Norske medier har klart et mesterstykke – å nedfortelle og undergrave folkets nei.
Kjell Magne Bondevik har gått fra «70 prosent nei til EU, til å bli 70 prosent ja». Nå håper han på en ny EU-debatt som «ikke blir like polarisert som den var i 1994». Dagsavisas lederskribent 28. november «har tro på at en opplyst samtale vil snu opinionen». I den ellers velskrevne boka «Alle tok feil – EU-landet Norge» karikerer politisk redaktør i Aftenposten Kjetil Bragli Alstadheim den norske EU-motstanden med til dels obskure fenomener som skal vise hvor lite nei-folk evner å tenke nytt eller fatte sin samtid.
Norske medier har klart det påfallende mesterstykke å nedfortelle og undergrave det folkelige mandatet som sa nei til norsk EU-medlemskap gjennom to folkeavstemninger, begge en oppvisning i demokratisk deltakelse. I 1994 var det nær 89 prosent som deltok, etter en opplysningskampanje uten sidestykke i norsk politikk. Men på 30-årsdagen for jubileet var det journalistenes eget sorgarbeid som preget dekninga.
Nær sagt samtlige redaksjoner i norske hovedstadsmedier (Klassekampen og Nationen unntatt) – og med NRK som flaggskip – ser ut til å ha forbanna seg på at Norge skal inn i EU. Og at de skal ha en hovedrolle i dette massive forsøket på å snu en trassig norsk opinion. En opinion som de forstår sørgelig lite av.
Bare unntaksvis slipper andre stemmer til – og da helst Senterpartiets. Det passer inn i bildet man ønsker å tegne av EU-motstanden som en gjeng bondenisser med lua langt ned over øyne og ører, prega av særinteresser og lav IQ. Mens ja-sida, som representerer modernitet, framskritt og høyverdige verdier, slipper til helt uhemma i de samme mediene. Med eventyrfortellinger som at Norge kan bli medlem av EU og fortsatt beholde krona, at vi er «90 prosent medlem av EU» eller at et eventuelt islandsk EU-medlemskap kan gjøre at EØS rakner, og da må vi følge «Islandssuget» og bli medlemmer av EU vi også. Eller at nei-sidas standhaftige flertall i folket skyldes følelser (som frykt og uvitenhet kanskje?), mens ja-sida står for kunnskap og opplysning.
Og så advarer man mot en polarisert debatt? Jeg kjenner ingen som liker å bli tråkka på uten å ville slå tilbake.
Nei til EU ga i mars i år ut Folkestyreutvalgets rapport «30 år med EØS-avtalen». En gjennomgang av de viktigste sidene ved EØS-avtalens konsekvenser for Norge, med kapitler om folkestyre og suverenitet, arbeidsliv i forandring, energi og kontrollen med krafta, klima og miljø, næringsliv og økonomi, beredskap og sikkerhetspolitikk, andre lands avtaler med EU og alternativer til EØS. Kunnskapsbasert, veldokumentert. Interessen fra norske medier har vært fraværende. Der dyrker man i stedet fortellinger om neisida som nasjonalistiske og småbrune i kantene, nasjonalromantiske og tilbakeskuende.
I et intervju med en av nei-sidas ledere fra 1994, Anne Enger, reflekterer hun tilbake til EU-kampen, og nevner det norske flagget som symbol. Hun framhever at det er et vakkert flagg, «men det synes sikkert også alle andre land om sine flagg». Ja til nasjonal stolthet, nei til sjåvinisme og sjølgodhet, der altså. Er det et bilde av norsk nei-side norske medier gjerne gjengir? Enn si at Nei til EU som en av få organisasjoner her vedtektsfesta medlemsforbud for folk som handler eller ytrer seg rasistisk? Har Europabevegelsen et slikt forbud?
I 1994 hadde vi på neisida slagordet: «mennesker mot makta, millionene og media». Det er fremdeles menneskene (meningsmålingene) som stopper ei revansjelysten ja-side fra å begi seg ut på en omkamp om EU-medlemskapet. Mediene skyver på så godt de bare kan.
Marie Simonsen i Dagbladet hadde en klok refleksjon knytta til den amerikanske valgkampen og tendensen til at (norske) medier løper i flokk for å promotere den demokrat-kandidaten de vil ha framfor å stikke fingeren i jorda og forstå hvordan Trump kunne vinne. Det er samme mekanisme som gjelder for EU-spørsmålet; journalistene stiller ingen sjølkritiske spørsmål. NRK durer på, i alle kanaler og på alle flater i beste Pravda-stil: Svaret er EU! Men hva var egentlig spørsmålet? Hvorfor klarer ikke elitene i partier, topptunge organisasjoner som LO og NHO, bedriftsledere og journalister å flytte flertallet av det norske folk i et så viktig spørsmål for Norges framtid?
Svaret kan man finne i en del av den litteraturen som ble utgitt etter 1994. Som for eksempel Kjell Erik Nordenson Kallsets «Makta midt imot» (2009), om kampen om Ap (og LO) og EU. Ikke minst om Trond Giskes rolle. Kallset er historiker, og har vært journalist blant annet i Dagsavisen og Klassekampen. Eller Dag Seierstads standardverk «Folket sa nei» fra 2014. Dag Seierstad har vært blant annet politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe, er en anerkjent statsviter og har gitt ut en rekke bøker om EU, EØS og internasjonale forhold.
Ropet om en opplyst samtale forutsetter at (også) journalister opplyser seg. Det ser ut til å være en altfor tung oppgave. Det gir visst mer uttelling i presselosjen å holde seg med fordommer og karikaturer. Og å klage på den polariserte debatten. Årets julegave? Speil.
Stort bilde i toppen: Nei til EU ga i mars i år ut Folkestyreutvalgets rapport «30 år med EØS-avtalen». Heming Olaussen sitter i Nei til EUs folkestyrerapport. (Foto: Eivind Formoe)
