Et nytt prosjekt skal føre norsk gass til Polen og de baltiske statene, tvers igjennom Danmark og Østersjøen. Samtidig strammer EU grepet overfor gassleverandører som Norge – og særlig Russland.
Prosjektet Baltic Pipe er både politisk og økonomisk begrunnet. For EU er den erklærte politiske hensikten å begrense andelen av russisk gass i det polske og europeiske markedet. Baltic Pipe er til dels et motsvar til det tysk-russiske gassprosjektet Nord Stream 2 som skal sikre Tyskland russiske gassforsyninger.
Norske felt dekker om lag 28 prosent av gassforbruket i EU. Men Russland er enda viktigere. I 2018 sto Russland og Norge til sammen for 75 prosent av EUs forbruk av naturgass.
EU gir milliarder til Baltic Pipe
Den 15. april fikk Baltic Pipe, som skal stå ferdig i 2022, en bevilgning på over 2 milliarder NOK ved en høytidelig seremoni i Brussel.[1] EUs høvdinger på energiområdet, visepresident Maroš Šefčovič og energikommissær Miguel Arias Cañete, var til stede sammen med den polske energiministeren. Prosjektet står på EUs PCI-liste, det vil si prioriterte nøkkelprosjekter for utvikling av energiunionen. EU har satt av €5,3 milliarder (ca. 53 mrd. NOK) fra sin Connecting Europe Facility for å utvikle slike prosjekter.
Tilkoblingen til det norske systemet skjer på ledningen Europipe II. Dette røret går fra Kårstø i Rogaland til Dornum i Tyskland (se interaktivt kart fra Gassco). Det 110 km lange nye grenrøret til Danmark får en transportkapasitet på om lag ti milliarder kubikkmeter gass per år. Norge eksporterte til sammenlikning 114 milliarder kubikkmeter rørgass i 2018.
Danske bønder bekymret
Danske bønder og grunneiere har vært sterkt bekymret for miljøkonsekvensene fra naturgassledningen som graves fra Vestjylland til Faxe på Sjælland. Store dyrkbare landområder blir ekspropriert. Likevel har det danske Miljødirektoratet gitt grønt lys for utbygginga.
Den norske regjeringa selger dette inn med at gass understøtter variabel fornybar energi når vind- og solkraft svikter. Gass er nemlig godt egnet som effektiv balansekraft. Når mer ustabil kraft blir utbygd, trengs minst tilsvarende mengde balansekraft.
EU strammer grepet over rørledninger fra tredjeland
Men energiminister Freiberg problematiserer overhodet ikke hva det kan bety når EU strammer grepet over rørforbindelser fra tredjeland. At oppstrøms rørledninger[2] ikke er berørt av direktivet, er nemlig en sannhet med modifikasjoner.
ACER styrer gassflyten
I det øyeblikk ACER-forordningen (EU 2009/713) blir del av EØS-avtalen, har energibyrået fullmakter til å gripe inn også når det gjelder naturgassflyten i Europa. Slike beføyelser kan omfatte tekniske spørsmål og regulering av naturgassinfrastruktur som forbinder minst to medlemsstater.[3]
Innenlands i Norge har gassdirektivet foreløpig liten betydning, siden det norske gassforbruket er marginalt. Norges status som marked under oppbygging ga unntak for gjennomføring av gasstransmisjonsforordningen under det tidligere gassmarkedsdirektivet. Denne unntaksperioden gjaldt fram til 2014. Gjennom vedtak av energimarkedspakke 3 må også gassforordningen (EF 2009/715) gjennomføres som forskrift til naturgassloven.
I alminnelighet strammer EU sitt styringsgrep over energiunionen. En særskilt forordning om styringssystemet (EU 2018/1999) blir koplet direkte til klimainnsats og forsyningssikkerhet. Forordningen viser bl.a. til Lisboatraktatens artikkel 194 om energi, en vid hjemmelsbestemmelse som går langt ut over EØS-avtalens forpliktelser. Forordningen inngår i energimarkedspakke 4 (også kalt «Ren energi»- eller Vinterpakken) som snart er på vei til EFTA/EØS og Norge. «Det er flere EØS-rettslige problemstillinger som gjør seg gjeldende for denne forordningen», heter det lakonisk i Olje- og energidepartementets EØS-notat (16.01.2019).
Revidert gassdirektiv
Vedtaket om støtte til Baltic Pipe kommer kort tid etter at EU i april ble enige om en revisjon av gassdirektivet (EU 2019/692). Formålet med revisjonen er å gi EU «rett» til å stille vilkår til tredjeland (i praksis gassleverandører). Det vil si at samme EU-regler som gjelder for rørledninger som forbinder to eller flere medlemsstater i Unionen også skal gjelde overfor tredjeland.[4]
De første forslagene fra Kommisjonen ble skarpt kritisert, blant annet fordi de var direkte i konflikt med den internasjonale havretten.[5] Alle land har etter Havrettskonvensjonen rett til å legge kabler og rørledninger gjennom et annet lands økonomiske sone, forutsatt at de ikke høster av ressursene.
