NtEU Fakta: Tariffavtaler blir «EØS-tilpasset»
Tariffavtaler kan bli «justert» for å blidgjøre EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA. Er slike «EØS-tilpasninger» av tariffavtaler akseptable for fagbevegelsen?
Allmenngjøring av hele eller deler av en tariffavtale har vært fagbevegelsens svar på den sosiale dumpingen som EØS-avtalens frie tjenesteflyt og etableringsrett fører med seg. Gjennom egne forskrifter om allmenngjøring har utstasjonerte arbeidere i bygningsbransjen, verftsindustrien, renholdsbedrifter, fiskeindustri og godstransport hatt et visst vern.
Verftsoverenskomstens bestemmelser om minste timelønn, utenbystillegg, arbeidstid, overtidstillegg og dekning av utgifter til reise, kost og losji (RKL) ved arbeidsoppdrag utenfor hjemmet har blitt gjort til lov gjennom forskrift. Bestemmelsene om utenbystillegg og dekning av reise, kost og losji innebærer at slik godtgjøring skal ytes uavhengig av om arbeidstakers hjemsted er i Norge eller utlandet.
Ni verft og NHO gikk i 2009 til sak mot staten og Tariffnemnda fordi de mente bestemmelsen er i strid med EØS-retten og ikke har dekning i Utstasjoneringsdirektivets «uttømmende liste».
Etter flere runder gjennom det norske rettsapparatet og EFTA-domstolen, ga Høyesterett i 2013 Tariffnemnda medhold i at allmenngjøring av reise, kost og losji for utstasjonerte arbeidere var en del av minstelønna i Utstasjoneringsdirektivet. Høyesterett mente at det uansett var i samsvar med unntaksreglene i direktivet om «tvingende allmenne hensyn».
EFTA-domstolen hadde i forveien uttrykt bekymring for at:
«kostnadene forbundet med de aktuelle arbeids- og ansettelsesvilkår» vil svekke friheten til å yte tjenester i Norge.
Fagbevegelsen innkasserte dommen i norsk Høyesterett som en seier.
Men NHO og ESA (EØS-avtalens overvåkingsorgan) gir seg ikke. 25. oktober 2016 åpnet ESA en formell sak mot Norge for brudd på EØS-avtalens regler for utstasjonerte arbeidstakere. Norsk Industri fulgte opp med krav om å «tilpasse allmenngjøringsforskriften for skips- og verftsindustrien til statens EØS-forpliktelser», ettersom Høyesterett ikke har fulgt EFTA-domstolens fortolkning (se nederst i artikkelen).
I mellomtida er allmenngjøring av både verftsoverenskomsten og renholdsoverenksomsten for en ny tariffperiode satt på vent.
Hvis saken blir fremmet, er det grunn til å anta at EFTA-domstolen igjen dømmer allmenngjøring av reise, kost og losji «ulovlig». Sjansen er stor for at Høyesterett da vil bøye av for EFTA-domstolen, slik den gjorde i Holship-saken i desember 2016. Skulle det skje, har flere LO-forbund varslet at de vil kreve reforhandling av EØS-avtalen.
Verken LO, NHO eller regjeringa vil ha en EØS-bombe i fanget i et valgår. Løsningen er å «tilpasse» 2018-overenskomsten slik at den er spiselig for kontrollorganet ESA. Det er vanskelig å se hvordan det skal skje uten at fagbevegelsen må gi etter i spørsmålet om reise, kost og losji.
Er slike «EØS-tilpasninger» av tariffavtaler akseptable for fagbevegelsen?
«(Direktivets) artikkel 3 nr. 1 (gir) en uttømmende liste over de områder der vertsstaten kan gi sine egne regler forrang. Vertsstaten er følgelig avskåret fra å pålegge arbeids- og ansettelsesvilkår utover de som er angitt i de nevnte bestemmelser, da enhver annen tolkning ville frata direktivet sin fulle effektivitet.»
Fra EFTA-domstolens «rådgivende» dom 23. januar 2012.
