Om å rydde i EU-debatten

Det forundrer ingen at sosialister og liberalistiske høyrefolk er uenige om EU. Men hvorfor slåss sosialister innbyrdes om norsk medlemskap i EU?

Politisk uenighet kan bunne i så mangt:

• Vi kan være uenige om hvordan det står til i samfunnet rundt oss.
• Vi kan være uenige om hva vi vil.
• Og vi kan være uenige om hvordan vi skal komme dit vi vil.

Sagt med andre ord: Vi kan være uenige om beskrivelser av faktiske forhold, om verdier og mål – og om strategier. Men med en gang vi begynner å diskutere strategier, blir det klart at vi også kan være uenige på et fjerde punkt: om hvorfor forholdene er slik de er. Når strategier skal begrunnes, må vi mene noe om årsaksforhold – om hva som fører til hva.

Så det er ikke underlig at sosialister og liberalister braker sammen om det meste.

De fire kildene til uenighet: Slik er det naturligvis også i debatten om norsk medlemskap i EU:

• Vi kan være uenige om hvordan det faktisk står til i Norge, i EU og i resten av verden
• Vi kan være uenige om hvordan forholdene burde være – i en noe mer ideell verden.
• Vi kan være uenige om hvordan vi skal endre alt til det bedre – helst overalt.
• Og den siste uenigheten henger nøye sammen med at vi kan være uenige om hvorfor alt er som det er – i Norge, i EU og i resten av verden.

I EU-debatten filtres alle disse fire mulighetene for uenighet seg i hverandre på måter som gjør det vanskelig å forstå hva vi egentlig diskuterer.

For EU, men mot medlemskap: Det kan for eksempel være forskjell på det å være for eller mot EU - og det å være for eller mot norsk medlemskap i EU. Det fins EU-tilhengere som er mot norsk medlemskap i EU, og det fins EU-motstandere som er for norsk EU-medlemskap.

De er mer i tvil om det er bra at Norge går inn i EU. Om det er bra for EU.

Mot EU, men for medlemskap: Det fins også EU-motstandere, særlig blant sosialister med stor nok skepsis til nasjonalstaten, som vil ha Norge inn i EU fordi de mener at det er der den overgripende klassekampen må utkjempes. De ser dagens EU som et politisk uttrykk for den konsernstyrte globaliseringa, og dermed som noe som må nedkjempes. De vil inn i et EU de ikke liker fordi de ser det sånn at det er der kampen foregår.

Det uskarpe bildet av EU: Men dermed blir det en glidende, og ofte umerkelig, overgang fra «det radikale ja» via Jaglands ja til Høyres og NHOs ja. De vil alle inn i et EU som de grunnleggende sett liker, og der kjempe for sine interesser og verdier slik de slåss for dem her i Norge. Men er den radikale ja-sida så enig med Erna Solberg?

Ja-sidas uskarpe bilde av EU bidrar til at det sjelden er opplagt hva EU-debatten handler om. For da må vi først bli enige om at debatten om EU er noe annet enn debatten om norsk medlemskap.

Men det er sjelden at de to debattene skilles, og for de fleste debattantene henger naturligvis de to debattene nøye sammen. Enklest sagt: De som liker EU, er for norsk medlemskap, og de som ikke liker EU, er mot norsk medlemskap.

Et verst mulig debattklima: Verre er det at den logiske rekkefølgen ofte snus: De som vil inn i EU, tegner et bilde av et vakkert EU, og de som ikke vil inn i EU, tegner et bilde av et stygt EU.

Dette fører til enkle stemplingsmekanismer: Den som sier noe positivt om EU, er på ja-sida. Den som sier noe negativt, er på nei-sida. For ikke å tape debatten, må ja-sida holde fast ved et ukritisk bilde av EU. Mens nei-sida vegrer seg mot å si noe positivt om EU.

Dette skaper verst mulig klima for en debatt som skulle gi norske velgere et beslutningsgrunnlag foran en eventuell framtidig folkeavstemning.

Siden vi er inne i en rolig fase av den norske EU-debatten, har vi tid til å gjøre noe med denne debattsituasjonen.

Mål: en mer spennende debatt: Både ja- og nei-folk på norsk venstreside må stilles overfor utfordringer som de foreløpig ikke har tatt på alvor.

Utfordringene til nei-sida: Nei-sida må utfordres i tre retninger.

Den viktigste: Hvordan kan handlefriheten utafor EU brukes for å utvikle et samfunn som kan unngå mest mulig av den skeivutviklingen som en mener at EU fremmer?

Men også: Hvordan måtte EU endres for at radikale nei-folk skulle kunne si ja til medlemskap?

Derfor: Hvordan kan vi fra norsk side – utafor EU - skape allianser med krefter innafor og utafor EU for å fremme en slik utvikling i EU?

Utfordringene til ja-sida: Den radikale ja-sida kan få slippe med to utfordringer:

• Hva er det ved dagens EU som det er viktigst å endre?
• Hvordan kan disse endringene gjennomføres, med hvilke allianseparter og med hvilke strategiske perspektiv?

Hvis disse utfordringene tas på alvor, vil debatten dreies mot hva det er viktigst å endre ved dagens EU. Det vil nettopp tvinge fram en avklaring av hva vi er uenige om, om vi er uenige om beskrivelsen av EU, om det er hva vi slåss for politisk, eller om det er hvordan vi vil oppnå det vi slåss for. Men det vil også gi en avklaring av hva vi faktisk er enige om – på den norske venstresida.

Det viktigere – og det enklere: Mitt eget utgangspunkt i denne debatten er dette: Det er viktigere – også for oss i Norge – å endre EU enn å endre Norge. Men det er enklere å endre Norge enn å endre EU.

Det spenningsforholdet bør være utgangspunkt for EU-debatten på venstresida. Vi skiller lag av to grunner:

• fordi vi er uenige om virkningene av et norsk EU-medlemskap ville være gode eller dårlige, og i tillegg om hvor uopprettelige de uheldige virkningene ville være,
• og fordi vi er uenige om hvor vi med størst virkning kan bidra til å endre EU til det bedre – utafor eller innafor EU.

Så la debatten få en ny start

Har også stått på trykk i Klassekampen 15. januar 2022. 

Stort bilde i toppen: Nei til EUs kampanjestart i Trondheim i juni 1994. (Foto: Ida Holter)