Den fjerde og endelige revisjonen begrenser direktivets virkeområde for offshore rørledninger til enkeltstatenes territorialfarvann på 12 nautiske mil. Enkeltland får mulighet til å fravike bestemmelser i direktivet ved avtaler med tredjeland og til å videreføre eksisterende avtaler. Men samtidig får Kommisjonen overført myndighet til å sette foten ned for enkeltland som ønsker å fornye, tilpasse eller inngå nye avtaler med tredjeland.[6]
Færre unntaksregler
Unntaksbestemmelser for allerede eksisterende rørledninger til og fra tredjeland vil ikke gjelde for et Norge i EØS: «Sådanne undtagelser finder ikke anvendelse på transmissionslinjer mellem en medlemsstat og et tredjeland, som er forpligtet til at gennemføre dette direktiv, og som har gennemført dette direktiv i sin retsorden i henhold til en aftale, der er indgået med Unionen».[7]
I EØS-komiteens tilpasningstekst for innlemming av energimarkedspakke 3 i EØS-avtalen, er det presisert at systemoperatørene for elektrisitet og gass (hhv. Statnett og Gassco) ikke er å anse som tredjelandsoperatører. Dette betyr formodentlig at de er underlagt nøyaktig samme regime som systemoperatørene i EUs egne medlemsstater.
Norsk-dansk avtale
Norge og Danmark inngikk 25. april 2019 en separat avtale[8] om betingelsene for transport av norsk gass fra grenrørledningen på Europipe II til Danmark, dvs. snaut to uker før det reviderte direktivet ble rettskraftig 3. mai. Avtalen slår blant annet fast at «Europipe II grenrørledning og ilandføringsterminalen i Danmark operasjonelt vil være en integrert del av det norske oppstrøms gassrørledningsnettet, der den norske systemoperatøren som eies av den norske stat er systemansvarlig».
Avtalen inneholder ingen tydelige forbehold om at Danmark må forelegge Kommisjonen denne avtalen til godkjenning, slik Danmark vil være forpliktet til etter det reviderte direktivets artikkel 49 b).
Overfor tredjelandet Russland er tonen en annen. Investorselskapet Nord Stream 2 AG har bedt EU-domstolen annullere de nye bestemmelsene i direktivet fordi de bryter med EU-rettens egne prinsipper om proporsjonalitet og ikke-diskriminering.[9]
Russisk utfrysing
Selskapet hevder at revisjonen av direktivet har hatt som siktemål å ramme Nord Stream-prosjektet. Om ikke EU-domstolen omgjør bestemmelsene, truer selskapet med å gå videre til internasjonale domstoler.
Mens Danmark har inngått avtale med Norge for et prosjekt med flere potensielle miljøkonsekvenser for landbruket, er velviljen langt mindre overfor det reint havgående Nord Stream-prosjektet. Selskapet ønsket opprinnelig å legge rør i dansk territorialfarvann sør for Bornholm. EUs nye gassdirektiv og manglende dansk respons på tidligere søknader har fått selskapet til å legge ruta utenom territorialfarvannet, trolig i frykt for at EU kan legge tekniske og andre hindringer i veien ved 12 milsgrensa.
Den danske Energistyrelsen har bedt Nord Stream levere søknad om en tredje alternativ trasé, noe Nord Stream mener utelukkende er et forsøk på å forsinke prosjektet ytterligere.
Påfallende hastverk
Nord Stream er omstridt innad i EU. Dels av utenrikspolitiske grunner, dels fordi sjøledningen gjennom Østersjøen fra Narva til Greifswald gjør at østeuropeiske stater går glipp av forhandlingsmakt og transittinntekter. President Donald Trump har truet Tyskland med sanksjoner hvis landet «gjør seg avhengig» av Russland.
Russland sørger for 40 prosent av Tysklands gassbehov. Nord Stream 2 kan doble denne mengden. Tyske, franske og nederlandske investorer har store interesser i prosjektet.
Trump ønsker i stedet å eksportere mer flytende naturgass (LNG) fra USA til Europa generelt og til Polen spesielt. Lavere LNG-priser har allerede ført til at USA tar europeiske markedsandeler fra Norge og Russland. EU har samtidig med bevilgningen til Baltic Pipe gitt €128 millioner til utvidelse av den allerede svære polske LNG-terminalen i Świnoujście. Hvis det er amerikansk skifergass som i økende grad skal fylle terminalen, så harmonerer det ikke akkurat med EUs visjoner om «ren energi».
Selv om utnyttelsesgraden av LNG-terminaler i dag er liten, vurderer energibyrået ACER i et høringsdokument om energiunionen en overkapasitet som gunstig av hensyn til økt priskonkurranse og forsyningssikkerhet.
Konsulentselskapet Arthur D. Little har i flere rapporter[10] advart EU mot å vedta revisjoner av gassdirektivet. Selskapet mener revideringene på den ene siden skaper mer uklarhet og på den andre siden gir EU-kommisjonen nærmest frie tøyler.
Også andre kritikere undrer seg over hastverket, all den tid EU skal gjennomgå hele gassdirektivet i 2020.
Noter
[1] Energy Union: Commission to endorse Baltic Pipe project, a pipeline that unites creating a new gas supply corridor in the European market
[2] Oppstrøms gassrørledningsnett er rørledninger som fører gass fra et produksjonsanlegg til et behandlingsanlegg eller en ilandføringsterminal.
[3] Se f.eks. fortalens pkt. 10 i ACER-forordningen EF 2009/713
[4] Direktiv (EU) 2019/692, fortalens pkt. 3.
[5] Se EUs reviderte gassdirektiv er i strid med havretten (Nei til EU 2018)
[6] Revidert gassdirektiv, fortalens pkt. 14
[7] Samme sted, art. 49 a 1., 3. ledd.
[8] Avtale mellom Norge og Danmark om transport av norsk gass i rørledning fra Europipe II til Danmark
[9] Nord Stream 2 Calls on Court of Justice of the European Union to Annul Discriminatory Measures, 25. juli 2019.
[10] «Fourth revision of the proposed amendment of the Gas Directive. Further muddying of the waters?»
