I 2015 lanserte KS, Fellesforbundet, Byggenæringens Landsforening (BNL) og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) anbefalte seriøsitetsbestemmelser til bruk innenfor bygg og anlegg. Fellesforbundet og BNL varslet i 2019 et ønske om at bestemmelsene skal bli en nasjonal standard – en Norgesmodell. BNL og Fellesforbundet har utarbeidet et utkast til styrkede bestemmelser.
Forslaget setter krav til medlemskap i leverandørregister, at minst 10 prosent av arbeidet skal utføres av lærlinger, minst 50 prosent av fagarbeidere, ansettelse i minst 80 prosent stilling, maks to ledd underleverandører (maks ett ledd ved delte entrepriser), begrensninger i bruk av innleie, samt betaling for reise, kost og losji. I forslaget er det lagt inn forbehold for å tilfredsstille EØS-avtalen, som at utenlandske arbeidere med utdannelse er likestilt med norsk fagutdanning og at lærlingekravet kan løses ved å bruke lærlinger fra Norge. Advokatfirmaet Wiersholm, som har vurdert forslaget på oppdrag fra KS, mener likevel at mange av forslagene er tvilsomme i forhold til EØS-avtalen.
EØS-tilsynet ESA har åpnet sak mot Norge om begrensninger for antall underleverandører i forskriften om offentlige anskaffelser og i forsyningsforskriften. Kravet om maksimalt to underleverandører skal sikre bedre kontroll av virksomhetene og med arbeidsvilkårene. Ifølge ESA er dette i strid med EU-direktivet om offentlige anskaffelser og EØS-avtalen.
ESA mener kravet begrenser den åpne konkurransen om offentlige anskaffelser, og at hensikten kan oppnås på måter som er mindre inngripende. Sentralt i ESAs anførsler står Vitalidommen fra 2019. I sin kamp mot mafiaen hadde Italia fastsatt at de som fikk et offentlig anbud ikke kunne gi mer enn 30 prosent videre til underentreprenører.
EU-domstolen sa at kamp mot økonomisk kriminalitet var et legitimt unntak fra EUs regler. Loven besto likevel ikke proporsjonalitetstesten, altså om det samme formålet kunne oppnås ved mindre restriktive midler. Domstolen mente at slike tiltak måtte vurderes fra sak til sak. Det var ulovlig å lage en lov som gjaldt alle offentlige anskaffelser.
Solberg-regjeringen svarte godt for seg til ESA. De avviste at Vitalidommen kan brukes mot den norske forskriften. Italias regelverk omfatter alle sektorer, de norske bestemmelsene bare bygning og renhold, fordi kriminalitet her er spesielt utbredt. Det forklares at vedtaket er en følge av erfaring med at lange leverandørkjeder er uoversiktlige og vanskelig å kontrollere. De kriminelle er blitt bedre organisert og nettopp opererer i de nederste ledd med fiktive fakturaer, hvitvasking og skatteunndragelser. En vurdering fra sak til sak vil ikke være like effektiv, og i tillegg mer arbeidskrevende både for de som lager anbudet og de som vinner det.
Argumentasjonen gjorde ikke inntrykk på ESA, som i et svarbrev i juni 2020 slår fast at bestemmelsene er i strid med EØS-avtalen. Samtidig sendte ESA også et nytt brev. Denne gang ber de om opplysninger om lokale vedtekter ved kommunale anskaffelser. De mest kjente er Skiensmodellen og Oslomodellen. ESA tar her ikke bare for seg antall ledd underleverandører. EØS-tilsynet stiller spørsmål ved krav til at alle transaksjoner skal skje over bankkonto. De stiller spørsmål ved krav om faste ansettelser. ESA mener det ikke kan kreves faste ansettelser når arbeidet er midlertidig.
Både den forrige og nåværende regjering, kommuner, fagbevegelse og arbeidsgivere har så langt stått sammen i forsvar for norsk forskrift og modeller uten å vike en tomme. Regjeringen har argumentert for at seriøsitetsmodellene både er passende og nødvendige tiltak for å oppnå målet om å bekjempe arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og uakseptable arbeidsvilkår.
ESA har på forespørsel opplyst at man fortsatt er «i dialog» med norske myndigheter. Hvis ESA ikke aksepterer de norske argumentene (tidligere uttalelser gir lite håp om det) og lukker saken, kan ESA gi Norge pålegg om å avvikle eller endre bestemmelsene. Hvis dette avvises eller ikke følges opp fra norsk side, kan ESA reise sak for EFTA-domstolen. En dom her er bindende for Norge i EØS.
ESA har angrepet det viktigste verktøyet mot økonomisk arbeidslivskriminalitet, og det nest viktigste verktøyet mot sosial dumping etter allmengjøring. Det burde være selvsagt at regjeringen avviser ethvert forsøk på å utvanne forskriftsbestemmelsene om maksimalt to underleverandører, eller å svekke de eksisterende seriøsitetsmodellene.
Denne pågående saken kan gjøre at Norgesmodellen rakner eller blir for puslete. En minimumsforventning må være de kravene som BNL og Fellesforbundet har lansert og som ble omtalt ovenfor. Norgesmodellen må inneholde krav om faste ansatte på heltid og i egenregi. Hvis dette ikke innfris, er handlingsrommet for et ryddig arbeidsliv i EØS for smått.
Opprinnelig trykt i Klassekampen 26.02.22, teksten er noe redigert.
