Om å selge (seg) til EU

Det er «fake news» at lover og tariffavtaler må svekkes for å få solgt varer til EU.

Plutselig ble det EØS-debatt på ramme alvor. Tariffnemnda vedtok at utgifter til reise, kost og losji i forbindelse med arbeidsoppdrag bare skal dekkes for reiser innenlands.

Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere sjøl dekke utgiftene til og fra hjemstedet. Dermed blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU enn det har vært til nå.

Vedtaket i Tariffnemnda er direkte i strid med konklusjonen til Høyesterett fra 2013. Det hjelper ikke. Tariffnemndas vedtak kan ikke ankes.

Med vedtaket sitt har Tariffnemnda utløst en debatt som har ulma lenge: Hvor lenge kan norsk fagbevegelse støtte opp om en EØS-avtale som stadig innskrenker den faglige handlefriheten?

Det er ikke tilfeldig at LO-kongressen både i 2013 og i 2017 vedtok enstemmig at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler». Vedtaka kom som svar på en utvikling der tre tiltakspakker fra den rødgrønne regjeringa ikke var nok til å hindre at sosial dumping fortsatt sprer seg og at kriminaliteten i arbeidslivet bare øker.

Det er heller ikke tilfeldig at uroen omkring EØS-avtalen i fagbevegelsen møtes med det eneste argumentet EØS-tilhengere klarer å mønstre: - Vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre på EU-markedet. Dette er så villedende som det kan få blitt.

Norge hadde fra juli 1973 en frihandelsavtale med EU. Frihandelsavtalen ble inngått etter nei-flertallet ved EU-avstemningen i 1972 og innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU. På en del følsomme eksportvarer som aluminium og papir ble tollsatsene trappa ned til null i løpet av en overgangsperiode. Alle kvoteordninger og andre mengdebegrensninger ble tatt bort begge veier.

Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket fra tollfriheten.  Det har vært toll på de fleste bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske).

*

Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og en del landbruksprodukter.

Hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder – modifisert med de endringene som etter 1995 er kommet gjennom regelverket til Verdenshandelsorganisasjon, WTO. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO.  

Den internasjonale handelen med industrivarer har etter 1995 blitt kraftig liberalisert som følge av WTO. I 2010 var 51 prosent av all internasjonal handel tollfri og gjennomsnittlig toll var bare fire prosent.

En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse. Både Norge og samtlige EU-land er medlemmer av WTO. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom Norge og EU fra første øyeblikk etter en utmelding. Dette WTO-regelverket sikrer at det viktigste innholdet i frihandelsavtalen fra 1973 vil bestå sjøl om EU skulle gå til det skrittet å si opp avtalen.

EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men hvorfor skulle EU finne på noe sånt?

Størstedelen av eksporten vår til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv.  Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det heller ikke noen grunn til å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute.

Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på handel med ferdigvarer at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet.

I den situasjonen vil både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUs indre marked.

Det er denne underkastelsen under EU-regler som den norske EØS-motstanden vil ha slutt på. EØS-avtalen krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Det burde være et tankekors for EØS-tilhengerne at noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein.

Internasjonal handelsstatistikk viser at i overkant av 150 land selger varer til EU. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for at EU skal kjøpe varene deres. Det er det bare Norge, Island og Liechtenstein som finner seg i.

Hvis en lurer på hvorfor det er slik, er svaret enkelt. Det var ikke for å få solgt varer til EU at EØS-avtalen ble inngått. Da Gro Harlem Brundtland som statsminister høsten 1988 tenkte ut en framtidig EØS-avtale sammen med Jacques Delors, den gang president for EU-kommisjonen, var det fordi hun ville få Norge inn i EU i «to sprang» i stedet for ett. Hun så for seg en mangeårig periode i EØS – før det endelige spranget inn i EU.

Det var derfor EØS ble så enormt mye mer enn en handelsavtale. Mesteparten av avtalen handla om å skyve store deler av EU-samfunnet inn i Norge før velgerne i 1994 skulle stemme om medlemskap i EU.

Utafor EU er det da heller ikke noen andre land enn nettopp Norge, Island og Liechtenstein som må gi opp tariffavtaler som begrenser innleie fra bemanningsselskap - eller som må ta fra havnearbeidere fortrinnsretten til å losse og laste. Og det er heller ingen andre land som må skyve til side IlO-konvensjoner  fordi vi er bundet av en EØS-avtale som ble inngått for å bringe oss godt og vel halvveis inn i EU.

Trykt i Klassekampen lørdag 17. november 2018

Stort bilde: Illustrasjonsfoto Tonje Øyehaug Ruud

reLATERT

Se alle arrangementer

Ny omdreining i EØS-debatten

12. des. 2018

Landsmøtet i november vedtok to viktige ting om EØS. Flertallet ønsket ikke EØS-standpunktet inn i formålsparagrafen. Samtidig ble arbeidsplanen vedtatt med mål om at EØS-avtalen skal være sagt opp innen utgangen av neste stortingsperiode.

Standpunkt 1-2019

12. des. 2018

I dette nummeret av Standpunkt kan du lese om at debatten om EØS-avtalen har tatt en ny vending etter vedtaket i Fellesforbundets største avdeling, og kravet om ny EØS-utredning fra SV.

Ja til mer kunnskap om Norges handelsmuligheter

09. des. 2018

Nei til EU støtter alle forslag i Stortinget om å igangsette en offentlig utredning av alternativer til EØS-avtalen. Det vil være uansvarlig av et parti, uavhengig av syn på EØS-avtalen, å ikke si ja til mer kunnskap om Norges handelsmuligheter.

Fra «myndighet» til Arbeidslivsbyrå

06. des. 2018

Den europeiske arbeidsmyndigheten ELA skal hete Arbeids(livs)byrå, mener Ministerrådet. Det rører lite ved innholdet og oppgavene til det planlagte EU-organet, og forkortelsen blir den samme.

Vil utrede alternativer til EØS-avtalen

06. des. 2018

Kathrine Kleveland og Nei til EU støtter SVs representantforslag om å utrede alternativer til EØS-avtalen.

Japansk storavis på besøk hos Nei til EU

05. des. 2018

Visst er Kathrine Kleveland en populær leder av Nei til EU, men det er ikke hver dag hun blir intervjuet av en av verdens aller største aviser.

Møtte KrF om jernbanepakke 4

05. des. 2018

Nei til EU-leder Kathrine Kleveland og nestleder Olaf Gjedrem møtte stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan og rådgiver Geir Arne Servan fra KrF på Stortinget på fredag.

Markerte Islands suverenitet mot ACER

04. des. 2018

1. desember var det 100 års jubileum for Islands suverenitet. Blant markeringene var et møte i Reykjavik mot å godta EUs tredje energipakke og ACER.

Spørsmål og svar om jernbanepakke IV

01. des. 2018

Finn raskt svar på det du lurer på når det gjelder jernbanepakke IV.

Dale trenger en sikkerhetssjekk

30. nov. 2018

Samferdselsministerens svar til meg i Østlands-Posten 24. november er en bekreftelse på det han selv skriver: Det lønner seg å undersøke saken før man uttaler seg.

Fisken er vår!

28. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Nei til EU mener at det er på høy tid at retten til de marine ressurser grunnlovsfestes, som en eiendomsrett for det norske folk i fellesskap.

EØS-avtalen fremmer sosial dumping og øker klasseskillene

28. nov. 2018

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2018: Klasseskillene øker i Norge og resten av Europa. EØS-avtalen bidrar til denne negative utviklingen.