Om å selge (seg) til EU

Plutselig ble det EØS-debatt på ramme alvor. Tariffnemnda vedtok at utgifter til reise, kost og losji i forbindelse med arbeidsoppdrag bare skal dekkes for reiser innenlands.

Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere sjøl dekke utgiftene til og fra hjemstedet. Dermed blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU enn det har vært til nå.

Vedtaket i Tariffnemnda er direkte i strid med konklusjonen til Høyesterett fra 2013. Det hjelper ikke. Tariffnemndas vedtak kan ikke ankes.

Med vedtaket sitt har Tariffnemnda utløst en debatt som har ulma lenge: Hvor lenge kan norsk fagbevegelse støtte opp om en EØS-avtale som stadig innskrenker den faglige handlefriheten?

Det er ikke tilfeldig at LO-kongressen både i 2013 og i 2017 vedtok enstemmig at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler». Vedtaka kom som svar på en utvikling der tre tiltakspakker fra den rødgrønne regjeringa ikke var nok til å hindre at sosial dumping fortsatt sprer seg og at kriminaliteten i arbeidslivet bare øker.

Det er heller ikke tilfeldig at uroen omkring EØS-avtalen i fagbevegelsen møtes med det eneste argumentet EØS-tilhengere klarer å mønstre: - Vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre på EU-markedet. Dette er så villedende som det kan få blitt.

Norge hadde fra juli 1973 en frihandelsavtale med EU. Frihandelsavtalen ble inngått etter nei-flertallet ved EU-avstemningen i 1972 og innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU. På en del følsomme eksportvarer som aluminium og papir ble tollsatsene trappa ned til null i løpet av en overgangsperiode. Alle kvoteordninger og andre mengdebegrensninger ble tatt bort begge veier.

Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket fra tollfriheten.  Det har vært toll på de fleste bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske).

*

Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og en del landbruksprodukter.

Hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder – modifisert med de endringene som etter 1995 er kommet gjennom regelverket til Verdenshandelsorganisasjon, WTO. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO.  

Den internasjonale handelen med industrivarer har etter 1995 blitt kraftig liberalisert som følge av WTO. I 2010 var 51 prosent av all internasjonal handel tollfri og gjennomsnittlig toll var bare fire prosent.

En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse. Både Norge og samtlige EU-land er medlemmer av WTO. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding. Dette WTO-regelverket sikrer at det viktigste innholdet i frihandelsavtalen fra 1973 vil bestå sjøl om EU skulle gå til det skrittet å si opp avtalen.

EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men hvorfor skulle EU finne på noe sånt?

Størstedelen av eksporten vår til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv.  Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det heller ikke noen grunn til å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute.

Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på handel med ferdigvarer at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet.

I den situasjonen vil både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUs indre marked.

Det er denne underkastelsen under EU-regler som den norske EØS-motstanden vil ha slutt på. EØS-avtalen krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Det burde være et tankekors for EØS-tilhengerne at noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein.

Internasjonal handelsstatistikk viser at i overkant av 150 land selger varer til EU. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for at EU skal kjøpe varene deres. Det er det bare Norge, Island og Liechtenstein som finner seg i.

Hvis en lurer på hvorfor det er slik, er svaret enkelt. Det var ikke for å få solgt varer til EU at EØS-avtalen ble inngått. Da Gro Harlem Brundtland som statsminister høsten 1988 tenkte ut en framtidig EØS-avtale sammen med Jacques Delors, den gang president for EU-kommisjonen, var det fordi hun ville få Norge inn i EU i «to sprang» i stedet for ett. Hun så for seg en mangeårig periode i EØS – før det endelige spranget inn i EU.

Det var derfor EØS ble så enormt mye mer enn en handelsavtale. Mesteparten av avtalen handla om å skyve store deler av EU-samfunnet inn i Norge før velgerne i 1994 skulle stemme om medlemskap i EU.

Utafor EU er det da heller ikke noen andre land enn nettopp Norge, Island og Liechtenstein som må gi opp tariffavtaler som begrenser innleie fra bemanningsselskap - eller som må ta fra havnearbeidere fortrinnsretten til å losse og laste. Og det er heller ingen andre land som må skyve til side IlO-konvensjoner  fordi vi er bundet av en EØS-avtale som ble inngått for å bringe oss godt og vel halvveis inn i EU.

Trykt i Klassekampen lørdag 17. november 2018

Stort bilde: Illustrasjonsfoto Tonje Øyehaug Ruud

Stort bilde i toppen: Ulstein verft fra lufta (Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjona)